Selja kloster: På leit etter kildene til den beste muresteinen

Vakre murer på Selja kloster og helgenanlegg. Denne artikkelen setter fokus på det romanske murverket på Albanustårnet og den svære terrassen i bakgrunnen. Foto: Per Storemyr

Vakre murer på Selja kloster og helgenanlegg. Denne artikkelen setter fokus på det romanske murverket på Albanustårnet i forgrunnen og den svære terrassen i bakgrunnen. Foto: Per Storemyr

Mange ser bare gråstein. Men Selja kloster har en variert «geologi» som kan fortelle mye om hvordan folk organiserte byggearbeid i middelalderen. Hvor fant de sine byggestein? Sammen med Bjørn Jensen og andre har jeg i flere år lett etter steinbruddene til anlegget. Det har dukket opp atskillige brudd og samleplasser for stein på klosterøya. Men vi har ikke funnet alle kilder til det ypperlige murverket fra romansk tid. Vi snakker om murestein, gneis som fra naturens side spalter i regelmessige, passe store blokker – og som ble benyttet i titusenvis på Albanustårnet og den svære terrassen. Så begynte vi å lete på Stadlandet. Og der fant vi ikke bare tørrmurte steinkonstruksjoner fra senere tider, men også en godbit av et steinbrudd.

Murestein

For å forstå hvordan man organiserte oppføring av store steinbyggverk i middelalderen, er det viktig å finne ut av kildene til bygningsmaterialene. Det dreier seg om store antall stein, ofte mange titusen, som måtte fremskaffes med de enkleste midler; spett, kiler, slegger og hakker – og ikke minst transporteres til byggeplassen. Fantes det muligheter for båttransport, så var det alltid å foretrekke.

Og fantes det et steinbrudd, så var det å foretrekke framfor å samle løse stein fra mangslungne kilder. Bare tenk deg hvordan det er å lete etter passende stein i ei ur, på ei strand eller på et jorde når du skal bygge deg en regelmessig hagemur. Det er langtrukkent, tung og forvirrende arbeid som ofte ender med mye bruk og kast. I alle fall når ura eller stranda ikke har stein med former du er på jakt etter.

Har du penger nok, så kjøper du heller murestein hos en steinprodusent. Om man ikke akkurat kjøpte, så var det nok omtrent slik man tenkte også i middelalderen. Det er tids- og arbeidsbesparende – og gir bedre murer – når noen først leter opp en god forekomst med egnet stein. Er forekomsten stor nok og det finnes avtakere, så blir det et til et steinbrudd som kan levere i hundrevis av år. Men det er også effektivt på bare ett stort byggeprosjekt, som på Selja.

Geologien omkring Selja og stder nevnt i artikkelen (rose er gneis, fiolett er olivinstein, brunt er mangerittsyenitt, grønt er amfibolitt og glimerskifer)

Geologien omkring Selja og steder nevnt i artikkelen (rosa er gneis, fiolett er olivinstein, brunt er mangerittsyenitt, grønt er amfibolitt og glimmerskifer). Kilde: NGU

De ulike deler av Selja kloster og helgenanlegg. Foto: Per Storemyr

De ulike deler av Selja kloster og helgenanlegg. Foto: Per Storemyr

Murverk og stein på Selja

Det er romansk murestein det skal handle om i denne artikkelen, men først må vi gi et bilde av all stein i murene på ruinene av klosteret og helgenanlegget (se oversikt i en tidligere rapport). Anlegget ble bygd over en periode på 250 år, fra rundt 1100 (kanskje litt før) til utpå 1300-tallet. Det har flere murverkstyper, med ulike stein. De reflekterer skiftende tider, moter og byggemåter.

Romansk kvadermurverk (ca. 1100-1170): Sunnivakirka og den første Albanuskirka ble – i tidens mote for et så viktig bispe- og pilegrimssted – bygd som flotte kvaderkirker, dvs. med kistemur, et ytre og indre «skall» med nøyaktig tilhogde stein, der mellomrommet ble fylt med uregelmessige, mindre stein og kalkmørtel. Et spesielt trekk på Selja er at kvadersteinene er svært tynne; det er nok fordi kilder til kvaderstein er knappe i regionen og ikke finnes på Selja selv. Det dreier seg om en såkalt metaolivinstein med egenskaper som ligner kleberstein. Derfor kunne den også benyttes til søyler, vinduer, portaler og ornamenter. Det finnes mange forekomster av metaolivinstein i regionen, men de er stort sett små og har sjelden egenskaper som kleberstein. Forekomsten som peker seg ut ligger i Raudeberg på Vågsøy, ca. 12 km sør for Selja. Noe eksotisk stein finnes også i anlegget, bl.a. kalkstein som må være fraktet svært langveisfra (Oslofeltet?) og en gravstein som trolig er hogd i devonsandstein fra forekomster lenger sør på Vestlandet. Steinene i murkjernen er lokal gneis, men først og fremst lokal, fin eklogitt.

