Gamle steinbrudd som UNESCO-verdensarv? En analyse

"Dronninggruva" i kvernsteinslandskapet i Hyllestad, Ytre Sogn. Her er ICOMOS på besøk i nominasjonsprosessen mot verdensarvsted i 2014; man blir vist rundt av godt trente unge guider fra Hyllestad skule. Men verdensarv-prosessen er nå på vent og veien videre høyst uklar. Foto: Per Storemyr

“Dronninggruva” i kvernsteinslandskapet i Hyllestad, Ytre Sogn. Her er ICOMOS på besøk i nominasjonsprosessen mot verdensarvsted i 2014; man blir vist rundt av godt trente unge guider fra Hyllestad skule. Men verdensarv-prosessen er nå på vent og veien videre høyst uklar. Foto: Per Storemyr

Det er nesten ingen gamle steinbrudd på UNESCOs verdensarvliste. Det er ikke bra, for steinbruddene var helt sentrale produksjonssteder for verktøy, husgeråd, våpen, boliger, kunst, monumenter, arkitektur, skulptur. Kort sagt en vesentlig del av hva som var viktig i gamle samfunn – og i dag: Store deler av verdens kulturarv er jo basert på brytning av stein. Spørsmålet er: Hvor går veien videre for gamle steinbrudd som verdensarvsteder? Kanskje Norge burde fremme en egen steinbruddsnominasjon? Eller kanskje dette rike landet burde hjelpe mindre bemidlede nasjoner med å få eldgamle steinbrudd inn på verdensarvlisten? Man kunne jo starte i Egypt, landet med den største konsentrasjonen av gamle steinbrudd i verden.

Internasjonal bakgrunn

Meg bekjent er det bare flint”gruvene” i Spiennes i Belgia og verdenskjente “Unfinished Obelisk” i Aswan (Egypt) som befinner seg på verdensarvlisten i kraft av sin egenverdi som steinbrudd, sistnevnte som del av en seriell site. Dette er en helt tilfeldig – og nokså uverdig – representasjon. I tillegg er det en del steinbrudd som befinner seg på listen fordi de er del av større sites og landskaper, men der steinbruddene selv knapt er nevnt som en grunn for statusen som verdensarv. Et viktig eksempel er pyramidene i Giza som er omgitt av betydelige steinbrudd. Det finnes også noen få steinbrudd på den tentative verdensarvlisten, inklusive Yapaese “money quarries” i Mikronesia, Carrara i Italia – og de store kvernsteinsbruddene i Hyllestad i Norge. Sistnevnte er en del av den transnasjonale vikingtidsnominasjonen, som ikke ble antatt ved verdensarvkomiteens møte i Bonn i 2015 og hvis fremtid er høyst usikker.

En kort oversikt over temaet “steinbrudd som verdensarv” finnes i Storemyr og Harrell (2013). Denne artikkelen argumenterer i hovedsak for etablering av gamle egyptiske steinbrudd som en ny, seriell verdensarvsite. Dette er bl.a. på bakgrunn av den unike verdien disse steinbruddene har som forløpere for utviklingen innen steinbrytning i middelhavsområdet og Europa helt frem til våre dager. Artikkelen ble skrevet til en workshop om harmonisering av de tentative verdensarvlistene i Nord-Afrika i 2010. Denne workshopen var et svært viktig initiativ, sett på bakgrunn all den diskusjon som har foregått omkring geografisk og typologisk representasjon på verdensarvlisten. Både Nord-Afrika som region og gamle steinbrudd som en type kulturminne, er sterkt underrepresenterte.

Forslaget om gamle egyptiske steinbrudd som en seriell verdensarvsite er ikke dødt, men på grunn av den politiske situasjonen i Nord-Afrika og Midt-Østen har det ikke vært mulig å følge opp initiativet i de siste 4-5 år. Et noe annet initiativ har blitt fremsatt fra Wales (Gwyn 2014), med en rekke eksempler på hvilke, i første rekke europeiske, steinbrudd som kunne egne seg som verdensarvsteder.

