Foran en brennende ovn, slik det har vært i 2000 år. Fra venstre: Terje, Ghita, Pirvu, ordfører i Podeni, Per, Florescu og Niculae. Foto: Sønnen til Ghita

I Romania foregår det fortsatt småskala kalkbrenning på landsbygda. Her finner vi tradisjoner som er nesten uendret siden romertiden, for 2000 år siden. Dette har en felles med andre land på Balkan, i Alpene og f.eks. i Spania og Portugal.  I 2018 dro undertegnede sammen med kalknestor Terje Berner for å ta de rumenske tradisjonene i øyesyn. Vi hadde med oss Pirvu Ionica fra den rumenske stiftelsen Sinaptica som guide, tolk og kollega. Hva vi opplevde er like aktuelt i 2022 som for fire år siden. Her er fotoreportasje om kalkovn og brenning – og om møter med svært gjestfrie folk.

Podeni, en liten landsby i De søndre Karpatene

Podeni er en fjellandsby i en dal i Mehedinți fylke, i den søndre delen av Karpatene, på grensa til Serbia – ikke langt fra «Jernporten» i Donau. Her drev romerne kalkbrenning i stor stil for å forsyne bl.a. den svært strategisk viktige byen Drobeta, dagens Turnu Severin.

Kart over Romania. Fra Store Norske Leksikon.

Tradisjonelt hus i Podeni. Steinbygd underetasje, tømret over. Alt pusset med leire og kalket

Det skal være funnet bort imot 100 romerske og senere kalkovner i området og tradisjonene fortsetter den dag i dag. Dette er en lite modernisert del av Romania, med stor utvandring og der folk fortsatt driver nesten all jord til eget bruk, med ustrakt husdyrhold og gjetertradisjoner. Kalkbrenning, spesielt til restaurering, er derfor en svært kjærkommen inntektskilde og kan på sikt hjelpe til at ungdommen blir værende i bygda. Den lille kommunen har bare 500 innbyggere.

En av mange kalkovner i Podeni

Det er vakkert i de søndre Karpatene om høsten. Et bølgende ås- og fjellandskap med sterke farger og et svært autentisk kulturlandskap. Og det er gjestfrie folk som bor her. Vi fikk ordnet overnatting i et rom hos vise-ordføreren i landsbyen. Her ble det disket opp med smakfull hverdagsmat på terrassen, om vi da ikke sov i det fri oppe ved kalkovnen, der vi også ble oppvartet etter alle kunstens regler; gryter og supper over leirbålet. Sånn er det ved en tradisjonell kalkovn; det har nok vært slik i mange hundre år.

Kulturlandskapet i Podeni – De søndre Karpatene

Middag hos vise-ordføreren i Podeni. Pirvu (t.v) og Terje (t.h.) nyter godsakene. Det var nok gamlemor på 80 (i bakgrunnen) som fikset det meste.

Bakgården til kalkbrenner Ghita. Et yrende liv med høns og ender og gjess og gris. Et svært trivelig sted.

Kalkovnen oppe i fjellene

Kalkovnen i Podeni ligger på 900 meter, en halvtimes kjøretur langs bratte kjerreveier fra landsbyen. Her oppe er det nemlig kalksteinen befinner seg. Men det er også en annen grunn: For her har ekteparet Nicoleta og Ghita et landstykke. Det er disse to som har tatt ansvar for bygging og drift av kalkovnen. Så får de hjelp av Florescu, Macu og Niculae til å ordne ved og til å passe på brenningen og alt som hører til gjennom en uke med intensivt arbeid.

Kart. Landsbyen Podeni, kalkovn og kalksteinsbrudd. Bakgrunn: Google Maps

Kalkovnen ved Podeni. Tak foran ovnen, arbeidsbrakke og traktorhenger som kommer med mer ved.

For tiden brenner man en til to ganger i året. Men det har vært stordrift tidligere, og det kan bli det igjen. For noen år siden brant man 11 ganger i løpet av en sommersesong!

Det er en lokal kalkovnsbygger som har stått for reisningen av ovnen. Leid inn av Nicoleta og Ghita. Eller rettere sagt dreier det seg i stor grad om graving: For her i Romania – og i store deler av de gamle romerske områdene, er det ikke tradisjon at man bygger en ovn over bakken. Man graver den ned i en skråning, i alle fall der man har egnet terreng. Og er ikke skråningen bratt nok, så bygger man toppen i enkelt natursteinsmurverk. Vi ser akkurat det samme bl.a. i Sveits.

