Rammesag for oppskjæring av store kleberbloker i Saghuset på Sagflaten: Foto: Per Storemyr (2018)

Bergverkshistorien er full av særegne beretninger. Hva med Einar Sagflaten? Han startet som kleberarbeider som 15-åring og holdt det gående i 43 år i et helt spesielt saghus for stein: Det fortsatt velbevarte saghuset på Sagflaten ved Sel i Gudbrandsdalen. Einar drev på i kulda og kleberføyka til helsa sa stopp og saghuset ble flyttet i 1982. Da hadde han skåret tusenvis av kleberblokker som skulle ut på lange reiser verden over, til Bilbao og Calcutta og Marokko. Der skulle blokkene brukes til å lage smelteovner for celluloseindustrien. Det handler om kleber som ildfaststein. Bli med på en reise gjennom enorme forandringer i steinindustrien – i løpet av bare 40 år. Det blir også en svipptur til kleberindustrien USA og ikke minst til de gamle jernverkenes masovner. For også her trengtes det ildfaststein.

Saghuset på Sagflaten sett fra skrottippen nord for huset. Foto: Per Storemyr (2018)

Blokkene til Einar Sagflaten gjorde lange reiser; det er også en uendelig lang reise fra riktig gamle dagers bruk av kleberstein til Sagflatens univers: For flere tusen år siden kom kleber i bruk til holdbare gryter (trolig først i Nord-Amerika) og ikke minst til støpeformer og mange andre småting, i middelalderen startet man utvinning til kirker og katedraler, senere til peiser og vedovner. Hva har smelteovner i celluloseindustrien med dette å gjøre? Jo, det dreier seg naturligvis om at kleber tåler varme bedre enn de fleste andre stein, at steinen er tett og myk og lett lar seg hogge og sage, men også at den er motstandsdyktig mot forvitring og dessuten står imot kjemikalier.

Ildfaststein i kleber i Saghuset på Sagflaten. Disse var ment for celluloseindustrien, men ble liggende… Foto: Per Storemyr (2018)

Tegning av patentert smelteovn for gjenvinning av kjemikalier fra avfall i cellulosefabrikkene. US Patent no. US1661742 (Adolph W. Waern, 1928). «Skallet» i ovnen er i hovedsak laget av kleberstein satt i betong.

Naturlige ildfaststein

Kleber ble altså benyttet – verden over – som ildfaststein i industrien; spesielt til å «fore» (isolere) en bestemt type smelteovner for å gjenvinne kjemikalier (spesielt soda) fra avfall i cellulosefabrikkene. Og sikkert også i mange andre typer ovner som skulle opp i høye temperaturer, opp til 1000 grader eller mer.

Det finnes eksempler på at de gamle jernverkenes masovner ble foret med kleber, det ble sågar anbefalt i Sven Rinmans berømte Bergwerks Lexicon (1789). En viktig egenskap med kleber er at den gjennomgår store kjemiske og mineralogiske forandringer når temperaturen går over 1000 grader eller så; den blir brunlig og hard som, ja – ildfaststein. I eldre masovner var temperaturen i bunnen minst 1200 grader.

På Eidsfos Verk på 16-1700-tallet ble det brukt kleber. Men her var det ildfast engelsk sandstein som tok den verste støyten, hogd kleberstein ble benyttet som tykk «bakforing», sannsynligvis fordi den kan ha en tendens til å sprekke når det blir riktig varmt.

Men om steinen sprekker eller ikke, er også avhengig av kvaliteten på den enkelte steinforekomst, og bl.a. på USAs østkyst (og flere andre steder) var det i eldre tider mange masovner som primært ble foret med kleber, selv om ildfast tegl og kalkstein også ble mye brukt. I USA ble imidlertid kleberstein visstnok først og fremst benyttet som foring i ovner for raffinering av råjern. Dette var i oppbyggingen av jern- og stålproduksjonen i den nye verden, på steder som nå er en del av USAs «rust belt».

