Nidarosdomen og forvitring – sett fra 17 år tilbake i tid

Naturlig forvitring av sulfidrik kleberstein fra Grydal i Gauldalen. Disse konsollhodene ble satt opp på Nidarosdomen på slutten av 1880-tallet og var for litt siden bare en skygge av seg selv - av helt naturlige årsaker. Nå er de byttet ut med nye hoder. Foto: Per Storemyr

Naturlig forvitring av sulfidrik kleberstein fra Grydal i Gauldalen. Disse konsollhodene ble satt opp på Nidarosdomen på slutten av 1880-tallet og var for litt siden bare en skygge av seg selv – av helt naturlige årsaker. Nå er de byttet ut med nye hoder. Foto: Per Storemyr

Ganske tilfeldig kom jeg over en utgammel tekst om Nidarosdomen og forvitring her forleden. Det viste seg snart at det var en omtale av min egen doktoravhandling om temaet fra 1998; stødig ført i pennen av Hans Georg Jürgens og publisert i en steinalderutgave av Universitetsavisa i Trondheim. Så leste jeg gjennom. Og fant ut at det meste har aktualitet den dag i dag. For om man googler “Nidarosdomen og forvitring”, så dukker det fortsatt opp helt tullete skremselsbilder om gigantisk luftforurensning som tærer på nasjonalhelligdommen. Nei, forvitringen på Nidarosdomen er nok mer kompleks enn som så.

Så jeg tillater meg å sitere den 17 år gamle  omtalen til Hans Georg Jürgens i sin helhet. Omtalen har tittelen:

Nidarosdomen skranter

Uheldig restaureringsarbeid har skadet mer enn luftforurensningene

Et krevende vedlikehold må til for å bevare klebersteinskatedralen fra middelalderen. Problemene med stabiliteten og de store gotiske strukturene er alvorlige. De mange tapene av skulpturer på grunn av forvitring er også alvorlige. Men få steiner er falt ned fra Nidarosdomen på grunn av luftforurensning. Uheldig restaureringsarbeid har gjort langt større skade.

Det var offentlig bekymring over Nidarosdomens tilstand på slutten av 1980-tallet. Man antok at kirken, som mange andre steinbygninger i Europa, var sterkt skadet av luftforurensning. Dette satte fart i forskningen, som nå har gitt oss et mer nyansert bilde av årsakene til forvitringen.

Bygningskonstruksjonens manglende stabilitet fører til sprekker og til at stein løsner og faller ned inne i katedralen. Utendørs faller stein ned fra store høyder som følge av rask frostforvitring av enkelte steintyper. Ute som inne oppstår det store lekkasjer og saltforvitring på grunn av utilstrekkelige eller ødelagte vannavrenningssystemer. Mange av de nødvendige reparasjonene på Nidarosdomen vil være relativt enkle, men svært omfattende. Det er dessuten nødvendig å bygge opp kompetanse på konservering av kleberstein for å bevare forvitrede dekorasjoner.

Doktorgrad på nedbrytning og forvitring

Forskeren Per Storemyr ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) har fulgt klebersteinskatedralens nedbrytning og forvitring fra middelalderen og frem til idag. Han har også studert ni gamle klebersteinsbrudd inngående for å finne ut av forskjellen på «naturlig» forvitring og forvitringen som er skjedd på domkirken.

Nylig disputerte han for dr.ing.-graden ved Norges teknisk naturvitenskapelige universitet (NTNU) med sin avhandling om “Steinene i Nidarosdomen. En studie av forvitringen på Europas nordligst middelalderkatedrale” [The Stones of Nidaros. An Applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral].

Stortinget har pekt ut Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider som et nasjonalt kompetansesenter for undersøkelse og bevaring av verneverdige steinbygninger, og det vil i stor grad si middelalderkirkene våre. Per Storemyrs forskningsarbeid er blant de første i Norge som har befattet seg seriøst med en gammel steinbygnings forvitring, og arbeidet vil uten tvil komme også andre monumenter til gode. Den historiske vinklingen på arbeidet kan dessuten føre til en større forståelse for å se på forvitring som en del av både steinbygningens og det omgivende miljøets historie.

Farlige episoder

De store strukturene på Nidarosdomen er gotiske og får ofte problemer. De tunge hvelvene presser de øvrige strukturer utover. Et tungt tårn av nyere dato på en gammel bygning vil synke i forhold til den gamle bygningen, som har stabilisert seg gjennom århundrer. Det kan også være manglende stabilitet som skyldes setninger i grunnen. Sprekker og nedfall av stein blir ofte følgen.

At stein løsner på bygningen, har forårsaket episoder som kunne blitt svært dramatiske. I 1935 ramlet en av søylene høyt oppe i koret ned under gudstjenesten. Men verken da eller senere er mennesker skadet under slike uhell. I 1980 falt to marmorsøyler i skipet ned og knuste en mengde stoler.