Om vi tar utgangspunkt i initiativer, nominasjoner og tentative verdensarvsites, virker det for meg at forslaget om en seriell egyptisk site er det beste forslaget. Det oppfyller alle kriterier (outstanding universal value, integrity, management), selv om noen sites i forslaget ennå ikke har et brukbart management-regime. Dessuten fyller initiativet hull i geografisk representasjon (Egypt har faktisk bare 7 verdensarvsteder, mot 8 i Norge; her har vi ubalansen i representasjon i et nøtteskall, gitt at Egypt har mange flere potensielle verdensarvsteder enn Norge).

De få enkeltsites på den tentative listen bør ikke undervurderes, selv om Yapaese money quarry sites i Mikronesisa nok er en kuriositet i det store bildet, men dermed også temmelig unik. Carrara er helt klart en viktig kandidat (et av Europas viktigste marmorbrudd gjennom 3000 år), men her tipper jeg man vil få store problemer med integritet: Massiv moderne steinbrytning har ødelagt de aller fleste gamle spor – her må man satse på å bli antatt som et svært dynamisk steinbruddslandskap – og håpe på at verdensarvstatus kan begrense den uvettige ressursutnyttelsen som foregår der i dag.

Så har vi Hyllestad og Norge. Hyllestads steinbruddslandskap er veldig stort og veldig fint, men ikke of outstanding universal value i seg selv. Det finnes mange steinbruddslandskap, sikkert hundrevis på verdensbasis, med de samme kvaliteter, Selbus kvernsteinslandskap er et eksempel fra Norge, noen gamle klebersteinsbrudd likeså, dessuten bakstehellebruddene i Hardanger. På verdensbasis finnes det bl.a. store kvernsteinsbrudd med presis de samme kvaliteter som Hyllestad. Og mange, mange store bygningssteinsbrudd, i Europa vrimler det av dem. Tenk på de gigantiske undergrunnsbruddene i Paris og Caen. Og tenk på romerske brudd. Eller tenk på søramerikanske, indiske, kinesiske… Eller om vi går til steinalderen: Det finnes fantastiske, store bruddlandskaper over hele verden som produserte flint, obsidian, kvartsitt og andre harde bergarter for bruk til redskaper.

Den enorme mengden av gamle steinbrudd er muligens en viktig faktor som kan forklare hvorfor slike sites ikke har fått en verdig representasjon på verdensarvlisten. Det blir liksom for mye å hanskes med, man kan ikke uten videre tillegge en site outstanding universalt value, for om man foreslår en site, eller en gruppe av sites, så kan man være sikker på at naboen har akkurat det samme eller noe vesentlig bedre. Og om man ønsker å fremme sites i den vestlige verden, så kan man være sikker på at mindre godt representerte regioner på verdensarvlisten har noe lignende. Med andre ord: et moralsk dilemma. Slike tanker kommer i tillegg til det nokså sikre faktum at steinbrudd neppe har vært ansett som av vesentlig verdi i den store sammenhengen – i konkurranse med katedraler og pyramider – eller for den saks skyld turistmagneter som vestnorske fjordlandskap.

For å få inn i alle fall noen, fine gamle steinbrudd på verdensarvlisten, så må vi med andre ord være pragmatiske. Vi må starte et sted. Det ene stedet kan være like godt som det andre – og kanskje kan det være like greit å starte i Norge. Ikke minst fordi landet har store ressurser for å fremme verdensarvsøknader. Og når Norge har fremmet en søknad på steinbruddsfronten, så kan kanskje andre, mindre bemidlede stater følge etter. Kanskje med hjelp fra Norge?

Verken Norge eller Europa – eller nesten noen andre land og verdensdeler – har ett spesielt gammelt steinbrudd med outstanding universal value. Altså må man tenke tematisk og sortere seg gjennom flere steinbrudd som har store verdier som gruppe (som i forslaget til en Egyptisk seriell site, nevnt over).

En norsk nominasjon? Stein og jern gjennom 2000 år?