Romansk kvadermurverk i metaolivinstein. Legg merke til de tynne kvadrene. Foto: Per Storemyr

Romansk kvadermurverk i metaolivinstein. Legg merke til de tynne kvadrene. I kjernen ser vi kalkmørtel og småstein, stort sett eklogitt. Foto: Per Storemyr

Romansk «muresteins»murverk (ca. 1100-1200): Det var dyrt å bygge med kvaderstein, for da måtte man engasjere gode steinhoggere og ofte transportere steinen over nokså lange avstander. Det kan være grunnen til at Albanustårnet og store deler av den svære terrassen nedenfor Sunnivakirka og Sunnivahola ble oppført med gneis. Men ikke en hvilken som helst gneis. Man tok i bruk regelmessige murestein, altså slike du gjerne kunne tenke deg å bygge en hagemur med. Romansk «gråsteinsmurverk» er ofte kjennetegnet ved regelmessige gråstein i kistemur med kalk, men sjelden så regelmessige som på Selja (et annet eksempel er Værnes kirke fra 1100-tallet, på Vestlandet skiller Kinn kirke seg ut). Gneis finner man over alt på klosterøya Selja og i regionen, men den er stort sett vanskelig å splitte og «tukte» (grovhogge) til regelmessige murstein. Så hvor kom den fra?

Gotisk «storsteins»murverk (ca. 1200-1349): Skal man bygge raskt, så kan man bygge med store stein og flate stein på høykant, og så lempe det til med mengder av fint oppmurte småstein («pinningstein») mellom hver av de store. Sammen danner dette skallene i kistemuren, som så blir fylt med småstein og mørtel. Det var slikt storsteinsmurverk man tok i bruk under utvidelsen av Albanuskirka på 1200-tallet og ikke minst i byggingen av de nedre deler av hele klosteret (øvre deler var i tre). Dessuten ble slikt murverk brukt i den store båtstøa nede i fjæra. Dette er hva vi ofte kaller «gotisk murverk» i Norge, men det finnes sjelden i så gjennomført form som på Selja. All storstein, pinningstein og stein i murkjerner er helt lokal. Man trengte ikke veldannet stein fra spesielle forekomster. Man kunne finne den ura og i fjæra rett ved klosteret. Og det kom godt med at Selja har en fantastisk forekomst av små pinningstein – en opphopning av flate småstein i en gammel strandvoll.

Murverk i bakkemurer, steingjerder og trapper (ulike perioder): Det er ikke sikkert at alle deler av den svære terrassen ved Sunnivakirka ble oppført med regelmessige murestein. De øvre deler bærer preg av litt mer tilfeldige stein, mange avrundet i kantene. Det samme gjelder den mindre terrassen foran Albanustårnet og muren omkring kirkegården. Sistnevnte er ikke oppført med kalkmørtel, men er godt bygde tørrmur-konstruksjoner. Dette er i stor grad restaurerte deler (se under) og de er bygd i en tilsvarende tradisjon som det store antallet tørrmurkonstruksjoner fra senere tider i Selja/Stad kommune og ellers på Vestlandet. Dette skal vi komme tilbake til senere. Gneis til tørrmurer på klosterøya kunne man finne i urer og i fjæra omkring klosteret, men det kan godt være at små steinbrudd også ble tatt i bruk.

Golv: De fleste golvene i kirkene, tårnet og klosteret var belagt med store, tykke villheller, ofte litt ruglet i overflaten. Slike finnes i bergskråningen rett ved klosteret og nede i fjæra. Her er det grunne brudd man fortsatt kan se. Det var ikke nødvendig å lete lengre vekk fra anlegget for å bryte ut slik stein.

Restaurert murverk (ca. 1900-1940): Klosteranlegget ble oppgitt omkring 1500, ble brukt som «steinbrudd» i dansketiden og var redusert til en regelrett ruinhaug da interessen for bevaring våknet på 1800-tallet. Bare tårnet sto i igjen i full høyde, andre murer, spesielt den svære terrassen, lå som «urer» omkring anlegget. Det møysommelige restaureringsarbeidet varte i mange tiår og det kan noen steder være vanskelig å skille opprinnelig og restaurert murverk. Men på tårnet og i klosterfirkanten ble mye restaurert med bruk av opphogde, småfalne stein satt i sement og betong, en teknikk for å markere at murverket er nytt.

