Også et stykke verneverdig Norge: De 60 steinbruddene ved middelalderens klosterruiner på Selja, Hovedøya og Rein

Norges fineste gneisbrudd fra middelalderen: Helt i fjæra og rett ved siden av klosterruinene på Selja. Foto: Per Storemyr

Norges fineste gneisbrudd fra middelalderen: Helt i fjæra og rett ved siden av klosterruinene på Selja. Foto: Per Storemyr

Riksantikvarens bevaringsprogram for middelalderruiner dreier seg ikke bare om istandsettelse av ruinene. Det dreier seg også om forskning for å forstå hvordan bygging av klostre, kirker og borger foregikk. Geologi og steinbrudd er en naturlig del av dette temaet. Nå foreligger det en omfattende rapport om steinbrudd ved tre av Norges mest kjente middelalderklostre: Selja i Sogn og Fjordane, Rein i Sør-Trøndelag og Hovedøya ved Oslo. Det er funnet ikke mindre enn 60 steinbrudd. Men langt fra alle ble brukt til klosterbyggingen. For landskapene var lokale ressurssentra for stein nesten opp til våre dager. Hvordan registrerer og bevarer vi slike steinbruddslandskap? Det er også et av temaene i rapporten. Den er utarbeidet av Per Storemyr i samarbeid med Riksantikvaren og de respektive fylkeskommuner og er tilgjengelig i Riksantikvarens Vitenarkiv.

Grunnfjell på Selja, den kaledonske fjellkjede i Trøndelag og Oslofeltet under murene på Hovedøyas kloster. Dette er den spennende og varierte geologien ved noen av Norges viktigste klostre fra middelalderen. Kart fra NGU.

Grunnfjell på Selja, den kaledonske fjellkjede i Trøndelag og Oslofeltet under murene på Hovedøyas kloster. Dette er den spennende og varierte geologien ved noen av Norges viktigste klostre fra middelalderen. Kart fra NGU.

Selja
Øya Selja ligger strategisk rett ved Stad i den vestnorske grunnfjellsprovinsen. Men det var ikke de flotte gneisene på øya som i stor skala først kom i bruk til bygging. De to steinkirkene, Albanuskirken og Sunnivakirken, ble omkring 1100 oppført med kvader og dekor av olivinstein. Denne ble sannsynligvis brutt i Måløytraktene, tre-fire timers båtreise unna. Vi har gode indikasjoner på at det viktigste steinbruddet befinner seg i sentrum av Raudeberg. Og for murkjernene ble det i stor grad benyttet eklogitt fra mange små forekomster på øya selv. Olivinstein og eklogitt er svært karakteristiske steintyper på Nord-Vestlandet. Vi kjenner ingen andre bygninger som oppviser en slik steinbruk.

Typisk varierende utseende på metaolivinstein på Selja, her fra det rekonstruerte murverket på ruinen av Sunnivakirken. De lyse partiene er talkrike, de brune er olivinrike. Den brune fargen skyldes forvitring; opprinnelig var steinen nesten grønn. Foto: Per Storemyr

Typisk varierende utseende på metaolivinstein på Selja, her fra det rekonstruerte murverket på ruinen av Sunnivakirken. De lyse partiene er talkrike, de brune er olivinrike. Den brune fargen skyldes forvitring; opprinnelig var steinen nesten grønn. Foto: Per Storemyr

Gneis kom for alvor inn som det viktigste byggematerialet utover på 1100-tallet – som småfallen murestein ved byggingen av det store tårnet og den mektige terrassen. Senere ble gneis helt dominerende under oppføringen av “storsteinsmurverket” i klosterfløyen. Vi har funnet små steinbrudd som leverte både murestein og store helleflak rett ved klosteret. Men i stor grad ble slik stein plukket fra urer og rasområder – og ikke minst i fjæra.

Med sitt tynne befolkningsgrunnlag, ble det ikke bygget stort med stein på Selja etter reformasjonen. Men det ble oppført mange enkle steinbuer i regionen og under det moderne sildefiskeeventyret var det stort behov for steinbrygger. Slike finner vi også på Selja, komplett med eget steinbrudd rett i vannkanten.

Arkeologisk utgraving av gammelt steinbrudd rett ved Reins kloster. Det er Hans Marius Johansen fra Sør-Trøndelag fylkeskommune som er graveansvarlig. Foto: Per Storemyr

Arkeologisk utgraving av gammelt steinbrudd rett ved Reins kloster. Det er Hans Marius Johansen fra Sør-Trøndelag fylkeskommune som er graveansvarlig. Foto: Per Storemyr

Rein
Som midtpunkt i den gode jordbruksbygda Rissa, har Rein en helt annen etterreformatorisk historie enn Selja. Her ble det kontinuerlig bygget steinmurer til fjøs og hus helt opp til våre dager. Omkring det gamle klosteret ser det ut til at mye av steinen ble brutt akkurat der man tok den på 1200-tallet – langs brattkantene på Reinshaugen. Historiefader Gerhard Schøning gjorde forresten interesserte lesere oppmerksom på disse bruddene allerede på slutten av 1700-tallet.