Hva har Norge å tilby? Noen norske “merkevarer” i gamle dager – men også i nyere tid – var kvernstein, brynestein, kleberstein og til en viss grad baksteheller. Men først og fremst var det jern og tømmer, skinn, fell og bein. Og ikke minst fiskeprodukter, og sjøpattedyr. Vi kunne ha fremmet en nominasjon som tok hensyn til bruk av hele utmarka, inklusive havet, men trolig blir det for stort og uhåndterlig.

Om vi holder oss til det mineralske, og utelater havet og jakt i innlandet (som for reinsdyrenes del allerede er foreslått som verdensarv (se Riksantikvarens info om dette og siden Villreinfangst), så havner vi altså på ulike produkter av stein – men også av jern. Jern fra myrmalm var eksportvare helt fra romertiden og det finnes et vell av meget store og særdeles velbevarte jernproduksjonslandskaper i Norge. Jern kunne ha blitt en egen verdensarvsnominasjon (kanskje er det allerede foreslått?) – men trolig havner vi i den samme diskusjonen som for stein: Andre land hadde jo også slik produksjon. Så vi er pragmatiske – vi slår stein og jern sammen til en nominasjon med navnet:

  • Iron Age and Medieval Production Landscapes in Norway: Stone and Iron through 2000 Years

Sammen burde et utvalg av produksjonssteder for stein og jern gi et ganske unikt bilde av hvordan menneskene oppe i nord drev ut sine råstoffer, bearbeidet dem – og handlet med dem “innenlands” og i Nord-Europa – i en mer eller mindre veldefinert periode; fra ca. 500 f.Kr. til en eller annen gang i middelalderen eller litt senere; vi kunne velge reformasjonstiden (1537) eller litt senere, si 1500-1600, en tid der produksjonsmåtene stort sett fortsatt var middelalderske.

En slik nominasjon vil kunne fange opp Norge, gjennom 2000 år, som en viktig råstoffproduserende region, med utpreget lokalt og regionalt særpreg – men påvirket av kontakt med det ekspanderende Romerriket, senere sterkt knyttet til vikingenes ekspansjon og til slutt med kristendommens seierstog mot nord, spesielt uttrykt i etableringen av det norske erkebispesetet (1152-53), den store Nidaroskatedralen og generell kirkebygging. Med andre ord; en nominasjon som kunne lene seg på råstoffproduksjon i Europas utkantstrøk – i lys av lokale tradisjoner og geopolitiske prosesser.

Dette kan ha universell verdi; spørsmålet er om vi klarer å finne – og formidle – steinbrudd og jernvinnesteder som sammen er outstanding. Om vi holder oss til maksimum 2-3 steder av samme kategori, så kunne vi foreslå:

Kvernstein
Kvernsteinsbrudd finnes over hele verden, og i mange deler av Norge. To steder i Norge peker seg ut som eksepsjonelt store og langlivede; de produserte for både innenlands bruk og eksport. De kan konkurrere med nesten hvilket som helst kvernsteinslandskap i Europa:

  • Hyllestad: Allerede verdensarvnominert, preger en utkantbygd i vest, 27 kvadratkilometer, viser spesielt overgangen fra vikingtid til middelalder, men var i drift i minst 1300 år, til ca. 1930. Har visningssenter.
  • Selbu: Preger fjellet i Trøndelag, dusinvis av kvadratkilometer, viser spesielt overgangen fra middelalderen til den nye tid. Eksepsjonelt gode tidlig-moderne kilder som viser hvordan arbeidet gikk for seg – en referanse som gjør oss i stand til å forstå steinarbeid også i middelalderen.

