Kinn kirke: et utstillingsvindu for devonsk sandstein

Kinn kirke en stund etter restaureringen i 1912. Vi ser tydelig det regelmessige murverket. Foto: Riksantikvaren

Kinn kirke en stund etter restaureringen i 1912. Vi ser tydelig det regelmessige murverket. Foto: Riksantikvaren

Kinn kirke er ei av våre viktige middelalderkirker. Der langt ute i havgapet, der mytene og fortellingene om Seljemennene og St. Sunnivas flukt fra Irland råder. Men Kinnakirka er mye mer. Det er ei kirke som på eksemplarisk måte viser middelaldersk byggekunst. Hvordan man søkte, og fant, de mest egnede stein i regionen. Stikkordet er veldannet devonsk sandstein brukt som “fake” kvaderstein. En stein som ikke finnes på øya Kinn og som har sin opprinnelse i Den kaledonske fjellkjedes vekst og fall for 400 millioner år siden. Men bruken av steinen har også sin opprinnelse i felleseuropeiske byggetradisjoner i middelalderen.

Ei kvadersteinskirke?

Den romanske Kinnakirka ble bygd i to faser på 1100-tallet og sto ferdig senest tidlig på 1200-tallet. Kirka har ofte vært beskrevet som ei kvadersteinskirke, men dette er nok en sannhet med store modifikasjoner. Siden kirka er pusset, har det vært vanskelig å virkelig kunne observere byggesteinenes form og type, annet enn når det gjelder kleberstein omkring portaler, vinduer og i hjørner. Men man har ant det regelmessige murverket under pussen – et murverk som ligner på kvadermurverk. Og man har ant at murverket er bygd i sandstein.

Kinn kirke med nordfasaden full av algevekst i 2014. Foto: Per Storemyr

Kinn kirke med nordfasaden full av algevekst i 2014. Foto: Per Storemyr

Kinn kirke under restaurering i mars 2019. Foto: Per Storemyr

Kinn kirke under restaurering i mars 2019. Foto: Per Storemyr

Nå er kirka under restaurering, etter tilstandsanalyse av Forsvarsbygg, det er stillas omkring hele kirka og pussen er hogd vekk i påvente av ny pussing med tradisjonell kalk. Sist onsdag var jeg så heldig å få bli med Kulturavdelinga i Sogn og Fjordane fylkeskommune og Kinn kommune på befaring.

«Fake» kvaderstein

Etter å observert alle tilgjengelige deler av murverket, ute og inne, er konklusjonen klar: Kinnakirka er ikke bygget som kvadersteinskirke, ikke med fullstendig tilhogd stein, men med en devonsk sandstein i grønnlige til brunlige fargetoner – en stein som naturlig spalter svært godt i regelmessige, rektangulære blokker.

Det regelmessige murverket på nordsiden av skipet. Steinene er hvite fordi det er vanskelig å få vekk alle rester av gammel puss. Bak det hvite er steinen ofte grågrønn. Foto: Per Storemyr

Det regelmessige murverket på nordsiden av skipet. Steinene er hvite fordi det er vanskelig å få vekk alle rester av gammel puss. Bak det hvite er steinen ofte grågrønn. Foto: Per Storemyr

Devonsandsteinen på Kinn kirke. Til høyre: "Rustet", naturlig overflate med isskuringsstriper. Til venstre: Splittet overflate med "frisk", grønnlig farge. Foto: Per Storemyr

Devonsandsteinen på Kinn kirke. Til høyre: “Rustet”, naturlig overflate med isskuringsstriper. Til venstre: Splittet overflate med “frisk”, grønnlig farge. Foto: Per Storemyr

Med et par unntak er ingen av steinene behandlet i overflaten med steinhogging. Overflatene, vis-siden, er naturlige sprekkeflater, eller flater som har fremkommet ved kløyving av steinen. Noen steder finner vi spor etter kløyving, små innhogg langs kantene som vitner om at meisler eller enkle kiler har vært i aksjon.

Spor etter kløyving av sandsteinsblokker. Foto: Per Storemyr

Spor etter kløyving av sandsteinsblokker. Foto: Per Storemyr

Det samme gjelder nok de andre sidene av steinblokkene, men her er det – av naturlige grunner – ikke like enkelt å konkludere bastant. Disse sidene ligger jo inne i murverket. Det er tegn til noe trimming av kanter og hjørner med steinhoggerverktøy, men etter alt å dømme er de «usynlige» sidene av blokkene også naturlige sprekke- og kløvflater. Det gir jo ikke mening å skulle behandle «usynlige» flater med steinhogging – når vis-siden er naturlig!

