Det forvitrer sterkt fra veggene inne i Albanustårnet på Selja

I 2016 ble et forskningsprosjekt om saltforvitringen i Albanustårnet på Selja kloster startet opp. Nå foreligger sluttrapporten fra prosjektet. Det har vært utført sammen med Selje, senere Stad kommune, og Riksantikvaren og ble avsluttet i vår av Fabrica kulturminnetjenester, etter at mitt eget firma ble knyttet til Fabrica i 2019. Rapporten beskriver i detalj hvordan forvitringen foregår i middelaldertårnet og gir også en analyse av mulige bevaringsstrategier. Arbeidet kan være til nytte også for andre steinbygninger som sliter med saltforvitring, spesielt langs kysten. Her er sammendrag og link til den åpne rapporten.

Albanustårnet

Det nær 900 år gamle, romanske Albanustårnet er et definerende element for Selja kloster- og helgenanlegg. Tårnet har en dramatisk historie: brann på begynnelsen av 1300-tallet, flere hundre år til forfalls uten tak og en gjennomgripende restaurering på begynnelsen av 1900-tallet, med betydelig bruk av sement. I dag står det under tak som klokke- og museumstårn. Det er for tiden i rimelig god stand, ikke minst takket være Riksantikvarens bevaringsprogram for ruiner og flere tiltak for å sikre stein, utbedre fuger og hindre lekkasjer (fra 2007). Likevel har tårnet store problemer med fukt her ute i det værharde klimaet ved Stad. Det foregår også intens forvitring av murverket i de tørrere deler av tårnet innvendig.

Foto av klosterruinene og Albanustårnet i 1866, det eldste fotoet av anlegget vi kjenner til. Anlegget er praktisk talt «ei steinrøys». Fotoet er tatt av Marcus W. Noodt

Prosjektet

Forvitringen er utgangspunktet for rapporten «En studie i saltforvitring når klimaet forandrer seg: Albanustårnet på Selja kloster 2016-2020», som er utarbeidet av undertegnede i et fireårig forskningsprosjekt sammen med Riksantikvaren og Selje/Stad kommune. Hovedspørsmålet er hvor raskt forvitringen foregår inne i tårnet og hva som er årsakene. Viktige spørsmål er også om forvitringen kan øke som resultat av klimaforandringer og hvilke bevaringsstrategier en på lang sikt kan tenke seg for tårnet.

Saltforvitring av metaolivinstein (omvandlet olivinstein) inne i Albaustårnet

Saltforvitring

Rapporten konkluderer med at saltforvitring er den viktigste årsaken til at det faller ned mye forvitret material fra stein og fuger innvendig. Dette er tidligere kun antydet for middelalderbygninger langs Norges ytterkyster, sjelden godt dokumentert. Forvitringen er ikke enkel å observere direkte, men foregår etter alt å dømme som gjentatt krystallisering og oppløsning av salt (natrium­sulfater, natrium­karbonater, samt trolig klorider og gips) når relativ luftfuktighet fluktuerer mellom ca. 60 og 80%, spesielt på våren/forsommeren, men også i andre sesonger. Innvendig murverk har et gjennom­snittlig tap av tykkelse på 0,5 cm pr. hundre år. Dette kan virke lite, men siden forvitringen er konsentrert til spesifikke områder, kan likevel betydelige bevarings­utfordringer oppstå i framtiden.

Forenklet fasediagram for saltsystemene natriumsulfat og natriumklorid, viktige salter i tårnet. Fra slike diagrammer kan vi analysere saltenes opptreden i ulike inneklimaforhold

Klimaendring

Ut fra tilgjengelige historiske klimadata og prognoser er det sannsynliggjort at fluktuasjoner i relativ luftfuktighet kan øke i intensitet og hyppighet i framtiden. Siden tårnet har mange åpninger og er fullstendig prisgitt værlaget, kan det medføre at saltforvitringen blir mer betydelig. Også nedbørsintensitet og -hyppighet kan øke, noe som kan ha betydning for lekkasjer, biologisk vekst og kjemisk forvitring (av mørtel). Frost vil i fremtiden miste mye av sin betydning på Selja. Klima­forandringer er imidlertid av underordnet betydning om man sammenholder med direkte menneskelig påvirkning, dvs. i form av manglende vedlikehold på den ene siden – og planmessig, godt vedlikeholdsarbeid på den andre.

Bevaring med kalk?

Rapporten inneholder en avsluttende diskusjon om mulige bevaringsstrategier, der viktigheten av regelmessig vedlikehold og reparasjon blir understreket. Det blir også påpekt at de store mengdene med «tett», sementbasert murverk og mørtel som ble introdusert under restaureringen i 1912-15 trolig gir problemer i form av oppkonsentrering av fukt.

I tillegg til den sterke saltforvitringen, ligger problemene med sement til grunn for diskusjon av de muligheter en har for bevaring av tårnet på lang sikt (hundreårsperspektiv). Siden det er høyst sannsynlig at tårnet var kalkpusset/slemmet i middelalderen, introduserer diskusjonen de positive mulighetene som ligger i fjerning av sement, restaurering med kalkbasert mørtel og – ikke minst – bruk av kalkpuss, slemming og hvitting. Sammen med lukking av åpningene i tårnet (vinduer/ portaler), men med god naturlig ventilasjon, kan et kalkbasert murverk trolig signifikant bedre tilstanden og opprettholde den på svært lang sikt – gitt at det utføres planmessig vedlikehold.

Spørsmålet er hva slags tårn man vil ha: Et monument over restaureringen for hundre år siden? Eller et «levende» middelaldertårn som med autentiske materialer og håndverk peker på middelalderhistorien til tårnet og kloster- og helgenanlegget som helhet?

Er det slik vi vil se Albanustårnet i fremtiden – hvitkalket ut mot havet?

Åpen rapport

Storemyr, P. (2020): En studie i saltforvitring når klimaet forandrer seg: Albanustårnet på Selja kloster 2016-2020. Rapport, for Stad kommune/Riksantikvaren, Fabrica kulturminnetjenester as, Oslo, 93 s. Last ned PDF.