Olivinstein (dunitt), som det finnes mye av i Norge, kan være bedre som ildfaststein i ovner som skal tåle høy temperatur. I nyere tid har derfor blokker av olivinstein blitt svært mye benyttet i smelteovner. Det finnes eldre eksempler også: Kjell Voldheim (Otta) kan fortelle at den gamle masovnen på Lesja jernverk var foret med olivinstein fra eget brudd. «Stellstein» kalte man slik stein, fra det tyske «Gestellstein».

Stellstein var imidlertid ikke begrenset til ildfast sandstein, olivinstein og kleberstein. Alle stein som av erfaring kunne tåle høye temperaturer ble nok benyttet i eldre tider. I så måte er den gamle masovnen ved Mostadmarka jernverk i Trøndelag et talende eksempel: Ovnen ble i det ytre kledd med grov naturstein, mens de indre og nedre deler var murt med særskilt utvalgte, ildfaste stellstein som glimmerskifer, sandstein, kvartskeratorfyr og kleberstein. Denne blandingen reflekterer nokså nøyaktig en god del av geologien omkring Mostadmarka jernverk. Med andre ord: Var steinen sprekkefri og ellers av god kvalitet, så kunne den ofte tåle høye temperaturer.

Snitt gjennom idealisert, eldre masovn av vallonsk type, tegnet av Kristin Røgeberg (se om masovn på lokalhistoriewiki.no). a) pipa, b) stellstein, c) bakmur, d) sandfylling, e) gråstein, f) leire, g) blåsebelg.

Kleberindustrien i Appalachene

Østkysten av USA, langs Appalachene fra Maine til Georgia, er smekkfull av klebersteinsforekomster. Her ble kleberstein brukt i tusenvis av år før den europeiske invasjonen og her oppstod det regelrette «kleberbyer» i siste halvdel av 1800-tallet – steder som vokste fram som et resultat av den økende produksjonen. Mye stein gikk som ildfast foring til industrien, mye ble brukt som plater og vaskeservanter(!) til hus og hjem og laboratorier(!), samt til arkitektur, skulptur og gravminner – og ikke minst til vedovner, og alskens småprodukter.

I dag er kleberindustrien i USA på det nærmeste et avsluttet kapittel; kleber er erstattet av andre materialer og produksjon til nye markeder finner nå sted i land med lavere kostnadsnivå; i store brudd i Brasil, India og Kina. Av de mange hundre bruddene i Appalachene, skal det i dag visstnok kun finnes ett som fortsatt er i drift: Alberene ved Schuyler i Virginias Blue Ridge Mountains. Schuyler var en av «kleberbyene» i USA, med brudd, saghus/steinfabrikker og hundrevis av arbeidsplasser. Nå er flere av kleberbruddene omvandlet til parklandskaper, etter at de i mange år fristet en tilværelse som avfallsdeponier. Schuyler ble som mange andre steder rammet av «The Great Depression». Dette er på ingen måte særegent for kleberindustrien; de fleste steinbrudd og bergverk har vært gjennom tilsvarende perioder med oppgang og nedgang.

Klebersteinsbrudd i Schuyler, Virginia ca. 1915. Foto: Holsinger, Rufus W, nå i University of Virginia Library.

Klebersteinsfabrikk I Schuyler, i hallen der man produserte vaskeservanter, ca. 1915. Foto: Holsinger, Rufus W, nå i University of Virginia Library.

Kleberindustrien i Ottadistriktet

Den moderne kleberindustrien i Norge, spesielt i Ottadistriktet og med Saghuset på Sagflaten i sentrum, kan ses i et lignende perspektiv: stor oppgang i andre halvdel av 1800-tallet, problemer i “de harde 30-åra”, nedgang i siste kvartal av 1900-tallet, slutt på brytning av kleber i 2014. Sagflaten ligger jo ikke akkurat i en by, snarere langt innpå skogen, men var omgitt av Norges tradisjonelt største kleberindustri, med et stort antall brudd i produksjon, opptil hundrevis av arbeidsplasser og med enorm viktighet for det lokale næringslivet, naturligvis med ringvirkninger for folk flest.