Det er faktisk ikke mindre enn 12-15 mål med steinbrudd i den tette skogen. Men bruddene er svært grunne; man kilte og boret ut stein der det stakk ut en knaus eller der det lå en egnet skrent. Og slik brøt man naturligvis også vekk alle spor etter middelalderens virksomhet.

Kart over steinbruddene ved Reinskloster. Totalt dekker de gamle bruddene nesten 15 mål i det overgrodde landskapet. Kart: Per Storemyr og Hans Marius Johansen

Kart over steinbruddene ved Reinskloster. Totalt dekker de gamle bruddene nesten 15 mål i det overgrodde landskapet. Kart: Per Storemyr og Hans Marius Johansen

Det dreier seg om en ganske skifrig og mørk amfibolittisk gneis på Reinshaugen – en stein som i likhet med mange andre i det geologiske Trondheimsfeltet ikke er så veldig egnet til å bygge gode murer med. Det ble med ganske uregelmessige, småfallent “gråsteinsmuverk” på klosteret. Derfor virker det som om man i middelalderen hentet mye granodiorittisk gneis på andre steder i Rissa. Man finner slik lysere og bedre gneis et par kilometer fra klosteret, men det har ennå ikke lyktes å finne gamle steinbrudd. En mulig grunn er at man kan ha plukket slik stein i fjæra.

Rissa er på ingen måte viden kjent for sine steinforekomster. I tillegg til klosterbruddene finner vi likevel et fint utvalg av gatesteinsbrudd som ble brukt for å brolegge Trondheims gater i tidlig-moderne tid. Man har til og med en god marmorforekomst, som merkelig nok ikke ble brukt til klosteret i middelalderen: Alle hjørnekvadre og dekor er hogd i kleberstein. Den kom etter alt å dømme fra Nidarosdomens store steinbrudd på Øysanden, 35 kilometer med båt sør for Rissa.

Sandsteinsbrudd på Hovedøya. Vi ser fra bruddet og rett mot Oslos havnebasseng. Dette er ikke er veldig gammelt brudd, men på akkurat det samme stedet der det ble brutt ut stein til klosteret i middelalderen. Foto: Per Storemyr

Sandsteinsbrudd på Hovedøya. Vi ser fra bruddet og rett mot Oslos havnebasseng. Dette er ikke er veldig gammelt brudd, men på akkurat det samme stedet der det ble brutt ut stein til klosteret i middelalderen. Foto: Per Storemyr

Hovedøya
Hovedøyas steinbruddshistorie er ikke ulik den på Rein. Det er fordi øya ligger i Oslos fjordbasseng og fungerte som en fremskutt, militær posisjon rett utenfor Akershus festning. Og med sine mange gode – men små – steinforekomster, var den et eldorado for steinbrytning, spesielt på 1800-tallet da de fleste militære anleggene på øya ble bygd. Men den etterreformatoriske steinhistorien går tilbake til 1600-tallet. Den begynte som seg hør og bør med plyndring av stein fra det middelalderske klosteret.

Her er vi i det geologiske Oslofeltet – med sine ganske unge sandsteiner, kalksteiner og skifre, en tykk lagpakke som er gjennomskåret av tynne diabasganger fra den heftige vulkanske aktiviteten i perioden perm for 300-250 millioner år siden. Det er storveis geologi – et pust av hva vi finner i flere andre deler av Europa. Et slikt pust er også klosterruinene – i alle fall på steinfronten. Her tok man i bruk øyas flotte sandsteiner som murestein i den romanske perioden (Edmundskirken, 1100-tallet) og forsynte alle hjørner og andre arkitekturelementer med fint hogd kalkstein.

Skipet og tårnet i ruinene av Hovedøya kloster. i forgrunnen store kvadre av "importert" ortocerkalkstein fra Oslo, i bakgrunnen murverk av sandstein som ble brutt på øya. Foto: Per Storemyr

Skipet og tårnet i ruinene av Hovedøya kloster. i forgrunnen store kvadre av “importert” ortocerkalkstein fra Oslo, i bakgrunnen murverk av sandstein som ble brutt på øya. Foto: Per Storemyr

Kalksteinene kommer imidlertid ikke fra Hovedøya selv. De kommer fra fastlandet – fra Oslo by og fra et annet, ukjent sted, kanskje den nærliggende Malmøya. I Oslo brøt man den velkjente ortocerkalksteinen i middelalderen; den som Gamle Aker kirke nesten i sin helhet er bygd av. Den ble også fraktet ut til Hovedøya i middelalderen.

