Steinmysteriet i Stavanger domkirke. Hvor kommer klebersteinen i koret fra?

"Stavangerkleber" på nordfasaden av koret på Stavanger domkirke. Foto: Per Storemyr

“Stavangerkleber” på nordfasaden av koret på Stavanger domkirke. Foto: Per Storemyr

I mer enn 20 år har jeg fundert på hvor klebersteinen til byggingen av koret i Stavanger domkirke kommer fra. Jeg har trålet Rogalands kleberforekomster. Jeg finner ingen svar, og ingen andre gjør det heller. Koret ble bygd i gotisk stil på slutten av 1200-tallet, etter en brann i kirken. Koret har en svært karakteristisk kleberstein – en stein vi kaller «Stavangerkleber». I en tid har det vært spekulert på, med meg selv som bidragsyter, om bruddet på Vestre Åmøy nord for Stavanger kanskje kunne være kilden. For noen dager siden tok jeg nok en tur til bruddet – og kan avkrefte: Dette er nok ikke bruddet for Stavangerkleber. Så hvor kommer den fra?

Stavangerkleber kom inn som den helt dominerende steinen til byggingen av det velbevarte koret i domkirken etter brannen i 1272. Den ble brukt til kvaderstein, profiler, ornamenter og skulptur. Før den tid, ved byggingen av den romanske kirken på 1100-tallet, ble det brukt et mangfold av klebertyper, men først og fremst en slektning av kleber, nemlig klorittskifer (eller grønnskifer) fra det velkjente bruddet Ertenstein på Rennesøy. Da dreide det seg imidlertid om små mengder, siden selve bygningen ble oppført med gråsteinsmurer. Mange gråsteinsmurer ble også bygd i den gotiske perioden, først og fremst på østtårnene.

Under restaureringen på 1860-70-tallet (og senere) ble det igjen benyttet et mangfold av kleber fra ymse kilder, men ikke Stavangerkleber.

Stavangerkleber

Stavangerkleber er en lys grålig til svakt grønnlig, svært myk kleber med utpreget «marmorering». Slik årete marmorering er vanlig i kleberstein, men ikke ofte så velutviklet som i Stavangerkleber. Årene består av karbonatmineraler, dolomitt eller magnesitt. De blir med tiden rødbrune på grunn av oksidasjon av et lite innhold av jern. I tillegg har Stavangerkleber utpregede linser med sterkt grønnlig kloritt.

Jeg har vandret i de kjente gamle kleberbrudd i Rogaland (de som ligger nær fjorden, brudd på fjellet er mindre interessante for mengder med bygningsstein…). Spesielt har jeg besøkt brudd i traktene omkring Haugesund, der det finnes både gamle grytebrudd og brudd for bygningsstein (bl.a. til middelalderkirken på Avaldsnes). Ingen av dem peker seg ut som klare kilder til Stavanger domkirkes kor. De har ikke den rette steinen eller bruddene er for små. Ved byggingen av koret i Stavanger var det bruk for mange tusen tonn kleber; det vil ha vist seg i landskapet. Men som mangfoldige kilder til stein i den romanske byggeperioden i Stavanger kan nok noen av dem komme på tale.

De andre steinkirkene i Rogaland

Jeg har også kikket på nesten alle andre middelalderske steinkirker med kleber i hjørnekvadre, vinduer og portaler i Rogaland. Det er mange stein som minner om Stavangerkleber, ikke mist på Hesby, Talgje og Utstein, men det er liksom ikke den rette typen! Romanske Sørbø har nesten bare klorittskifer fra nærmeste nabo – Ertensteinbruddet.

På noen av kirkene finner vi imidlertid stein som ligner på hva vi kan finne i det gamle bruddet på øya Vestre Åmøy rett nord for Stavanger. Dette bruddet har jeg selv «promotert» som mulig kilde for Stavangerkleber. Så nå måtte jeg ta nok en tur for å finne mer ut av det!

Kart over kleberbruddet på Vestre Åmøy. Grunnkart: Lidardata fra https://hoydedata.no/LaserInnsyn/. Innfelt: Geologisk kart over området, fra http://geo.ngu.no/kart/berggrunn_mobil/

Kart over kleberbruddet på Vestre Åmøy. Grunnkart: Lidardata fra hoydedata.no. Innfelt: Geologisk kart over området, fra NGU.

Kleberbruddet på Vestre Åmøy

En tidlig søndag morgen sent i november kartla jeg bruddet, som ligger i åpent beiteland i en liten vik, nær helt overgrodd av torv. Men en kan se mange skrottipper, en kan ane kvaliteten på klebersteinen og en kan også ane at det har foregått delvis underjordsdrift under lave hellere. Kleberen er imidlertid ikke Stavangerkleber; den er for mørk og for hard og for skifrig, selv om den oppviser en god del marmorerte årer. Dessuten har en stor del av bruddet en slags grønnskifer eller klorittskifer, en grønnlig, nokså hard stein som kan minne om steinen fra Ertenstein. Bruddet ligger omgitt av gneis og er helt tydelig omvandlet fra en ultramafisk moderbergart.