Ovnen vi besøkte har en lang historie med bygging og ombygging. Den siste ombyggingen fant sted for noen uker/måneder siden (2018), og vi fikk oppleve «jomfrubrenningen».

Kalkovnen i Podeni er i sin helhet gravd inn i en skråning og foret med naturstein. Alt det hvite er kassert, dårlig brent kalkstein fra tidligere brenninger.

Elegant kalkovn

Det er en ytterst elegant og effektiv kalkovn. Den er i sin helhet gravd inn i en skråning: en «sylinder med diameter og høyde på ca. 3 m. Så er dette «hullet i bakken» foret med rundlige elvestein. Men ikke på hvilken som helst måte: Man har på svært elegant vis bygd foringen på en «tønneformet» måte, slik at trekken blir best mulig i den ferdige ovnen. Totalt har ovnen et volum på ca. 13 kubikkmeter.

Skisser av kalkovnen i Podeni. Laget av Mihnea Tudor og stil til rådighet av Pirvu Ionica.

Alle mellomrom, mellom jord og stein, og stein og stein, er fylt med den lokale, leirholdige, rødlige jorden. Og så er det benyttet glasskår i fugene. Når glasset smelter i den høye temperaturen danner det seg en hard, glasert hinne som skal reflektere varmen tilbake i ovnen.

Gammel kalkovn nær Podeni. Glasert overflate på stein og leire etter mange brenninger på svært høy temperatur.

Åpningen og sidekantene utenfor ovnen (for å holde jordmasser tilbake) er også bygget med stein som er funnet i den lokale elva. Slik har man laget seg et flott sted foran ovnen, lunt når sure høstvinder uler. Over denne ytre delen, er det er lagt et enkelt tak som gir beskyttelse mot regn, men ellers ligger ovnen åpen. Været er stort sett nokså tørt i denne delen av Europa.

Et kunststykke: Bygging av brennhvelv

I den tønneformede «sylinderen» skal det altså brennes kalk. Da må det først bygges et brennkammer med hvelv av kalkstein, eller rettere sagt en «dom», som man kan fylle samme type kalkstein oppå. Domen var allerede bygget da vi kom for å være med på brenning, men i hovedsak konstruerer man den ved å legge stein i mindre og mindre «ringer», oppå hverandre og innover, slik at man øverst kan sette en sluttstein for å holde det hele på plass. Det brukes ikke noe stillas.

Å bygge et slikt hvelv, en slik dom, er en stor kunst som krever svært lang erfaring, ikke minst når hvelvet skal tåle langt over 1000 grader i flere døgn. Det er en kunst basert på ekstremt lange tradisjoner.

Bygging av brennhvelv i kalkovn. Skjermdump fra en eldre, rumensk film (se under)

Bygging av brennhvelv og brenning av kalk i Romania. Filmen er trolig fra 1960-tallet.

Hvelvet danner et fyringskammer som er vel 1,5 m høyt og snaue 2 meter i diameter, dvs. drøye 2 kubikkmeter. Vi tenkte at det var unødvendig med et så høyt kammer, men vi skulle snart forstå hvorfor det er bygd så stort. Over hvelvet stablet man blokker og biter av kalkstein, av mindre og mindre størrelse oppover. Temperaturen er lavest høyt oppe. Da er det viktig at det ikke er stor stein her om alt skal bli gjennombrent, noe som krever minst 850 grader. Det ble ikke laget piper eller andre, større åpninger for trekk. Hele ladningen, med hvelv og stablet kalkstein inneholdt ca. 18 tonn. Det er ikke lite.

Dekke av kalkmørtel på toppen av ovnen i Podeni.

Med alt stablet på plass, ble hele ladningen dekket til med et «lokk» av kalkmørtel lagt på et lag av bregner. Kalkmørtelen som ble benyttet var «dårlige» rester fra den siste brenningen i ovnen. Men lokket ble ikke lagt før man hadde fyrt i noen timer. Det må være passe varmt i toppen av oven når man legger på «lokket». Og veldig viktig: Topplokket skal ikke dekke totalt, det skal være en 10 cm åpning langsetter perimeteren av ovnen. For å få trekk.

Kalksteinen

Kalksteinen som brennes i ovnen er en del av de øvre enhetene i de søndre Karpatene, en nær ikke-metamorf, svært tett mesozoisk (trolig fra kritt-perioden) kalkstein uten synlige fossiler. Den ligger på toppen av hva som også kalles De transilvanske alper. Her er geologien kompleks, men for oss er det viktig at tradisjonen sier at det er de aller reneste kalksteinene som skal brukes til brenning.