Kleberstein
Også brytning av kleberstein for gryter og arkitektur er et universelt fenomen. Eksempler finnes i Amerika, Alpene, middelhavsområdet, deler av Nord-Afrika og Midt-Østen, Kina og ikke minst India. Sistnevnte har den høyeste konsentrasjon av kleberarkitektur i verden. Men Norge er likevel en meget stor “kleberregion”. Problemet er å finne egnede brudd, blant de minst 200 som er kjent:

  • Grytebrudd. Eldste daterte er Kvikne (500-200 f.Kr.), men det er lite å se her, mye er tildekket i den senere tid på grunn av sterk forvitring. Man burde nok heller tenke på de store undergrunnsbruddene i Hardanger, Slipsteinsberget i Sparbu (Nord-Trøndelag) eller kanskje bruddene på Romerike (Piggåsen etc.). Alle er fra vikingtid og middelalder, men hadde kanskje en tidligere fase som er ødelagt av senere brytning.
  • Bygningsteinbrudd. Ett sted peker seg ut: Øysand i Sør-Trøndelag. I de velbevarte fjellsidene (ca. 2 kvadratkilometer) kan vi følge steinbrytning med internasjonal inspirasjon, fra 1000-tallet til 1300-tallet (og senere), for Nidarosdomen og mange andre steinbygninger i Trøndelag. Et pust fra Egypt og Europa.

Baksteheller
Meg bekjent er det bare i Norge og til en viss grad på Shetland at baksteheller ble masseprodusert og handlet med i riktig gamle dager. Det kan imidlertid godt tenkes at tilsvarende fenomener fantes i helt andre kulturer. “Alle” vil jo ha hatt behov for steinplater til å steike brød og andre matvarer på. Og så har vi jo pizzatradisjonen med sine lange røtter i middelhavsregionen. Det skulle ikke forundre om det også ellers i verden fantes spesialbrudd hvor man masseproduserte steinplater.

Men inntil dette blir beskrevet, så kan vi glede oss over at de meget store bakstehellebruddene i den myke klorittskiferen ved Ølve og Hatlestrand i Hardanger var særdeles viktige for produksjon – og distribusjon i Norge og til en viss grad også utenlands fra tidlig middelalder og helt frem til moderne tider. Det ble laget baksteheller også i andre klorittskiferbrudd – og i mange kleberbrudd. Men de kan på ingen måte måle seg med Ølve og Hatlestrand.

Ut fra dagens kunnskap er altså Ølve og Hatlestrand faktisk unike steinbrudd på verdensbasis. Med et godt opplegg for formidling er de også ganske spektakulære, spesielt siden store deler av produksjonen foregikk under jord. Bruddene kunne faktisk bli en spydspiss i en norsk steinbruddsnominasjon.

Brynestein
Velkjente Eidsborg i Telemark skiller seg ut blant mange andre (spesielt brudd i Sør-Trøndelag). Men det er et problem: Brytning i bruddet er dokumentert tilbake til 700-tallet, men så fortsatte det jevnt og trutt helt frem mot 1970. Dette betyr at spor etter eldre virksomhet er blitt suksessivt visket ut. Dette er naturligvis et problem også i mange andre steinbrudd med lange historier, men siden Eidsborg er et så kompakt brudd, skiller det seg ut.

Spørsmålet er altså hvordan viktige begreper i verdensarvsammenheng, nemlig integritet og autentisitet, skal behandles i forhold til den dynamiske og lange historien til mange gamle steinbrudd. Det er likedan på verdensbasis. Man trenger sannsynligvis å rydde litt i begreper og definisjoner for å skape en større forståelse for steinbruddenes spesielle, dynamiske karakter.

Jern
Produksjonsanlegg for jern fra myrmalm finnes i store deler av Norge, men jeg har ikke kunnskap nok til å foreslå ett (eller flere) som på en god måte kan formidle historien fra førromersk jernalder og frem mot 1500-tallet. Det finnes mange kandidater; fra Heglesvollen og Budal i Trøndelag, via anleggene i Hedmark og Oppland, til Hovden i Aust-Agder. Sistnevnte har et bittelite museum knyttet til jernvinneanlegg (del av Setesdalsmuseet), men også på bl.a. Kittilbu utmarksmuseeum i Gausdal kan en oppleve jernvinneanlegg. Det samme kan man i Budal og sikkert også mange andre steder.