Her var det store brudd på Bårstad/Tolstad ved Lalm, i Tholia og Grandalen opp mot Pillarguri og ikke minst oppe i åsene mellom Otta og Sel, med Åsårberget, Nyseterberget og Rustberget. Dessuten var det atskillige mindre brudd i regionen. Det var mange eiere og flere brudd hadde egne saghus – for produksjon av ildfaststein, peiser, ovner, gravstein og bygningstein, steder der også masse småting ble laget for salg, alt fra askebeger til elektriske ovner (kobbertråd mellom to kleberblokker…). Dessuten fantes det en betydelig talkproduksjon, spesielt fra undergrunnsgruva på Bårstad. Talk er jo det viktigste mineralet i kleberstein.

Den største produsenten og den som overlevde lengst var Østlandske Stenexport, senere AS Granit, som i dag går under navnet Norsk Kleber. Firmaet har hatt mange jern i ilden, ikke minst bygde man saghuset på Sagflaten, omkring 1915. I 1922 var all produksjon av kleberblokk samlet i saghuset, levert bl.a. ved hjelp av skinnegang fra de nærliggende bruddene (Åsårberget, Nyseterberget og Rustberget).

Det er dimensjoner på Åsårberget kleberbrudd mellom Otta og Sel. Her fotografert av Kjell Voldheim mens bruddet var i full drift i 1977. Nå er det nedlagt.

Kleberverkstedet til ingeniør Otto Dahl, Otta sentrum omkring 1900, et av de flere verkstedene i distriktet i eldre tider. Foto: Hans H. Lie, Maihaugen. Fra Digitalt Museum, lisens CC BY-NC 4.0

Et blikk inn i en svunnen tid: Saghuset på Sagflaten i dag, med et tykt lag med kleberstøv. Foto: Per Storemyr (2018)

Saghuset på Sagflaten

Saghuset på Sagflaten står der som et vaklevorent, helt fantastisk minne om en storhetstid i tradisjonell industriproduksjon. Å tre inn i saghuset, der kleberstøvet fortsatt ligger tykt, er å tre inn i en svunnen tid, ikke minst fordi mange gamle steinsager og andre maskiner ble forlatt da huset ble gitt opp og produksjonen flyttet til Otta i 1982. En svunnen tid kan også merkes på det komplette fraværet av isolasjon. «Den kaldeste arbeidsplassen i Gudbrandsdalen» kan nok ha vært omkvedet, for dørene måtte være åpne når gradestokken krøp ned mot minus 30 om vinteren. Litt lufting måtte til, «elles gjekk vi heilt tette av kleberstøvet», fortalte Einar Sagflaten i et intervju med Inger Johanne Solli i boka «Det mjuke berget» (1995). «Så det var om å gjera å kle seg godt.»

Støvproblemet må ha vært forferdelig, for all saging og sliping foregikk uten bruk av vann. På 1970-tallet ble det installert avsug, men det skal visstnok ikke ha vært særlig effektivt. Likevel var ikke lungeskader noe stort problem, det hadde nok å gjøre med at det verken er kvarts (som gir silikose) eller asbest (som gir asbestose) i klebersteinen. «Det var nok helst dei tunge løfta som tok knekken på oss», mente Einar Sagflaten. Men i det nesten totale fraværet av moderne HMS, ble det i alle fall installert en hvilebrakke en stund etter krigen, naturligvis med kleberovn som sørget for oppvarming. Hvilebrakken står der fortsatt.

Kjell Voldheim (t.h.) og Torbjørn Løland under besiktigelsen av saghuset på Sagflaten våren 2018: Foto: Per Storemyr

Saga til Einar Sagflaten… Foto: Per Storemyr (2018)

Produksjonen i saghuset

Saghuset hadde i hovedsak to produksjonslinjer, en for ildfaststein og en for peiser og ovner. Dessuten ble det bygd et anneks for kunstnerisk virksomhet når det var oppdrag, for hogging av fint utformet gravstein og skulptur.

Produksjonslinjen for ildfaststein hadde tre hovedstasjoner: De store råblokkene fra bruddene kom på skinner inn gjennom hovedporten og ble plassert under rammesaga for å bli delt opp i tykke plater. Deretter gikk de til sirkelsager og andre sager for å bli skåret opp i passende, små blokker, vel å merke etter nøyaktige maler utformet i treverk. Til slutt gikk de til slipeskiva for å få en siste finish. Og så ble de pakket og sendt ut i den store verden.