Her kommer vi inn i en stor diskusjon om kvalitet og om egenskaper til kalkstein og marmor som skal brennes. Vi nøyer oss altså med at man i Podeni ønsker seg svært ren kalkstein. Luftkalk. Ikke uren kalk med svake hydrauliske egenskaper.

Del av eldre geologisk kart over Romania, med de søndre Karpatene. KIlde: Wikimedia Commons

Slik kalkstein finner bygdefolket et par kilometers vei fra ovnen. Her har man en skrent med oppsprukket stein, og så brekker man den løs med spett og kiler. Lar store blokker rulle ned til kjerreveien i bøkeskogen. Med slegger blir blokkene redusert til håndterlig transportstørrelse. Man laster opp i den vaklevorne hengeren til en traktor av eldre årgang.

Kalksteinsfjell nær Kalkovnen i Podeni.

Kalksteinsbruddet er ikke store greiene. Men det er en nærmest uutømmelig kilde til kalkbrenning.

Fremme ved ovnen blir blokkene knust ned ytterligere. Men de største bruker man til å bygge brennhvelvet. Noen av dem er så store at det må to mann til for å bære dem. Stort sett dreier det seg imidlertid om håndstein.

Veden

De søndre Karpatene er en verden av åser, daler og bøkeskoger. Det er bøk som brukes til brenning av kalk. Våre kalkbrennere må kjøpe veden. Det er fordi vi her befinner oss i et naturreservat, faktisk en nasjonal geopark. Her er det myndighetene som styrer hvordan skogen skal håndteres. Når det må felles skog, så passer kalkbrennerne på å få tak i ved til en billig penge.

Veden til brenningen vi var med på ble felt på sommeren, noen måneder før brenningen. Det var en dårlig sommer i Romania, så veden var langt fra skikkelig tørr.

Ny ved er ankommet!

Så må veden kløyves.

Veden er lang, normalt ca. 1,20 m. Man bruker mye tynne greiner. Tykkere stammer må kløyves en og to og tre ganger. Det er tungt arbeid når lengden er 1,20. Alt dette arbeidet blir utført like før og under brenning.

Den store lengden har en spesiell årsak. Veden blir nemlig ikke stablet i kalkovnen, den blir reist opp i stående stilling mot kantene av brennhvelvet. Dette får man til ved bruk av en lang stålstang med en enkel gaffel på enden. Man skyver inn veden gjennom den lille åpningen høyt oppe på forsiden av ovnen og hjelper så til med gaffelen for å reise veden opp.

Ovnen er matet med lang ved som hjelpes opp i stående stilling med en lang jernstang med gaffel i enden. Legg merke til den svært lille åpningen.

Brenningen

Ovnen har altså en svært liten åpning for å skyve inn ved og den blir samtidig dekket på toppen med et lag av mørtel. Hvordan kan en slik ovn få nok trekk? Hemmeligheten ligger i ovnens detaljer. Det er nemlig en smal åpning mot foringen rundt hele periferien av hvelvet og kalksteinsladningen over. Og som vi har sett dekker ikke topplokket fullstendig ut mot periferien.

Ovnen har altså nok trekk og man trenger heller ikke å fyre spesielt sterkt eller ofte. Tvert imot: man legger forsiktig i, passer på å ha masse luft mellom hver oppreiste stokk i det store brennkammeret og slik skapes det praktisk talt ikke kull og aske. Veden brenner nær fullstendig opp og så legger man på ny etter et par timer. Det finnes jo heller ikke noen mulighet til å ta ut aske: Helt i starten av brenningen har man et lite hull nederst på framsiden for å få ovnen i gang. Men dette hullet tettes med stein og kalkmørtel etter en dags brenning.

Forsiktig ilegg av lange vedkubber. Foto: Pirvu Ionica

Den oppreiste veden brenner lystig i ovnen.

Ekstra tetting av murverket rundt åpningen med kalkmørtel etter ca. ett døgns brenning. Legg merke til jernstanga med gaffel som brukes til å rette opp veden i ovnen.

At ovnen er så «lukket» betyr at det ikke blir svært varmt omkring åpningen. Det er et behagelig sted, selv om det er opp til 11-1200 grader i brennkammeret.

Etter ca. 3 døgns brenning begynte det for alvor å gløde i de øvre kalksteinslagene, som man kunne se langs perimeteråpningen på toppen. Nå slo for første gang også ilden gjennom langs perimeteren. Gjennomslagsilden svekkes over tid, inntil en ny ladning ved legges inn. Og hver gang det legges inn ny ved kommer det en del sot ut fra toppen. Soten legger seg som en ring omkring ovnstoppen, avhengig av vindretningen. Senere i brenningen blir det så varmt at det ikke skapes mer sot og all sot omkring ovnen blir brent vekk.