Spor etter trimming av kanter på sandsteinen ("bølget" form). Foto: Per Storemyr

Spor etter trimming av kanter på sandsteinen (“bølget” form). Foto: Per Storemyr

Kinnakirka er altså bygd med «fake» kvaderstein. En stein som fra naturens side et utstyrt med sprekke- og kløvretninger som gjør at man enkelt kan finne og skape svært gode, rektangulære byggestein.

Forskjeller mellom kor og skip

Det er nokså store forskjeller mellom koret og skipet. Koret, og en liten del østligst i skipet, er trolig bygd først. Det vises av et merkelig sprang i nordmuren i skipet. I de østre delene er byggesteinene mindre enn i skipet forøvrig. Murverket er litt uregelmessig, skiftegangene ikke helt presise.

Nordsiden av koret i Kinnakirka med noe uregelmesig sandsteinsmurverk. Foto: Per Storemyr

Nordsiden av koret i Kinnakirka med noe uregelmesig sandsteinsmurverk. Foto: Per Storemyr

Del av det merkelige spranget i muren på nordmuren i skipet. Dette spranget definerer overgangen mellom to byggeperioder. Foto: Per Storemyr

Del av det merkelige spranget i muren på nordmuren i skipet. Dette spranget definerer overgangen mellom to byggeperioder. Foto: Per Storemyr

Men i store deler av skipet er skiftegangene svært presise, byggesteinene store (meter-lange blokker er ikke uvanlig) og murverket så nøyaktig som det er mulig å få det med stein som er kløyvd og tilpasset langs naturlige retninger i berget.

Nordmuren i skipet med regelmessige skifteganger. Foto: Per Storemyr

Nordmuren i skipet med regelmessige skifteganger. Foto: Per Storemyr

Forskjellen mellom kor og skip kan f.eks. forklares ved at et nytt byggelag tok over eller at man fant «formelen» etter begynnende prøving of feiling.

I både koret og skipet et det utpreget bruk av pinningstein, små flate stein som er benyttet i fugene, spesielt der steinene ikke passer så godt sammen og det blir mellomrom.

Restaurering i 1868 og 1912

Vinduene i kirka ble utvidet ved en gjennomgripende restaurering i 1868. Det ble gjort mye mer ved denne restaureringen, men det lar vi ligge her. Hovedsaken for vår del er at masse stein rundt vinduene ble hogd vekk. I 1910-12 fant man denne restaureringen nokså fæl, og dermed ble vinduene tilbakeført til hvordan man mente det hadde vært før 1868 og altså i middelalderen. Samtidig endret man takene og takvinkelen tilbake til det opprinnelige. Man restaurerte med andre ord også gavlene i kirka.

Slik så Kinnakirka ut etter restaureringen i 1868, med store vinduer og lave gavler. Foto: Riksantikvaren

Slik så Kinnakirka ut etter restaureringen i 1868, med store vinduer og lave gavler. Foto: Riksantikvaren

...og slik så kirka ut etter restaureringen i 1912. Vi ser at takene er blitt brattere og vinduene mye mindre. Foto: Riksantikvaren

…og slik så kirka ut etter restaureringen i 1912. Vi ser at takene er blitt brattere og vinduene mye mindre. Foto: Riksantikvaren

Det er interessant å legge merke til at vindus- og gavlrestaureringene ble utført med helt andre stein enn i middelalderen. Murverket fikk lokal stein, en mørk gneis vi finner på øya Kinn selv. Vinduene fikk «langtransportert» kleberstein – fra Framfjord i Indre Sogn. Vi skal komme tilbake til klebersteinen – og vi skal straks komme tilbake til den lokale gneisen.

"Tilbakerestaurert" vindu fra 1912-restaureringen. Vi ser at mørke stein er fult inn i rommet etter fjerningen av vinduer fra 1868. Foto: Per Storemyr

“Tilbakerestaurert” vindu fra 1912-restaureringen. Vi ser at mørke stein er fult inn i rommet etter fjerningen av vinduer fra 1868. Foto: Per Storemyr

Devonsk sandstein

Øya Kinn har ikke naturlige forekomster av verken devonsk sandstein eller kleberstein. Øya har bare gneis i ulike fasetter. Eldgammelt grunnfjell, omtrent en milliard år gammelt. Noen stein på Kinn kan egne seg som byggestein, men de aller fleste har for mange sprekker. Det skjønte Kinnakirkas byggmester. Han fant snart ut at det var mye bedre byggestein på øyene og fastlandet rett nordøst for Kinn, i det vi i dag kjenner som den devonske sandsteinens rike.

Utsnitt av det geologiske kartet for området rundt Kinn og Florø. Rose er gneis og gult er devonsk sandstein. Kart: NGU

Utsnitt av det geologiske kartet for området rundt Kinn og Florø. Rose er gneis og gult er devonsk sandstein. Kart: NGU

Kinn ligger nær grensen mellom det gamle grunnfjellet og devonsk sandstein i det såkalte Hornelen-bassenget. Grunnfjellet er eldgammelt. Sandsteinen er ikke eldre enn 400 millioner år. Den gang reiste det seg en gigantisk fjellkjede i Sunnfjord og langs hele norskekysten. Like stor som Himalaya. Så kollapset denne fjellkjeden, den ble erodert vekk. Det tok mange titalls millioner år.

