(10.000 years of quarrying at Bømlo / for Norwegian readers / English? Try Google Translator)

Slik kan det ha sett ut på Hespriholmen i steinalderen. Kilde: "Steinriket Bømlo"
Her forleden kom jeg over et særs interessant nettsted, nemlig “Steinriket Bømlo” som forteller historien om utnyttelsen av stein på denne ytterst steinrike øya – ytterst i havgapet på Vestlandet. Naturligvis står to av Norges flotteste steinalderlokaliteter i forgrunnen: Øksebruddet på Hespriholmen og pilespissbruddet på Siggjo.
På den værharde Hespriholmen ble det tatt ut grønnstein med fyrsetting i ikke mindre enn 5000 år (7500-2000 f.Kr.); steinen ble brakt bl.a. til Sokkjamyro inne på hovedøya hvor den ble bearbeidet til slipte økser. Øksene var svært ettertraktet av steinalderfolket og har en utbredelse helt fra Egersund til Nordvestlandet. Store, spesifikke utbredelsesområder har også to andre øksebrudd i Norge, nemlig Stakaneset i Flora og Sæsøy ved Mandal. Og Bømlo har nok et steinalderbrudd: Oppe på fjellet ved Siggjo finnes det en ryolitt som nærmest er for obsidian å regne. Denne ble også tatt ut av berget med fyrsetting og formet spesielt til pilespisser i perioden 4000-2500 f.Kr.
Nettstedet er spesielt beregnet på turfolk og besøkende og inkluderer tekst, bilder og ikke minst flere korte filmer laget av Brynjar Stautland. Filmene fra Hespriholmen og Siggjo med arkeolog Sigmund Alsaker er svært instruktive og forteller om en steinalder-virksomhet som ikke står tilbake for kjente tilsvarende plasser i bl.a. Alpene og England, for eksempel “øksefabrikken” i Great Langdale i Cumbria.
Men Bømlo har mer å by på. Her er klebersteinsbruddet på Urda med en historie kanskje tilbake til steinalderen, men nå mest kjent for å være det største middelalderske bruddet for bygningsstein på Vestlandet. Mange kirker i Bergen har stein fra Urda – og selvsagt en av Norges eldste kirker, Moster gamle kirke på Bømlo selv. Rett bak kirken, ved Moster Amfi, og flere andre steder har det dessuten fra gammelt av blitt brutt marmor både til bygningsstein og kalkmørtel. Og granittbruddene på nordre del av øya var i sving fra 1800-tallet. Som om ikke det var nok har Bømlo både kis- og gullgruver. Sistnevnte ga utgangspunktet for et veritabelt gullrush på slutten av 1800-tallet.
Nettstedet er en del av et større prosjekt for å formidle den usedvanlig rike steinhistorien til Bømlo. Utgangspunktet er Moster Amfi der det også finnes en utstilling om bergversdriften i kommunen. En imponerende aktivitet, og nevner man i samme åndedrag formidlingen av et annet steinsentrum på Vestlandet, nemlig kvernsteinsbruddene i Hyllestad, så kan vi slå fast at mang en by og bygd i Norge har noe å lære av vestlendingene på steinfronten!
Et besøk på “Steinriket Bømlo” anbefales på det sterkeste!
Og her er et par faglige referanser til steinalderbruddene og perspektiver disse kan ses i:
- Alsaker, S. 1987: Bømlo–Steinalderens råstoffsentrum på Sørvestlandet. Arkeologiske Avhandlinger. 4. Bergen: Historisk Museum, Universitetet i Bergen.
- Bradley, R. 2000: An Archaeology of Natural Places. London: Routledge (se kapittel 7: “The movement of mountains)
- Bjerck, H.B. (2008): Norwegian Mesolithic Trends: A Review. In: Bailey, G. & Spikins, P: Mesolithic Europe. Cambridge: Cambridge University Press, 60-106
- Bruen Olsen, A. & Alsaker, S. 1984: Greenstone and diabase utilization in the stone age of western Norway: Technological and socio‐cultural aspects of axe and adze production and distribution. Norwegian Archaeological Review, 17, 2, 71-103
- Stylegar, F.A. & Landmark, T. 2005: Et diabasbrudd fra steinalderen i Mandal. (Opprinnelig trykket i Primitive Tider 1998)
Bømlo på kartet (Bømlo Amfi/Moster gamle kirke)
Pingback: The rhyolite quarries at Bømlo in Norway: Traces of firesetting in the Neolithic | Per Storemyr Archaeology & Conservation