*

Mange jernvinneanlegg er altså i alle fall delvis lagt til rette for besøkende. Det er ikke tilfelle når det gjelder de fleste av steinbruddene nevnt over. Hyllestad er det eneste som har et velfungerende utendørsmuseum knyttet til steinbrudd, mens Eidsborg og Selbu har fine utstillinger på de lokale museene. Ellers ligger bruddene i Selbu for langt inne på fjellet til at de (i dag) er aktuelle å besøke for andre enn folk som er interesserte i lange fjellturer.

Om man skulle fremme norsk stein og jern som verdensarv, så vil man måtte bygge opp flere visningssentre som er godt lokalt forankret. Man vil også måtte alliere seg med konsoliderte museer i aktuelle regioner. Dessuten måtte man velge et “hovedkvarter”. Dette kunne godt være Hyllestad, siden det er det eneste i dag som har regulær museumsdrift med ansatte.

I tillegg vil det tilkomme et betydelig arbeid med forvaltningsplaner, ikke minst for steder som i dag ikke har noen form for infrastruktur for besøkende, spesielt Øysand og Ølve/Hatlestrand.

Paneuropeiske/egyptiske nominasjonsmuligheter?

Nominasjon av en serie store og viktige steinbrudd på tvers av landegrenser vil sikkert ha større sjanser til å komme inn på verdensarvlisten enn en egen norsk nominasjon. Men så har vi de store utfordringene forbundet med organisasjon av forarbeidet som kreves for å fremme transnasjonale nominasjoner. Om vi likevel leker med tanken – og konsentrerer oss om Europa og middelhavsområdet/Egypt – så finnes det mange muligheter. Vi kunne gå tematisk til verks, eller vi kunne ordne viktige brudd geografisk eller kronologisk.

Jeg tror den tematiske tankegangen vil ha de største mulighetene (men med geografi og kronologi som viktige, avgrensende faktorer). Dette er fordi steinbrudd har så utrolig mange fasetter – og er så velrepresenterte i den arkeologiske record fra tidenes morgen til i dag. Om vi tar som utgangspunkt i at Norge skal være med på en nominasjon, altså bidra med sentrale brudd, så har vi bl.a. følgende muligheter:

Steinalderbrudd
Norske øksebrudd fra steinalderen er i verdensklasse; dette gjelder først og fremst Hespriholmen utenfor Bømlo og Stakaldeneset ved Florø. De har sine europeiske søstre i bl.a. Great Langdale i det ytterste Nord-England og i jadebruddene i Alpene. En slik “øksenominasjon” kunne absolutt hatt noe for seg, ikke minst fordi økseproduksjon og -distribusjon forteller så mye om levesett, utveksling, ritualer og politikk i steinalderens Europa.

Det viktigste problemet er at øksebruddene ofte er vanskelig tilgjengelige. Det vil være vrient å få større mengder besøkende til slike brudd langt oppe i fjellene eller langs ytterkysten av Norge. På den andre siden er bruddene ytterst velbevarte – og de vil kunne tiltrekke seg den økende skaren av velbemidlede eventyrere. I serie dreier det seg helt klart om outstanding universal value. Spørsmålet er altså om man vil kunne klare få til en solid lokal forankring når det gjelder forvaltning og formidling. Kanskje kunne man lokke med nettopp eventyr-aspektet? Med eksellente overnattings- og restaurasjonsmuligheter i omgivelsene? Med andre ord: Utsøkte opplevelser i den ytterste utkant. Dessuten vil det kanskje ikke være så vanskelig å få entusiastiske arkeologer og kulturfolk med på noe slikt.

Vi kunne ha utvidet perspektivet og inkludert øksebrudd i helt andre omgivelser, bl.a. på Papua New Guinea, der produksjonen har vedvart til våre dager. Eller vi kunne ha tatt med også andre typer steinalderbrudd, i Norge for eksempel representert ved viktige kvartsittbrudd på høyfjellet eller chertbrudd nord for polarsirkelen (Melsvik ved Alta). Bare fantasien setter grenser (vi har 0gså fantastiske flintbrudd fra Egypt og Midt-Østen i sør til Frankrike og England i nord). Men om en “utvidet” seriell site om steinalderbrudd vil ha noen sjanse som verdensarv er nok tvilsomt: den blir for broket, for lite fokusert. Og vi har allerede et godt flintbrudd på listen: Spiennes i Belgia.