Når en fjellkjede eroderer, så dannes det sand. I elver, langs strender, i deltaavsetninger. Sanden pakkes, det kommer mer sand over og snart har den blitt til stein – devonsk sandstein. Det er store mengder gammel sandstein langs kysten av Vestlandet. Men det er bare i Kinn kirke at denne formidable ressursen i stort monn ble brukt som monumental byggestein i gamle dager.

Sandsteinen har imidlertid blitt brukt som underlag for bergkunst. De verdenskjente helleristningene på Vingen, 40 km nord for Kinn, er hogd i akkurat samme steintype.

I dag tas steinen ut i to gigantiske dagbrudd mellom Kinn og Vingen og eksporteres til Europa for bruk til pukk, i asfalt og til flere andre formål.

Hvor er steinbruddet?

Men hvor er steinbruddet som ble brukt til å bygge Kinn kirke? Vi vet det ikke, men lokale tradisjoner vi ha det til at Barekstad på øya Hovden, 15 km NØ for Kinn, er kilden. Andre mener Årebrotet på fastlandet, 15 km ØNØ for kirka, har brudd.

Felles for det mangfoldige øylandskapet i devonsk sandstein rett nordøst for Kinn, er en mengde sjøbuer og steingjerder bygd i sandsteinen. Her var det sildefiske og et yrende liv i gamle dager, mange tusen innbyggere. At man brukte sandsteinen til å bygge med kan vi forstå når vi tar en kikk på høyoppløselige fly- og satellittbilder av området. For her er det enorme arealer med sandstein som har sprukket opp i rektangulære blokker. Det var bare å forsyne seg av naturens fat av byggestein, akkurat som sildefatet i havet.

Utsnitt av flybilde over en del av øylandskapet nordøst for Kinn. Vi ser tydelige hvor regelmessig den devonske sandsteinen spalter. Foto: Norge i bilder

Utsnitt av flybilde over en del av øylandskapet nordøst for Kinn. Vi ser tydelige hvor regelmessig den devonske sandsteinen spalter. Foto: Norge i bilder

Man skal ha stor respekt for lokale tradisjoner, og det kan godt være at Barekstad eller Årebrotet er kilder til byggesteinen på Kinnakirka. Men det finnes også utallige andre muligheter, både for å «plukke» løs stein og bryte ut stein av berget langs sprekker og kløv. Steinens egenskaper var viktig, men vel så viktig var det nok med god havn. For alt her ute måtte fraktes med båt.

Vitenskapelige undersøkelser av dette øyriket, med tanke på byggestein til Kinnakirka, er visstnok aldri gjort. Det får det til å klø i fingrene på enhver som er mer en middels interessert i kulturhistorie.

Sandsteinskirker i Norge

Kirka i havgapet på Kinn er en av et fåtall kirker i Norge bygd med sandstein. Det er fordi vi har veldig lite sandstein som er egnet som byggemateriale her i landet, i motsetning til store deler av Europa, der sandstein i middelalderen og senere i stort monn ble brukt som byggestein.

I Norge peker Værnes kirke seg ut, der den ligger midt i sandsteinsland i Stjørdal i Trøndelag. Vi har også middelalderske sandsteinsbygninger på Ringerike (Stein kirkeruin) og i Oslo (Hovedøya kloster er f.eks. delvis bygd i lokal sandstein).

Sørportalen på Værnes kirke da pussen på kirken var hogd vekk på 1990-tallet. Her er det sandstein i murene! Og grønnskifer i portalen. Foto: Per Storemyr

Sørportalen på Værnes kirke da pussen på kirken var hogd vekk på 1990-tallet. Her er det regelmessig sandstein i murene! Og grønnskifer i portalen. Foto: Per Storemyr

Felles for alle sandsteinsbygningene fra middelalderen i Norge, er at murverket blir nokså regelmessig når man benytter slik stein. Noe annet enn når man er henvist til vanskelig brytbar og nokså oppsprukket «gråstein» og gneis, som jo er de vanligste steintypene til kirkebygging her hos oss. Det er store lokale og regionale variasjoner, og på mange steder har det blitt benyttet både gode kalksteiner, marmorer og flott gråstein til selve murverket.

Men sandsteinen skiller seg ut. Den har fra naturens side egenskaper som gjør den til en god byggestein. Det er et pust fra store sandsteinsbyer på Kinn – og på Værnes, et pust fra Bern i Sveits og Dresden i Tyskland, flere steder i England og Skottland, der nesten alt er bygd i sandstein.

