Tafoni på Rakke – knyttet til mørkere lag i larvikitt. Foto: PS

Tidligere i høst prøvde jeg å finne tafoni i larvikitt på svabergene ved Rakke utenfor Stavern. Så vidt jeg vet, er ikke tafoni noe vanlig fenomen i den grove larvikitten, men så var jeg heldig og kom over et lite felt rett i vannkanten ut mot havet, der larvikitten er bygd opp med nokså tydelig, magmatisk lagdeling. I de litt mer finkornede lagene med mørkere mineraler trådte tafonien frem, som rekker med større og mindre hull.

Larvikitt er Norges nasjonalbergart og skulle være kjent for de fleste. Samtidig er Rakke valgt som «typested» for larvikittens plass på listen over de 200 beste/første stedene for verdens geologiske arv. Rakke er også besøkssted for Gea Norvegica UNESCO Global Geopark. Her ute på de isskurte svabergene, med Skagerrak rett imot, kan en se larvikitten i all sin prakt.

Svaberg på Rakke, med Skagerrak rett i mot. Foto: PS

Larvikitt er en magmatisk bergart uten kvarts, en monzonitt (ofte også kalt syenitt), med feltspater som gir vakre, blålige fargespill – og gjør den så ettertraktet som naturstein. Dessuten er det en bergart som dannes fra magma ved riftprosesser i jordskorpen – i dette tilfellet permtidens oslofelt, et av de få stedene på jordkloden hvor slik stein finnes. Etter norske forhold er det en ung bergart, «bare» snaut 300 millioner år gammel.

Magmatiske bergarter kan ofte virke massive, men de har flere typer interne strukturer. En av disse er magmatisk lagning. Larvikitten er kjent for slik lagning, som bl.a. kan ses ytterst i Naverfjorden, et av NGUs steder for Geologisk arv, ikke langt fra Rakke. Lagningen dannes når det flytende magmaet avkjøles og ulike mineraler felles ut eller krystalliserer – og deretter synker «til bunns» i magmakammeret. I et magmakammer kan forholdene være i stadig endring, derfor kan en også få rytmisk utfelling med ulik mineralsammensetning i hvert lag.

Det er nok småskala, rytmisk utfelling som er bakgrunnen for tafonien på Rakke – vekslinger mellom lag rike og litt mer fattige på feltspat. De «fattige» lagene har dermed mer mørke mineraler, som pyroksen og amfibol, kanskje også litt olivin. Særlig pyroksen (og ikke minst olivin, om det er til stede) er litt mer sårbare overfor kjemisk forvitring enn en del feltspater.

Magmatisk lagning i larvikitt på Rakke, her uten mye tafoni, men med desto mer forvitring langs de mørkere lagene. Foto: PS

I dette tilfellet får vi dermed klassisk differensiell forvitring, der de minst motstandsdyktige lagene/bergartene forvitrer mest. Og så er forvitringen i noen av disse lagene utviklet som tafoni fordi vi her befinner oss rett i vannkanten ut mot havet – en av de mest typiske situasjonene for tafoni-forvitring i Norge.

Her kan en ane at tafonihullene stort sett befinner seg i de mørkere lagene. Foto: PS

Nærbilde av de små tafonihullene. De lysere lagene er kjennetegnet av store, lyse feltspatkrystaller. Det er ikke store forskjeller i lagene og tafonien er ikke alltid strikt knyttet til de mørkere. Foto: PS

Vi ser mye mer utbredte, men tilsvarende fenomener en rekke steder langs Sørlandskysten fra Tvedestrand til Arendal, særlig på ytterkysten av Flosta og Tromøya. Her er det de mørke bergartene metadiabas og amfibolitt som er de mest sårbare overfor forvitring og som derfor har mer tafoni en de lysere gneisene de er “sammenfiltret” med.

Tafoniforvitringen på Rakke har også preg av såkalt grusforvitring. Det er en betegnelse på forvitring av mer grovkornede bergarter som «pulveriserer» til grus. Selv om larvikitten er nokså bestandig når den brukes som naturstein, er den mange steder i naturen kjent for å forvitre nokså heftig.

Blant alle de interessante fenomenene på Rakke, som flotte pegmatittganger og isskuringens vidundere, finner vi noen felter preget av grusforvitring, men uten tafoni. Her har larvikitten helt mistet sin ellers isskurte overflate og rett og slett gått i knas. Igjen må nok innholdet av mørke mineraler ta sin del av skylden for forvitringen.

Grusforvitring i larvikitt på Rakke. Det er det nærmeste berget på bildet som har fått overflaten pulverisert. Foto: PS

Slik forvitring er svært utbredt lenger inne i “larvikittlandet”, i Kjose-området, der store arealer er preget av dyp grusforvitring. Allerede for 80 år siden kom det ut en lengre artikkel om dette fenomenet. Området er på NGUs liste over Geologisk arv, og betegnes der som interessant for forskning på forvitringsprosesser.

Det skulle ikke minst vært interessant å se om det også kan finnes tafoni i tilknytning til disse områdene. For grusforvitring og tafoni kan gå litt hånd i hånd, bl.a. enkelte steder på Sørlandet, her særlig i tilknytning til metagabbro.

Sterk grusforvitring i larvikitt i Kjose. Bilde fra Lågs artikkel i NGT 1945.