Bygningsteinbrudd (“ornamental stone”)
Europas bygningsteinbrudd (eller kanskje bedre: ornamental stone) er ekstremt tallrike – og svært mange er i verdensklasse; hadde det ikke vært for et helt sentralt problem: De aller beste, som Carrara nevnt over, er så preget av moderne steinbrytning at det knapt er noe igjen å se av historien, som her starter med etruskerne for 3000 år siden. Om man skal fremme en seriell verdensarvsite grunnlagt på bygningssteinbrudd i Europa, for eksempel fra romertiden til middelalderen, så trengs det en svært grundig argumentasjon for et steinbrudds dynamiske karakter (jfr. Eidsborgs brynesteinbrudd, nevnt over).

Norge har imidlertid et fortrinn, fordi gamle bygningssteinbrudd ofte er velbevarte – de har ikke opplevd den samme intense utnyttelsen i moderne tider som i Europa for øvrig. Dette har med samfunnsutvikingen å gjøre: I Norge bygde man i veldig liten grad med fin stein i tidsrommet mellom middelalderen og moderne tid. Men å velge ut kandidater i Norge er dessverre ikke enkelt. Vi kunne ha konsentrert innsatsen på kleberbrudd, men vi kunne likegodt ha fremmet noen av Europas fineste marmorbrudd fra middelalderen.

Når alt dette er sagt, så finnes det likevel store steinbruddslandskaper i Italia (Roma, Sicilia), Hellas (på mange øyer), Frankrike (Caen, Paris, Provence), England (Jurassic Coast), Tyskland (Eifel o.a.), Sveits (Bern), Spania (Cartagena, øyene) osv. osv. – som i sum ville kunne representere Europas utvikling på steinbruddsfronten. Jeg tror likevel at en slik nominasjon ville bli altfor broket, med altfor mange særinteresser involvert, til at det ville ha blitt praktisk gjennomførbart. Det dreier seg om hundrevis, ja tusenvis av steinbrudd som måtte bli vurdert. Jeg tror heller at hver enkelt state party burde fremme sine egne steinbruddsnominasjoner – etter at en toneangivende paneuropeisk serienominasjon av andre typer steinbrudd har blitt akseptert. En slik nominasjon vil kunne åpne dørene for videre nominasjoner av sentrale produksjonslandskaper.

Jeg tror altså heller at en europeisk nominasjon av øksebrudd fra steinalderen vil kunne ha gode sjanser – ikke minst fordi den er fokusert.

Kvernsteinsbrudd fra Egypt til det ytterste nord
Men i tillegg har vi en annen mulighet for en fokusert, tematisk steinbruddsnominasjon. Den dreier seg om de viktigste kvernsteinsbruddene i Europa. Her kan vi ha noe som fenger (“livets steiner”, “stein og brød”), meget sentrale, men sterkt undervurderte produksjonssteder. Nærmest “underdogs”.

Norge har som over nevnt produksjonslandskaper i verdensklasse (spesielt Hyllestad og Selbu), men mange andre land i Europa og middelhavsområdet kan skryte på seg det samme. Det er nesten umulig å skaffe seg en oversikt over de viktigste kvernsteinslandskapene i hvert enkelt land. Også fordi bruddene er mangfoldige; fra skubbekverner i steinalder og bronsealder, via et utall underlige former i gresk og romersk tid, til Europas standard roterende håndkvern i romertiden og vasskverner fra samme tid, men spesielt fra middelalderen. Og samtidig holdt nesten alle kverntypene seg i god form nesten helt opp til våre dager. Dette er tradisjon og innovasjon på ett brett.