Det er først og fremst den ringe størrelsen på bruddet som gjør at vi kan avskrive det som hovedkilde til byggingen av koret på domkirken i Stavanger. Utbredelsen av de lave skrottippene er ca. 1000 kvadratmeter. Med en gjennomsnittlig høyde på skrottippene på kanskje en meter, så betyr det at det knapt kan være tatt ut mer enn 100 kubikkmeter brukbar stein fra bruddet. Omregnet til store kvaderstein, så er vi oppe i et antall på 2-3000. Det er altfor lite til en så stor bygning som koret i domkirken. Men det er et antall stein som vill ha holdt til hjørnekvadre, vinduer og portaler på et par-tre småkirker, som f.eks. Talgje og Hesby i nærheten. Om ikke slike stein har vært brutt, så er nok Vestre Åmøy et lokalt brudd for småting, f.eks. i viktingtiden – noen gryter, fiskesøkker, vevlodd, spinnehjul og lamper. For å få svar, er det bare å starte en arkeologisk utgravning.

Et viktig kulturhistorisk spørsmål

Vestre Åmøy kan nok avskrives, andre kjente kleberbrudd i Rogaland kan nok også avskrives. Så hvor er kilden til den flotte klebersteinen i Stavanger domkirkes kor? Dette er et viktig kulturhistorisk spørsmål. Det berører middelalderens utsøkte logistikk og håndverk, ikke minst håndtering av store steinlaster med båttransport.

Vi kjenner i stor detalj hvordan en skaffet kleberstein til bygging av kirker og klostre i Bergen og Trondheim (Nidarosdomen) i middelalderen – og mange andre steder i Norge. Det er historier om opptil 100 km transport båtveien, det er historier om mye landeveistransport, det er historier om å få tak i best mulig stein, knappe ressurser, for bygging av viktige monumenter – den gang som nå.

Stavanger er en mørk flekk på kartet

Stavanger domkirke, et av Norges aller viktigste middelaldermonumenter, er fortsatt en mørk flekk på det middelalderske logistikk-kartet. Mon tro om det ikke er på tide å intensivere forskningen? Stavanger domkirke er nå under storstilt restaurering frem mot byjubileet i 2025. Å finne ut av steinbruken i middelalderen ville være en gave til byjubileet!

Tenk stort – tenk Vestlandet!

Man må nok tenke stort! Man må nok tenke utover Rogaland! Man må tenke Sunnhordland, kanskje hele Vestlandet! Sunnhordland var siden middelalderen (faktisk siden steinalderen) den store steinprodusenten på Vestlandet. Herfra kom etter alt å dømme også mye av kalkmørtelen til byggingen av Stavanger domkirke i middelalderen (og bygging av byen Stavanger senere). Og Vestlandet som helthet har mange kleberforekomster…

Sunnhordland – eller ett eller annet sted generelt på Vestlandet – kan kanskje gi svaret på steinmysteriet i Stavanger domkirke.

Kart over steinene i østfronten på Stavanger domkirkes kor. Utarbeidet sammen med gode kollegaer i NDR for mer enn 20 år siden.

Kart over steinene i østfronten på Stavanger domkirkes kor. Utarbeidet sammen med gode kollegaer i NDR for mer enn 20 år siden.

Litteratur

  • Storemyr, P. (red.). 2000. Restaurering av Stavangerkoret 1997-1999. Dokumentasjon av arbeidene, NDR-report no. 2/2000, 43 s. PDF (11,2 MB). CD-ROM med samme tittel også tilgjengelig, kontakt undertegnede.
  • Storemyr, P. 2001. Restaurering av koret i Stavanger domkirke. De ytre fasadene 1997-1999. Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring, årbok, 63-74. PDF (2,9 MB)
  • Storemyr, P. (2001): Dokumentasjon av skipets vestportal på Utstein klosterkirke. Med vedlagt tilstandsrapport for korets glassmalerier (bidrag fra Bård Sagfjæra og Øystein Ekroll) NDR-report, no. 3 /2001, 38 p.
  • Storemyr, P. 2015. Nidarosdomens grunnfjell. En reise i steinbryternes fotspor fra Det gamle Egypt til Europas nordligste katedral. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders Forlag, Trondheim, 412 s. Se omtale på websiden
  • Hansen, G. & Storemyr, P. (red.). 2017. Soapstone in the North: Quarries, Products and People. 7000 BC – AD 1700. UBAS University of Bergen Archaeological Series, 9, 408 s. Open-access, se min academia.edu side

 

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, Norway, Old quarries and tagged , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.