Fra Aswan til Hyllestad. Hva er et steinbruddlandskap?

Aswan, Egypt. For et par år tilbake. Transport av stein slik det ble gjort for tusenvis av år siden. I et landskap der steinbrytning tok til allerede i eldre steinalder. Foto: Per Storemyr

Aswan, Egypt. For et par år tilbake. Transport av stein slik det ble gjort for tusenvis av år siden. I et landskap der steinbrytning tok til allerede i eldre steinalder. Foto: Per Storemyr

Menneskene har brutt stein til alle mulige formål siden tidenes morgen. Men hva er et steinbruddlandskap? Hva kan vi si om alle de millioner av steder der folk har tatt ut stein? Fra den tidligste steinalder til i dag? Det var temaet jeg fikk til et foredrag på det 14. Hyllestadseminaret i slutten av april 2016, i regi av Norsk Kvernsteinsenter. Dessuten skulle jeg snakke om hvordan steinbruddlandskap kan formidles. Jeg innså raskt at oppgaven var helt umulig.

Derfor tok jeg utgangspunkt i ett steinbruddlandskap, kanskje det mest omfattende og eldste av dem alle: Aswan i Egypt. Ikke uten en personlig grunn, for her har jeg selv jobbet i mange år. Her kan man i et landskap på mer enn 100 kvadratkilometer følge alle fasetter av steinbrytningens finesser: Fra brytning til steinverktøy i den eldre steinalderen, for flere hundre tusen år siden, via produksjon av skubbekverner i 20.000 år, til hogging av noen av de fineste skulpturer – og kolossalskulpturer – i Det gamle faraoiske Egypt. Det fortsetter i dag med ymse aktiviteter som, notabene, ødelegger de gamle brudd.

For akkurat det er et steinbrudds aller viktigste karakteristikum – dynamikk! Ny brytning ødelegger nødvendigvis de gamle spor!

Foredraget startet som seg hør og bør med det mest kjente av alle steinbrudd i Aswan og Egypt, og kanskje i den hele store vide verden: Den uferdige obelisken, verdens nest største monolitt fra eldre tider. Som aldri kom helt ut av berget. Den er 41 meter lang, 1100 tonn tung, og den sprakk litte granne da den ble forsøkt tatt ut for 3500 år siden, i Egypts Nye rike. Derfor ble den forlatt – og er nå et av verdens aller viktigste vitnesbyrd om gammel steinbrytning.

Det er ikke tilfeldig at mange gigantiske obelisker ble brutt i Aswan. Det har en solid sammenheng med at stedet var et steinsentrum allerede i steinalderen. Et sted der tradisjonene rådet i utall generasjoner – der folk rett og slett hadde solid peiling på stein!

Men først og fremst var det et sted der geologien «stemte», et mangfold av granitt, kvartsitt, sandstein, oker, jernmalm og leire. En geologi folk hadde desperat bruk for, med en gunstig beliggenhet rett ved Nilen, den store transportåren – i går som i dag.

God geologi og god beliggenhet: Der har vi de to sentrale temaene som gir svar på hvorfor steinbruddslandskapet befinner seg «akkurat her». Plusser vi på tradisjonene som utvikler seg i slike landskap har vi fått med den siste biten: mennesket – håndverkerne, steinbryterne, deres familier, men også makten som sto bak, om det var konge eller farao, prest eller biskop.

Det var akkurat det samme da, for eksempel, Hyllestads glimrende granatglimmerskifer ble satt i drift til kvernstein rett før vikingtiden, for 1300 år siden. For her befant man seg i suveren geologi og ikke minst nær «Norges største veikryss», munningen av Sognefjorden, der skip alltid kom og gikk.

Og derfor, på grunn av geologi og beliggenhet, ble Hyllestad Norges største steinbruddlandskap i vikingtid og middelalder. Herfra kunne det leveres suverene produkter for å male korn til den store, vide verden.

Derfor har vi et nokså hullet landskap i Hyllestad, nesten 400, nå overgrodde, store hull i 27 kvadratkilometer berggrunn. Her har vi det viktigste fysiske aspektet ved et steinbruddlandskap; sporene vi kan grave ut og tolke arkeologisk.

Det er slike spor vi må bevare, forvalte, forske på. Og formidle. I hele Norge, i hele verden. Og vi kan begynne med nettopp de tre sentrale spørsmålene: Hva er det som er så spesielt med geologien? Med beliggenheten? Med tradisjonene som utviklet seg akkurat her? Av slikt kommer det mange gode historier. Mye god formidling.

Det var akkurat det samme da rallare bygde jernbaner og veier i det tidlig-moderne Norge: Stein til broer og støttemurer lå nær anleggsplassen (beliggenhet). Men det var ikke hvilken som helst stein som ble valgt. Det var den beste i de nære omgivelser (geologi). Lurt ut av berget av folk som kunne sitt fag, som reiste fra byggeplass til byggeplass og bar kunnskap om stein og steinbrytning videre (tradisjon)…

Her innleggets PowerPoint (som PDF):

  • Storemyr, P. (2016): Hva er et steinbruddslandskap? (Og hvordan kan det formidles?). Foredrag, Hyllestadseminaret, 23-24 april 2016. Foredraget kan du se på her (PDF/PowerPoint). [The nature of stone quarry landscapes. How to interpret in the public arena?]

Bilder fra seminaret på Facebook:

Her er programmet for seminaret, med informasjon om alle foredragene:

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Ancient Egypt, Archaeology, New publications, Norway, Old quarries and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s