I fjor falt det ned noen biter under en messe som følge av den ustabile konstruksjonen.

Ødelagte middelalderskulpturer

Steinfall utendørs dreier seg i mindre grad om stabilitetsproblemer. Her er det forvitringen som dominerer. Småbiter detter stadig ned, stundom større biter på mange kilo.

– Én årsak er at et par steintyper er ekstra sårbare. Når steinen ikke er god nok, og profilene på elementene er dype, går det galt når frosten gjør sitt. Men vi vet ofte hvor noe kommer til å skje og kan utbedre før det går galt, sier Storemyr.

Takene ble lagt om under restaureringene. Dessverre ble takutstikkene mindre, slik at skulpturer og gesimser fikk dårligere beskyttelse. Dermed ble fine middelalderskulpturer ødelagt. De klarte seg godt fra middelalderen og helt til 1800-tallet. Da begynte restaureringene, tilskyndet av nasjonalromantiske strømninger. Mange har dermed trukket den feilslutning at luftforurensningene, som også begynte på 1800-tallet, var årsak til elendigheten. Nå er det planer om å legge om takene der det er nødvendig for å beskytte gammel og ny utsmykning.

Vestfronten får problemer

Storemyr frykter en god del problemer på Vestfronten i fremtiden; Vestfronten og skulpturene her er nemlig laget av en dårlig steintype. Dette gjelder vel å merke ikke hovedfigurene. Det er mange «udetonerte bomber» på denne delen av kirken; like før jul i fjor falt det stein her. Veggene motstår forvitringen bra, men de utstikkende elementene er sterkt utsatt.

Nedbrytningsmekanismene på en steinbygning som Nidarosdomen er svært komplekse. Hvordan man velger å se det er også viktig; man kan spørre om mennesket selv er en forvitringsfaktor, for eksempel gjennom dårlig restaurering med bruk av lite egnede materialer. Manglende kvalitet på arbeidet har ødelagt mye på Nidarosdomen.

Betydelige vannlekkasjer

Vannlekkasjene i Nidarosdomen er betydelige, både ute og inne, som følge av utilstrekkelige eller ødelagte vannavrenningssystemer. Problemene oppstår i første rekke fordi systemene til dels er underdimensjonert og ikke klarer å ta unna vannet. Ofte er de også feil designet, slik at vannet havner på gale steder. Her og der er det takrenner der det ikke skulle vært slike, og om vinteren fryser de og sprenges i stykker. Under snøsmeltingen er det særlig ille; ett år rant det flere titalls liter vann ned ved døpefonten. Likevel håper man å kunne stoppe de største lekkasjene.

Saltet spiser stein

Det kommer vann inn i strukturen som inneholder mye salt. Når saltet kommer ut på overflaten, begynner det å spise av steinen. Salt løser seg opp og krystalliserer. Etter endel slike sykluser i overflaten av steinen, sprenges overflaten løs. Verst er det for finere detaljer på små figurer og ornamenter.

– Denne forvitringstypen skjer hurtigst på de yngste delene av kirken. Den er så ekstrem at vi kan finne kilo på kilo av pulver som er rast ned i trappene, sier Storemyr.

Betong ble brukt flere steder i Nidarosdomen på slutten av 1960-tallet. Og saltet fra betongen spiser opp steinen foruroligende fort. Sementmørtel er også ille; den ble brukt i fuger siden slutten av 1800-tallet. Portlandsementen har ødelagt mye på Nidarosdomen og har skapt store utfordringer. Sementmørtelen i fugene er stiv og sprekker lett. Gamle dagers kalkmørtel var mer elastisk og passet bedre i en bygning som stadig beveger seg. Stein har alltid vært behandlet ut fra et tradisjonelt håndverksperspektiv, mens den øvrige byggeteknikken, som fugingen, har vært influert av moderne metoder.

Skulpturer rammes hardt

Én av steintypene som har vært brukt under restaureringen, har vært spesielt vanskelig. Den kommer fra et brudd [Grytdal] som ble brukt mellom 1869 og 1892. I denne steinen er det mye jernsulfid, populært kalt kis. Når jernsulfid oksiderer, dannes det blant annet gips, på samme måte som under luftforurensning når svoveldioksiden angriper stenen.

– Det er ekstreme mengder gips både i bruddet og på katedralen, der steinen pulveriseres fullstendig. Spesielt skulpturer som er laget av denne steinen er hardt rammet. Skal slike figurer restaureres, har vi ofte bare gipskopier å holde oss til – de som er igjen etter brannen i Erkebispegården i 1983.