Den store terrassen før restaureringen på 1930-tallet. Foto: Riksantikvaren

Den store terrassen før restaureringen på 1930-tallet. Foto: Riksantikvaren

Mørtel: Gjennom hele middelalderen ble kalkmørtel benyttet i fuger, murkjerner og som puss og slemming og til kalking (som nå stort sett er borte). Kalken ble brent fra marmor og stammer trolig fra Sunnmøre. Dette er ikke endelig bekreftet og det planlegges for tiden et forskningsprosjekt for å finne ut av det. Men sanden i mørtelen er lokal, den kommer fra skjellsandforekomster i nærheten.

Med unntak av marmor til kalk og noen eksotiske stein nevnt over, reflekterer alle steinene den lokale og regionale berggrunnen rett sør for Stad. Selje ligger i den «vestnorske gneisregionen». Her er det eldgammel grunnfjellsgeologi med mange ulike gneistyper, litt kvartsitt og ikke minst olivinstein (dunitt). Geologien er sterkt påvirket av den kaledonske fjellkjedefoldingen for 400 millioner år siden og derfor finner vi her noen av verdens beste forekomster av eklogitt. En av dem, på gården Liset, er vernet som typeforekomst for mineralet «lisetitt».

Som man kan forstå, så kjenner vi til, eller har gode hypoteser for, kildene til nesten alle steinene som ble brukt til kirke- og klosterbyggingen. Men vi mangler altså noen kilder til den lett spaltbare gneisen som ble benyttet i så stort antall til regelmessige bruddsteinsmurer.

Muresteinbrudd på klosterøya

Det kommer ikke som noen overraskelse at den mest regelmessige gneisforekomsten på Selja huser et ordentlig, middelaldersk steinbrudd, et slags hellebrudd. Bruddet er grunt og ligger langsetter fjæra, 200 m rett vest for klosterruinene, med rette, fine flater og tverrsprekker – et utmerket sted for å splitte ut passende murestein med enkel kiling. Her er det da også bevarte merker etter små kiler av samme type som vi finner på tilsvarende stein i klosteranlegget. Det kan være liten tvil om at middelalderens håndverkere var mer begeistret for denne steinen enn de fleste andre på Selja. For om det er fin gneis over alt, så er den ofte bøyd og foldet, eller sprekker opp i for tynne eller tykke lag.

Hellebrudd i fjæra vd klosteranlegget. Foto: Per Storemyr

Hellebrudd i fjæra ved klosteranlegget. Det er beskrevet i en tidligere rapport. Foto: Per Storemyr

Problemet er at bruddet er lite. Det kan vel ha gitt i størrelsesorden 200-300 kubikkmeter stein. Under byggingen trengte man det tredobbelt, kanskje mye mer. Dessuten har bruddet bare en type stein: en finlaminert, grå gneis. På Albanustårnet og i den store terrassen finner vi store mengder av slik stein, men her er det også mange fine murestein av skifrig øyegneis, der «øynene» er «utstrekte» langs skifrigheten. Tilsvarende øyegneis opptrer på Selja, men det er ikke funnet noen brudd, ei heller gode steder for samling av regelmessige blokker.

Kulturlandskapets steinarkitektur

Rett nord og vest for Selja og klosteranlegget reiser Stadlandet seg i all sin prakt. Det oppsprukkede berget stuper ned i fjorden med mange gigantiske urer – resultatet av tusenvis av år med forvitring, erosjon og ikke minst jordskjelv. Om ikke middelalderens steinhåndverkere lurte på om det kunne være god byggestein langs dette steinlandet, så gjorde i alle fall vi det!

Skårbø under fjellene på Stadlandet, sett fra Selja kloster. Foto: Per Storemyr

Skårbø under fjellene på Stadlandet, sett fra Selja kloster. Foto: Per Storemyr

En vandring utover fra Selje fører forbi de gamle gårdene Liset og Skårbø (Skorbøen) mot Årdal. Alle de tre gårdene er del av verneområdet «Stadlandet utvalgte kulturlandskap i jordbruket». Det er ikke minst fordi gårdene har en flott samling av tørrmurte steinkonstruksjoner. Her er buer, støer, fjøs og kvernhus, grunnmurer og vernemurer, steingjerder og opplegg for båtoppdrag, bakkemurer og rydningsrøyser, trapper og stier. De preger kulturlandskapet og gjør det lesbart, nå som den gamle driften på gårdene er en saga blott og landskapet står i fare for å gro igjen.