Om vi forlanger at en serienominasjon skal vise bredden i utviklingen av kvernstein i middelhavsområdet til det ytterste nord, kommer vi ikke forbi tre sentrale bruddlandskaper; alle svært store i sin utstrekning, alle med etablert infrastruktur for besøkende (til dels veldig gode museer etc.) – og alle kan skilte med utstrakt, velrenommert forskning:

  • Gharb Aswan i Egypt. Dette er et 50 kvadratkilometer stort produksjonsområde for skubbekverner som var i drift fra eldre steinalder til bysantinsk tid, omkring 20.000 år. Det er det største produksjonsområde for skubbekverner vi kjenner til, rett ved Aswan i Øvre Egypt. Museene her viser ennå ikke kvernsteins-produksjonen – fordi landskapet også var et av de viktigste for produksjon av skulptur etc. i Det gamle Egypt. (Og det var i drift allerede for omkring 200.000 år siden; til steinalderredskaper…)
  • Mayen (Eifel) i Tyskland. Dette er et gigantisk steinproduksjonsområde (mange dusin kvadratkilometer), med kvernstein som en helt sentral del; fra skubbekverner i steinalderen til vasskverner i middelalderen og senere (minst 7000 år). Svært utstrakt handel, med Rhinen som sentral transportåre. Tre museer.
  • Hyllestad i Norge. Stort produksjonsområde (27 kvadratkilometer) som når det gjelder distribusjon tangerte Eifel. Brytning fra tidlig vikingtid eller før, helt til våre dager, minst 1300 år. Utendørsmuseum.

Disse tre områdene kunne utgjøre en stamme i nominasjonen. Påfyll er høyst nødvendig, men det er ikke lett å finne relevante brudd – fordi det er så mange kandidater. Man måtte alliere seg med det etablerte nettverket for kvernsteinsforskning som finnes i Europa og middelhavsområdet for å velge ut egnede brudd; man måtte fylle på med opp til kanskje 5-6 brudd i Midt-Østen, Italia, Frankrike, Spania, Øst-Europa og England. Dette ville gi en 8-10 brudd totalt, som nok er et maksimum av hva man praktisk sett ville klare å håndtere i en serienominasjon.

I likhet med en mulig steinalderens øksebruddnominasjon tror jeg kvernsteinsbruddene ville hatt en sjanse for innlemmelse på verdensarvlisten. Dette er ikke minst fordi en slik nominasjon er tematisk fokusert og med en viss “public appeal” – spesielt i forhold til “underdog”-perspektivet; noe uvant, noe spesielt – men likevel helt sentralt for utviklingen av, ja, faktisk: verdensøkonomien. Utfordringen blir dermed ikke bare å velge ut egnede sites, men å formidle – kommunisere – verdien til ICOMOS (som UNESCO-partner i verdensarvspørsmål). Og deretter gjøre godt grunnarbeid når det gjelder forvaltning og formidling til publikum.

Hyllestad og HAFS-området som UNESCO-geopark?

Om Norge som state party til UNESCO-konvensjonen skulle ønske å fremme en individuell verdensarvsite på steinbruddsfronten, så peker Hyllestad seg ut. Ikke som tradisjonelt verdensarvsted, men som del av en geopark. Geoparker har nylig fått omtrent den samme status som tradisjonelle verdensarvsteder; Norge har to slike allerede (Gea-Norvegica i Telemark og Magma i Rogaland), en tredje er under oppseiling (Trollfjell i Nordland).

I en geopark er det geologien som står i høysetet, sammen med lokal, bærekraftig utvikling – på alle fronter av samfunnslivet. Geologien i Hyllestad, eller rettere sagt i HAFS-området (kommunene Hyllestad, Askvoll, Fjaler og Solund), er i den absolutte verdensklasse, og viser spesielt den kaledonske fjellkjedes vekst og fall – samt “kollisjonen” mellom det riktig gamle Europa og Amerika (det er ikke ulikt en platetektonisk kollisjon som foregår i dag, nemlig i Alpene, hvor området “Sardona” i Sveits har fått status som UNESCO-geopark, på bakgrunn av den geologiske rivningen mellom Afrika og Europa).