Under byggingen av den store klosterfløyen i den gotiske perioden sverget man imidlertid stort sett til de lokale steinressursene – akkurat som på Selja. Nå bygde man storsteinsmurverk. Og de store og uregelmessige byggesteinene fant man i alt fra sandsteinsforekomstene, diabasgangene og alle rullesteinene som innlandsisen hadde forlatt på øya. Det var – i motsetning til den romanske perioden – en tid for plukking av løs stein i omgivelsene. Men litt hogd kalkstein fra Oslo fant fortsatt veien til øya, og ikke minst en god del kleberstein, sannsynligvis fra de gamle bruddene på Romerike.

Sårbare kulturminner
Totalt er det i “Steinbruddsprosjektet” registrert bort i mot 60 enkeltsteinbrudd, flest på Hovedøya. Det dreier seg stort sett om små brudd som ble benyttet for leveranser av murestein og “gråstein” – og som i stort monn var i drift også lenge etter middelalderen. Det er som vi har sett ingen brudd for “finstein” nær klosteranleggene; stein som ble benyttet til arkitekturdetaljer og skulptur. Slike steintyper (olivinstein, kleber, kalkstein) ble “importert” fra brudd lengre unna anleggene. Alle disse resultatene skal med tid og stunder tolkes vitenskapelig, først og fremst i lys av spørsmål om hvorfor de aktuelle bruddene ble satt i drift, men også med fokus på hvem som sto for organisasjon og praktisk brytning.

I tillegg til å bestemme stein på klosteranleggene og å finne alle steinbruddene, var et av målene med undersøkelsene å kartfeste enkeltbrudd og steinbruddslandskaper, slik at de kan representeres i Askeladden, Riksantikvarens offisielle database over kulturminner i Norge. I rapporten gjøres det rede for vanskelighetene ved kartfesting av slike, til dels store landskaper, og det gis anbefalinger til hvordan vanskelighetene kan overvinnes.

Alle steinbruddene vi har funnet blir omtalt i rapporten. Den har også et innledende, teoretisk kapittel der beskaffenhet, registrering og datering av gamle steinbrudd blir diskutert. I et avsluttende kapittel med diskusjon og anbefalinger blir temaer fra innledningen gjenopptatt i lys av feltarbeidet. Det konkluderes med at “Steinbruddsprosjektet” bør videreføres i et større prosjekt, med mål om å utarbeide maler eller en håndbok for registreringer av alt fra små enkeltsteinbrudd til store steinbruddslandskaper. Her vil resultatene fra Selja, Rein og Hovedøya utgjøre en grunnstamme, men naturlig nok også alt hva vi ellers vet om gamle steinbrudd i Norge.

Et av Norges mange klebersteinbrudd som ennå ikke er registrert i Askeladden: Husby i Sør-Trøndelag - et svært brudd som ble mye brukt til de middelalderske bygningene i regionen. Dette er et av Norges best bevarte bygningssteinbrudd fra middelalderen. Foto: Per Storemyr

Et av Norges mange klebersteinbrudd som ennå ikke er registrert i Askeladden: Husby i Sør-Trøndelag – et svært brudd som ble mye brukt til de middelalderske bygningene i regionen. Dette er et av Norges best bevarte bygningssteinbrudd fra middelalderen. Foto: Per Storemyr

Det må understrekes at de gamle bruddene på Selja, Rein og Hovedøya ikke er truet. Landskapene er vernet, men av helt andre grunner enn tilstedeværelse av gamle steinbrudd. Nå er flere av bruddene lagt inn i Askeladden, andre står i kø for innleggelse. Men det er et stort tankekors at dusinvis, ja hundrevis av til dels mer betydningsfulle steinbrudd enn de vi har funnet i prosjektet knapt er registrert i Askeladden og langt fra befinner seg i områder som av andre grunner er vernet. Disse industrikulturminnene har derfor svært dårlig vern. Om de er kjent, så er dette ofte i lokalmiljøet eller i fagkretser, ikke nødvendigvis hos ansvarlige myndigheter og utbyggere. Dette er hovedgrunnen til at “Steinbruddsprosjektet” bør videreføres.

Steinbruddsprosjektet har blitt utført innen Riksantikvarens bevaringsprogram for ruiner, ledet av Inger-Marie Aicher Olsrud. Per Storemyr (Archaeology & Conservation Services) har stått for feltarbeid og rapport, mens prosjektet har nytt godt av samarbeid med Sør-Trøndelag og Sogn og Fjordane fylkeskommuner, samt Oslo kommune og Norges geologiske undersøkelse.

Sluttrapporten har tittelen ” Steinbruddslandskapene ved middelalderens klostre på Selja, Hovedøya og Rein” (2015). Den kan lastes ned fra Riksantikvarens vitenarkiv.

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, New projects, New reports, Norway, Old quarries and tagged , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s