Denne kulturlandskapets steinarkitektur er del av en stor tradisjon langs Vestlandskysten og på ulike vis i hele det snaue, nær skogfrie landskapet langs kystene av det Nord-Atlantiske området. Tradisjonen har sin opprinnelse i jernalderen eller enda lenger tilbake i tid og kan bl.a. knyttes til de gamle langhusenes vernemurer. Å flytte på og å bygge «hverdagsarkitektur» med stein var noe folk var vant med lenge før Selja kloster ble bygd. Men hva vi ser i landskapet i dag, er nok resultatet av rydding og drift etter reformasjonen, spesielt på 1800-tallet.

Et hellebrudd for fiskarbonden – og for steinhoggeren?

Deler av den imponerende fjellrekka langs fjorden er mer oppsprukket enn andre. Og nettopp under berget med det fineste «rektangulære» oppsprekkingsmønsteret, i fjæra rett vest for Skårbø, ligger et grunt hellebrudd, ikke ulikt det vi har funnet på Selja. Her var det lett å brekke og kile ut regelmessige heller og blokker. Også for fiskarbøndene på Skårbø. For i en matrikkel fra 1863 heter det at gården besitter «et lille hellebrudd, der giver årlige indtægter». De inntektene kom godt med i det strevsomme livet som ble levd her ute. Hellene gikk nok til tak og andre ting man trengte flate, regelmessige «plater» til – og som ellers er vanskelig å finne i den lokale geologien.

Hellefragmenter så langt øyet kan se, med gården Skårbø i bakgrunnen. Foto: Per Storemyr

Hellefragmenter så langt øyet kan se, med gården Skårbø i bakgrunnen. Foto: Per Storemyr

Det er vel sannsynlig at alle rester etter forkastede og ødelagte heller, samt alle merker i steinen etter kiling, stammer fra helledriften på 1800-talet. Men ser vi nærmere etter finner vi en mengde tykkerere, regelmessige finlaminerte gneisblokker med akkurat samme karakter som i de romanske delene av klosteranlegget. Og viktigere for oss: I bakkant av dungene med hellefragmenter finner vi steinformasjoner med nær «trappetrinnsmønster». Det er et mønster som ofte framkommer ved steinbruddsdrift. I disse formasjonene er det bl.a. øyegneis av samme type som vi har lett etter! Her kan det godt ha blitt brutt stein for 900 år siden!

Sprette champagnen?

Men vi må vente litt med å sprette champagnen. Det trengs nok en litt dypere geoarkeologisk undersøkelse for å bekrefte at dette virkelig er et steinbrudd for klosteranlegget. Århundrer med storm og bølger har tæret på bruddet og sikkert omrotet alt steinskrotet til det ugjenkjennelige. Det kan imidlertid være liten tvil om at bruddet er en svært god kandidat som kilde til murestein i middelalderen.

Vandringer i det røffe landskapet omkring Selje og Stad er ikke bare en vakker opplevelse. Det kan også gi geologiske og kulturhistoriske høydepunkter. Takk og pris er vandringene ennå ikke over. For vi mangler kvartsittbruddet som ble brukt til bygging av klosteranlegget i romansk tid. Det må finnes ett eller annet sted på eller nær Selja.

*

For steingale er det godt å vite at steinarkitekturen i klosteranlegget faktisk ikke står der så ensomt som en skulle tro. Artsfrendene, i form av hverdagsarkitekturen i regionen, fyller ut bildet av folks bruk av stein gjennom tidene. Samlet sett er denne smålåtne landskapsarkitekturen naturligvis mye mer omfattende enn middelalderens monumentale klosterbygging. Disse to sider ved gammel steinbygging kan utvilsomt formidles på en utmerket måte i Selje. Det kan også den spennende geologien, med klosteranlegget som storartet «showcase».

Denne artikkelen er skrevet som et del av et langvarig forskningsprosjekt om stein og forvitring på Selja, støttet av Selje (nå Stad) kommune og Riksantikvaren. Stor takk til Bjørn Jensen, Inger-Marie Aicher Olsrud, Geir Magnussen og Berit Gjerland som på ulike vis har vært med på steinjakten! Arbeidet har i den siste fasen vært gjort gjennom Fabrica kulturminnetjenester.

Tidligere artikler om Selja

Kilder

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Norway, Old quarries and tagged , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.