Malene, eller sjablonene, var svært viktige, for smelteovnene som kleberblokkene skulle brukes til var ikke helt like. I saghuset er det funnet maler med påskrifter som «Bilbao» – og stein gikk ofte under navn som «tyskar» og «stortyskar». Det fortalte hvor steinen skulle ta veien. Når alle stein til en smelteovn, særlig det buede «topplokket», var ferdig saget og slipt, ble det foretatt en prøveoppsetting for å se om alt passet sammen. Under taket, innerst i saghuset, henger det fortsatt to trebygde former (buestillaser) som ble benyttet for denne testen.

I saghuset på Sagflaten: Sirkelsag, rustet avsug og i bakgrunnen et forlatt lager med kleber som var ment for ildfaststein. Foto: Per Storemyr (2018)

Vekkstuede buestillaser for testing av smelteovnenes hvelvinger som skulle bygges med ildfaststein i kleber. Foto: Per Storemyr

Konstruksjonstegning til en del av en smelteovn for gjenvinning av kjemikalier fra avfall i cellulosefabrikkene. Slike tegninger var utgangspunktet for tilskjæring av blokker i saghuset på Sagflaten. Fransk ovn, trolig omkring 1950. Bruk av kleberblokker er markert med rødt; ellers dreier det seg om ildfast tegl (gult), betong (grønt) og ildfast grus (blått). Fra arkivet til gamle Østlandske Stenexport, avfotografert av Kjell Voldheim og gjengitt med tillatelse.

Fra Sagflaten til nye industrilokaler ved Otta

Ottadistriktet var ikke alene om å produsere kleber til ildfaststein for industriovner. Vi vet at det inntil 1928 pågikk brytning for samme formål i de gamle bruddene Solerud og Viken i Indre Østfold. Her var det også et Ottabasert firma som drev, nemlig Norsk Kleber- og Skiferforretning. De tok over bruddene etter at det omkring århundreskiftet hadde blitt hogd bygningstein, bl.a. til restaureringen av Nidarosdomen.

Det tok slutt i Østfold og det tok slutt på Sagflaten. Moderne, syntetisk ildfaststein tok over for naturlige ildfastein og mange forbrenningsanlegg gikk også over til bruk av stål. Fra slutten av 1960-tallet gikk etterspørselen nedover, men samtidig økte man produksjonen av kleberpeiser og ovner i Ottadistriktet, slik at virksomheten har blomstret, med noen nedturer, helt fram til i dag.

Det siste verset i denne historien foregår ikke på Sagflaten, men fra 1982 i nye lokaler ved Otta sentrum. I dag produserer faktisk Norsk Kleber AS vedovner til husbruk med alt hva remmer og tøy kan holde, dog ikke med kleber fra egne brudd, det er nå for dyrt og for vanskelig: I dag henter man tilskåret stein helt fra India, som blir videre bearbeidet i et topp moderne, automatisk sageanlegg. Robotene har tatt over.

«Her bor Einar Sagflaten»

Ja, robotene har tatt over. Mon tro hva Einar Sagflaten, der i kleberføyka og kulda i saghuset på Sagflaten for mindre enn 40 år siden, hadde sagt til det? Den gang jobbet han med sager og annet maskineri som hadde sin opprinnelse i sene 1800-talls tradisjoner. Einar måtte riktignok ikke bruke egen kraft for å sage stein, slik man gjorde så lang tilbake som i middelalderen og enda tidligere. Men i løpet av bare 40 år, om han fortsatt hadde vært med, trenger han i dag ikke en gang å være tilstede i saghuset. Robotene gjør nesten alt.

Ved arbeidsplassen sin i saghuset skrev Einar «Her bor Einar Sagflaten». Det er et vitnesbyrd om stor identifikasjon med arbeidet – til tross for støv og kulde og til slutt helseproblemer fra tunge løft. Men Einar ble ikke så verst gammel. Han døde i 2007.