Perspektivløst på Kuhaugen

Det er et utrolig mangfold av stein på Nidarosdomen. Steinen kommer fra 60 forskjellige brudd. En del av den kom fra «Gryta» i Veimester Kroghs gate på Kuhaugen i Trondheim. I dette bruddet finnes det tildekkede sjakter som tyder på at det var brutt under jord her allerede i middelalderen. Bruddet ble stengt på 1890-tallet.

– Utrolig nok ble det reist en boligblokk i Gryta først på 1980-tallet, sier Storemyr. – I et kulturhistorisk perspektiv er det trist at dette kulturminnet fra middelalderen dermed er ødelagt.

Å løpe rundt i alle steinbruddene i Trondheimsområdet har utgjort en stor del av Per Storemyrs forskningsarbeid, og han synes bruddene er svært interessante:

– Vi prøver nå å gjenåpne det andre store steinbruddet fra middelalderen, på Øysand i Melhus, ikke minst fordi vi mangler tilgang på stein. Her kan man lese hele middelalderens steinbrytningshistorie ut av fjellet. Det er for øvrig bygd en plastfabrikk på en viktig del av dette bruddet.

Små forurensningsskader

Skadene på Nidarosdomen fra luftforurensningen er forsvinnende små i forhold til de andre skadene. Det er svoveldioksiden som kan angripe steinen. I Trondheim har innholdet av svoveldioksid i luften vært målt siden 1973, da innholdet trolig var på det høyeste med 40 mikrogram pr. kubikkmeter luft – for øvrig svært lavt om vi sammenligner med storbyer i Europa.

– Tar man hensyn til befolknings- og industriutviklingen, virker det som om utslippene av svoveldioksid i dag er atskillig lavere enn for eksempel rundt århundreskiftet. Utslippet av nitrogenoksider er høyere i dag, blant annet på grunn av biltrafikken, men disse har trolig mindre skadevirkning på stein, sier Storemyr.

Mer sot i 1905

– På Nidarosdomen kan vi følge utviklingen av luftforurensningene. På inngangspartiet mot nord ser vi de svarte skorpene på steinen, som er det vanligste resultatet av luftforurensningene. Forenklet sagt er det gips med sot. På bilder fra 1905 kan vi se at disse «sotstripene» er kraftigere enn i dag. Det finnes mange bilder som viser at forholdene var verre før. Fra midten 70-tallet «stupte» svoveldioksidutslippene efter at miljøforbedrende tiltak ble gjennomført. Renseanlegg i industrien var blant disse. Endel industri ble også lagt ned, og dette virket selvsagt inn.

Det er den lokale luftforurensningen, den vi skaper i byen, som har effekt. Den langtransporterte forurensningen fra Europa kan vi se bort fra i denne sammenhengen.

Akropolis – og Stavanger

– Det er en vanlig oppfatning at biltrafikken har ødelagt Roma og Atens gamle byggverk. Akropolis, for eksempel.

– Akropolis plages nok endel av bilen, men mange av årsakene til forfallet finner vi også i et uheldig restaureringsarbeid. Man har for eksempel brukt usedvanlig mye jern i form av kramper som skal holde de gamle steinbygningene sammen. Også på Kölnerdomen skyldes mange av problemene dårlig restaurering og gjenoppbygging.

I Stavanger domkirke, der jeg arbeider sammen med kolleger fra Restaureringsarbeidene med å kartlegge forvitringen, finnes det jernkramper som ble brukt under restaureringen på 1860-tallet. Det dreier seg rett og slett om rustent jern, og da må følgene bli deretter. Stavanger domkirke står forresten fjellstøtt sammenlignet med Nidarosdomen!

***

En del har forandret seg siden 1998. Først og fremst gjør Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider nå en virkelig fremragende jobb med å konservere og restaurere vår store katedral. Deres arbeid kan du lese om både på deres webside og facebookside.

***

Forøvrig må jeg medgi at det kanskje ikke var helt tilfeldig at jeg fant Hans Georg Jürgens tekst fra 1998, den som er sitert over. Jeg forbereder meg for tiden til lansering av boken “Nidarosdomens grunnfjell” – på sett og vis en oppfølger til min doktoravhandling fra 17 år tilbake. Så jeg googlet nok litt mer målrettet enn de fleste…

Referanser

Her er mer om forvitring på Nidarosdomen:

  • Storemyr, P. (2010): Fra “Luftangrep” til klimaendring: Forvitring på Nidarosdomen i historisk og politisk kontekst. In: Bjørlykke, K., Ekroll, Ø. & Syrstad Gran, B. (eds.): Nidarosdomen – ny forskning på gammel kirke. Trondheim: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, 164-191. PDF på min academia.edu-side
  • Storemyr, P. (1997): The Stones of Nidaros. An Applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral. Ph.d-thesis, no. 1997:92, Norwegian University of Science and Technology, Trondheim. PDF på min webside.

 

 

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, Monument conservation, Norway, Old quarries and tagged , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s