Knollekalk på Hovedøya ved Oslo

En gang for kanskje 450 millioner år siden i den geologiske perioden Ordovicium ble det dannet knollekalk blant Oslofeltets avsetningsbergarter. Fra vekslende sedimentasjon av kalk- og leirrikt slam på havbunnen fremsto det etter millioner av år tykke lagpakker av denne særegne bergarten. Enda flere millioner av år senere kom knollekalken langsomt fram i det som nå er Grenland og kysten av Oslofjorden – og flere andre steder. Men så ble landskapet dekket av innlandsis.

En gang for mer enn 10 000 år siden hadde isen revet løs en stor bit av knollekalken. Den seilte med isen til Sørlandet. Været hadde blitt varmere og innlandsisen smeltet. Isen dumpet biten ved kysten og der ble den liggende i brenninger og bølgeskvulp, sammen med en mengde andre stein fra agdertraktene, Vestfold og Telemark, Osloområdet og sikkert mange andre steder.

En dag ble biten funnet av en geolog. Biten var nå temmelig fragmentert, og en liten del ble tatt med for nærmere analyse. At det var en knollekalk var lett å se, steinen hadde lag av både leirskifer og de typiske runde og avlange, lyse knollene med kalk.

Biten av knollekalk

Geologen er en ihuga kalkbrenner og tenkte: Hvordan vil denne rare steinen se ut når den brennes på mer enn 900 grader? Geologen kunne forestille seg at det ikke var helt umulig at slik stein havnet i ovnen den gangen kunsten å brenne kalk kom til Norge for mer enn 1000 år siden. Slik stein ble nok ikke brent på Sørlandet, for isen fraktet ikke så mye knollekalk nedover kysten, men kanskje i Grenland og Osloområdet? Og om ikke middelalderens håndverkere brant knollekalk, så visste geologen at de noen ganger tok i bruk temmelig uren kalkstein, ikke ulik knollekalk.

Det brennes kalk. Oppi ovnen er det en bit med knollekalk

Som tenkt så gjort. En vinterdag havnet knollekalken blant mange andre kalksteiner i kalkovnen. Det brant lystig, temperaturen steg til en godt over 900 grader. Men så ble det hektisk og all den brente kalken skulle tas ut, pakkes i tønner og lagres, før den skulle brukes til sommerens restaureringsarbeider. Geologen glemte knollekalken.

En dag ble en tønne åpnet. Og se – der var den enslige biten med knollekalk! Men nå var den ikke mørk og grå med lysere knoller. Nei, knollene og lagene med kalk var gråbrune og leirskiferen dyp rødbrun. Sannelig hadde det også dannet seg en skinnende hinne på overflaten av biten, ikke ulik overflaten på hardt brent teglstein .

Brent knollekalk

Kunne en slik rar kalk leskes og blandes til mørtel? Litt vann ble helt over biten og det tok sin tid, men «leskbar» var den. Etter noen timer fragmenterte biten sterkt og det ble dannet pulver og grus. Litt mer vann og heftig blanding og dermed hadde geologen sin knollekalkmørtel. Den ble satt til herding og geologen glemte hele greia.

Tørrlesket, brent knollekalk

En dag tok geologen et lite overblikk over sin temmelig kaotiske stein- og mørtelsamling. Et lite rødbrunt fragment av brent leirskifer i knollekalkmørtelen fanget blikket og et lys gikk opp for geologen. For det var akkurat den samme typen rødbrune fragmenter geologen hadde sett i utallige mørtler fra middelalderske steinkirker. Geologen hadde balet med tanken om at det kunne være tilsatt teglknus, nedknuste teglsteinsfragmenter. For det var ikke uvanlig, verken i middelalderen eller senere å blande teglknus i kalkmørtel. Men så er problemet at mange av de gamle mørtlene er fra tider før teglstein kom i vanlig bruk i Norge utover på 1200-tallet.

Knollekalkmørtel med rødbrunt fragment

Nå var svaret der! De brune fragmentene i de gamle mørtlene var ikke nødvendigvis fra teglknus. De kunne likegodt være fra brent leirskifer! Og alle de andre rare, slaggaktige kornene geologen ofte hadde sett i de samme mørtlene kunne også forklares: De kunne være fra brent leirskifer de også.

Geologen tok seg i det. For det er jo egentlig ikke så rart. Brenner du en uren kalkstein med masse leirskifer, for eksempel en knollekalk, så vil deler av resultatet være omtrent det samme som når du brenner leire til teglstein.

Geologen var dypt tilfreds. For heretter må han ikke alltid være fryktelig i stuss når det kommer en gammel mørtel med rødbrune fragmenter rekende. Han må ikke alltid fundere; søren, hadde de virkelig teglsteinsproduksjon på 1100-tallet? Hvem vet, det hadde de kanskje, men det er mye mer sannsynlig at de røde fragmentene kommer fra den brente, urene kalken selv.