Det er ingen grunn til å ha romantiske forestillinger om arbeidet til Einar og alle andre som tok svært tunge tak over veldig lang tid – eller om fraværet av HMS. Men fortellingen setter utviklingen i steinindustrien i et viktig perspektiv: Fra mer eller mindre manuelt, tungt arbeid med lange tradisjoner, til stor grad av automatisering på svært kort tid. Det er knapt noen som lenger kan skrive «her bor jeg» i et industrilokale. I dag må folk identifisere seg med jobbene sine på andre måter.

«Her bor Einar Sagflaten». Foto: Per Storemyr (2018)

Bevaring av Saghuset på Sagflaten

Sagflaten er et kråkeslott av et eldre industrilokale. Og noe av det som gjør anlegget så viktig, så autentisk, er at det var lite utskiftning av sager og annet teknisk utstyr gjennom perioden fra 1920- til 1980-tallet. Alt er fortsatt der, og mange historier om arbeidet – bl.a. fortalt av Einar Sagflaten til gode folk som har skrevet dem ned – gir anlegget liv og mening!

Anlegget blir jevnlig besøkt av folk ved temadager og omvisninger. Siden 1990-tallet har det vært gjort mange fremstøt for å bevare anlegget, bl.a. gjennom Kjell Voldheims utrettelige innsats og samvirkeforetaket Sagflaten SA. Bygningene har, ved hjelp av tilrådning fra Norsk Bergverksmuseum og Riksantikvaren, og midler fra bl.a. Kulturminnefondet, fått ny drenering og statiske problemer har blitt utbedret. Men mye arbeid gjenstår.

Saghuset på Sagflaten er kanskje ikke bare av lokal og nasjonal verdi. Meg bekjent finnes det også internasjonalt svært få bevarte, lignende vitnesbyrd om vår nære, men dog så tradisjonelle steinindustriarv. Med andre ord: Man bør undersøke om Sagflaten kan ha betydelig internasjonal verdi. Derfor er det viktig at det autentiske preget som nå hviler over anlegget opprettholdes i fremtiden. Her skal man være forsiktig med å rydde for mye!

Kaffepause på skrottippen til saghuset på Sagflaten, Kjell Voldheim (t.v.) og Torbjørn Løland. Foto: Per Storemyr (2018)

Kilder & takk

Tusen takk til Kjell Voldheim, Gudbrandsdalsmusea, avd. Otta Bergverkssenter, for flott omvisning på Sagflaten i april 2018, samt for masse informasjon, bilder og tegninger! Tusen takk også til Torbjørn Løland, tidligere formidlingsleder ved Kvernsteinsparken/Norsk Kvernsteinsenter i Hyllestad, for ypperlig reisefølge! Reisen ble utført for å skaffe kleberstein/ildfaststein fra Norsk Kleber AS til ombygging av den “middelalderske” kalkoven i Kvernsteinsparken. Skriving av artikkelen over er del av et eget prosjekt.

Historien til kleberindustrien i Gudbrandsdalen og på Sagflaten er grundig behandlet i den strålende boka til Terje Kleiven: Klebereventyret på Bårstad og Sagflaten, Lalm (2013). Mye av informasjonen i artikkelen har jeg fra denne boka, samt fra en annen god oversikt over kleberindustrien i distriktet, Det mjuke berget, redigert av Kirsti Krekling m.fl. (Maihaugen, 1995). Det finnes også informasjon om Sagflaten i den nye praktboka redigert av Bjørn Ivar Berg: Bergverk i Norge (Fagbokforlaget, 2016) Dessuten har jeg konsultert følgende nettsider:

• Kjell Voldheim: Saganlegget for kleberstein på Sagflaten – Et kulturminne i fremste rekke
• Sagflaten: Tøff arbeidsplass, eineståande kulturminne
• Borte om et par år
• Tusen år med brytning av kleberstein tok nettopp slutt. En historie om mekanisering og globalisering. Og om å gjenoppdage gammelt håndverk
• Hjemmesiden til Norsk Kleber

Andre kilder til bruk av kleber som ildfaststein, samt om kleberindustrien i USA, finnes i teksten (linker).

Kart