One of my "clients": Medieval Berne Minster in Switzerland (west facade). Photo: Per Storemyr

Katedralen i Bern i Sveits er bygd av sandstein. Foto: Per Storemyr

Kinn er et pust fra byggmestre som for nesten 1000 år siden fikk stålkontroll på lokale ressurser med gode egenskaper for kirkebygging. Kinn må ha hatt en byggmester, kanskje fra England, og et byggelag som var vel bevandret i Europas samtidige byggekunst. De visste hva de gjorde.

Kleberstein til Kinnakirka: Middelalderen

Kinnakirka ville ikke ha vært en typisk norsk middelalderkirke om det ikke hadde vært for klebersteinen til portaler, vinduer og hjørnkvadre. Dette er de norske middelalderkirkenes varemerke: I mangel av sandstein og kalkstein, vanlige i Europa, som kunne hogges til kvader og skulptur, så tok man i bruk kleber, tradisjonssteinen framfor noen i Norge, med små forekomster og brudd i nesten hele landet.

Devonsandstein ved Kinn er en utmerket byggestein, men den er vanskelig å hogge og ikke noen god stein til ornamenter og skulptur. Norge hadde en svær tradisjon med klebersteinen, lenge før vikingtidas gryter og fat, med stor eksport til ulike deler av Skandinavia. Klebersteinen kan hogges til nesten hva som helst.

Den romanske nordpotalen på skipet. Foto: Per Storemyr (2014)

Den romanske nordpotalen på skipet. Foto: Per Storemyr (2014)

På Kinn ser vi blandingen av tradisjonene, «europeisk» byggestein og «norsk» ornamentstein. Alle portaler, vinduer og hjørnekvadre i kirken er hogd i kleberstein. Det finnes ingen vitenskapelige analyser av klebersteinen, men det skal ikke mye fantasi til å foreslå at klebersteinen i middelalderen kom fra bruddet på Svanøy, bare 20 km SØ for Kinn.

Svanøy har et stort kleberbrudd, andre brudd i regionen er bare småtterier. Og Svanøy har sikkert mangfoldige tradisjoner. Det er bl.a. utpekt som bruddet der Nykirken i Bergen fikk sin kleberstein fra på 1700-tallet. Den gang som i virkelige gamle dager, og som i dag, ble gode stein fraktet vidt og bredt på havet.

Kleberstein til Kinnakirka: Moderne tid

Vitenskapelig er det ikke klarlagt. Men Svanøy peker seg ut som leverandør av kleberstein til Kinn i middelalderen. Under restaureringen av vinduene på Kinn omkring 1912 prøvde man også å ta ut stein på Svanøy. Men det gikk visst ikke så godt. Det var ingen regulær drift i bruddet den gang.

På denne tiden, for drøyt 100 år siden, var det imidlertid et utall andre kleberbrudd i operasjon i Norge. Et av dem lå i Framfjord i Indre Sogn. Her produserte man framfor alt talkpulver fra kleberen. Man malte den myke kleberen ned, og fikk et viktig produkt for datidens industri.

Framfjord ble redningen. Da vinduene i skipet på Kinnakirka i 1912 ble tilbakeført til hvordan de trolig så ut i middelalderen, så ble steinen hogd fra blokker som etter alt å dømme kom fra Framfjord. Men det kan se ut som om det også ble benyttet litt rester fra de gamle vinduene.

En lys og en mørk klebertype på et av vinduene i skipets nordfasade. Foto: Per Storemyr

En lys og en mørk klebertype på et av vinduene i skipets nordfasade. Foto: Per Storemyr

Bygging med stein. Tilgjengelighet og tradisjon

Kinnakirka er myteomspunnet. En helt spesiell plassering ut mot storhavet, legenden om St. Sunniva og nærheten til Selja kloster. Legender, sagn, myter. Veldig gode historier, ikke minst for det tradisjonsrike Kinnaspelet.

Men for selve byggingen av Kinnakirka trenger man ikke å støtte seg til verken legender, sagn eller myter. Her handlet byggmesteren og hans byggelag ytterst rasjonelt. Og tradisjonelt. God byggestein. Sandstein. Kjent i Europa. God ornamentstein. Kleberstein. Kjent i Norge. Dernest kom logistikken. God havn og så korte transportavstander som mulig.

Det er dermed ikke tilfeldig at Kinnakirka er ei sandsteinskirke med et fint innslag av kleberstein. Den er et resultat av lokal geologi og geografi – og pustet fra Europa.

Takk til…

…byggeleder Vidar Andersen, Kinn kommune og Stig Nordrumshaugen, Sogn og Fjordane fylkeskommune for svært interessant befaring.

Kilder

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Monument conservation, Norway, Old quarries and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.