Geoparker inkluderer sites som viser hvordan menneskene benyttet naturressursene. Det er mange slike i Sardona. I en HAFS-geopark ville Hyllestads kvernsteinsbrudd få en helt sentral posisjon, ja endog den viktigste – i og med at friluftsmuseet ville ha pekt seg ut som det sentrale punktet for formidling, altså som selve knutepunktet i en eventuell nominasjon.

En geopark i HAFS-området vil naturlig nok kreve den samme grundige utredning som de ulike tradisjonelle, serielle verdensarvnominasjoner som er forslått for steinbrudd i dette skrivet. Og en ting er sentralt, om vi holder oss til Hyllestad som en særs viktig kandidat i mange av forslagene som er beskrevet: Om man fremmer en HAFS-geopark-nominasjon, så utelukker ikke dette at man kan fremme andre, mer tradisjonelle verdensarvnominasjoner hvor også Hyllestad er representert.

Oppsummering

I denne lille analysen av potensielle, serielle verdensarvsteder, som – notabene – skal inkludere norske steinbrudd (og spesielt Hyllestad, siden dette er et landskap som allerede er nominert), ender vi opp med følgende viktige forslag, lett omskrevet:

  • Jernalderens og middelalderens produksjonslandskaper i Norge: Stein og jern gjennom 2000 år
  • Steinalderens øksebrudd i Europa
  • Kvernsteinsbrudd fra Egypt til det ytterste nord
  • Hyllestad og HAFS-området som UNESCO-geopark

Jeg vil ikke prioritere det ene eller det andre forslaget. For jeg tror at alle har et potensial, og ingen utelukker egentlig hverandre. Men alt er avhengig av om man klarer å skape entusiasme for de gamle bruddlandskapeene – og ikke minst en god organisasjon av alle de institusjoner som må på banen for å kjøre svært tunge og langvarige prosesser mot nominasjon. Derfor entusiasme – og ikke minst god kontakt med ICOMOS og all mulig form for konstruktiv lobbying.

Først i rekken står imidlertid Riksantikvaren: Ønsker landets sentrale kulturminneforvalter at ett eller flere norske steinbrudd skal inn på verdensarvlisten? Eller kunne man tenke seg å støtte – og fremme med økonomiske og andre midler – en nominasjon av steinbrudd som langt overgår alt annet i verden: De gamle egyptiske bruddene – alle steinbrudds mor.

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, Old quarries and tagged , , . Bookmark the permalink.

4 Responses to Gamle steinbrudd som UNESCO-verdensarv? En analyse

  1. Petter Koren says:

    En verdensarvnominasjon bør ikke være for kompleks, men mest mulig enhetlig. Vil anbefale å bare ta med kvernsteiner som ett tema. Denne bør avgrenses til tilnærmet samme kulturkrets: Europa nord for Alpene. Bruk nettverket fra Millstone-prosjektet og se om det er interesse og muligheter. Ha tidlig kontakt med ICOMOS for råd når eventuelt et konseptet begynner å ta form.

    Petter

    • Per Storemyr says:

      Takk skal du ha Petter! Jeg deler synspunktene dine. Men jeg er i stuss på hvordan vi skal fremme tankene om steinbrudd som verdensarv overfor Riksantikvaren og andre…

  2. Per Storemyr says:

    Ja, det er virkelig storveis, men kanskje ikke helt unikt. Kleberkar fra nord hadde noenlunde samme utbredelse, bryner endog større. Og fra andre steder i Europa kjenner vi også omfattende handel med kvernstein, bl.a. fra Mayen i Tyskland. Men du har helt rett i den sentrale beliggenheten! Det er en kanskje noe underkommunisert sak. Hyllestad ligger nær munningen av Sognefjorden, velkjent som “Norges største veikryss” i gammel tid…

  3. Det unike med Hyllestad er at de kunne eksportere til et så stort område allerede i vikingtiden. – med en meget sentral beliggenhet helt ned til fjæra ved skipsleia. Vikingskipene var vel fremst i verden på sjødyktighet da og de reiste i hele Europa og lengre.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s