Terje varmer seg etter at flammene har slått gjennom ovnen (3. døgnet).

Når flammene omkring perimeteråpningen på toppen blir blålige og gløden i kalksteinen nærmer seg gul, er det på tide å avslutte brenningen. Fargene er indikasjoner på at alt er gjennombrent. I dette tilfellet avsluttet man etter ca. 6 døgn, så kjølnet ovnen i ca. ett døgn før man kunne ta ut den brente kalksteinen og kjøre den på åpen henger til landsbyen. Totalt veide man opp 10,2 tonn brent kalkstein.

Brenningen krevde ca. 10 hengerlass med ved, trolig 12-15 kubikk totalt. Det er faktisk ikke særlig mye for en såpass stor ovn, og det har sammenheng med at bøk har høy varmeverdi og er nokså langsomtbrennende.

Det harde arbeidet og det sosiale

Brenningen startet noen timer før vi kom oss opp til ovnen, de siste kilometerne til fots i mørket på seine kvelden. Vi ble svært vel mottatt, som kolleger, for folket visste jo at vi selv også brenner kalk. Det ble fest og forbrødring mens ovnen brant lystig. Palinkaen gjorde sine runder, kjøttgrytene putret og med kollega Pirvus hjelp kunne vi få i gang samtaler.

Her i lendet er det ingen som kan engelsk, det er få som har vært på reiser utover distriktet. Det er vanskelig å få i gang samtaler uten tolk. Men håndverket forbinder. Og det harde arbeidet det er å brenne kalk, ikke minst håndtering av all veden. Da kan man vise hverandre hvordan ting gjøres, og man kan ikke minst le sammen. Vi hadde med brentkalk og brente skjell fra Hyllestad, og lesket sammen med karene. Sånt forbinder.

Lesking av hyllestadkalk og brente skjell fra Hyllestad. Det ble undring da vi viste at de brente skjellene kun kan leskes i kokende vann. For den brente kalken i Podeni er nærmest «eksplosiv» og lesker svært lett.

Teamet av våre fire venner er stort sett til stede alle sammen i den uka kalkbrenningen foregår. Dag og natt. De har ikke faste vakter, men holder på til en blir så trøtt at han må få seg litt søvn i arbeidsbrakka, smidd sammen av jernplater.

Maten lager folket selv over et leirbål, eller Nicoleta tar seg en tur opp med brød og ost og hermetiserte grønnsaker, eller for å ordne nok ei kjøttgryte eller ei grønnsakssuppe – alt basert på hjemmeproduserte råvarer. Og hun mater også ovnen med ved om karene blir for trøtte.

Frokost ved kalkovnen. Nicoleta har laget en velsmakende suppe. Foto: Pirvu Ionica

Ei uke med brenning er jo ikke all verden. Men teamet har hatt tøffere tider. Ofte brenner de flere ganger i året, og som over nevnt utførte de for noen år siden ikke mindre enn 11 brenninger i løpet av en lang sommersesong. Det er knallhardt arbeid i mange måneder. Ei slik økt tærer på kreftene!

Salg og bruk

Den brente kalken selges til avtakere i de nærmeste byene og benyttes i første rekke til ulike restaureringsformål. Man lesker ikke kalken selv eller lager produkter som våtlesket kalk. Siden prisen er lav på brentkalk, har man planer om å drive lesking og produktutvikling i framtida. Det gir mer.

Gammelt hus i Podeni som restaureres med bruk av den lokale kalken.

For en kilo brentkalk er prisen en rumensk leu, etter dagens (2018) valutakurs ca. 2,3 kroner. Drøye ti tonn brentkalk gir altså ca. 24 000 kroner. Så skal karene skal ha lønn og forpleining. Ved skal kjøpes til en billig penge, diesel trenger man til traktoren. Overskuddet fra en brenning ligger med andre ord på kanskje 10 000 kroner.

Det høres ikke mye ut for en ukes hardt arbeid og ytterligere dager for skaffing av kalkstein og salgsprosessen, men dette er en del av Europa med en økonomi som fortsatt er preget av naturalhushold og bytting, så 10 000 kroner er faktisk ikke verst, for å spare til investeringer som bil og hus.

Tusen takk til

Pirvu Ionica for godt reisefølge, Ghita og Nicoleta og alle kalkbrennere for fantastisk mottakelse, vise-ordfører og ordfører, og mange andre i Podeni for overnatting og stor interesse, Adina Dragu fra den rumenske «Riksantikvaren» for å ha «koblet» oss med Pirvu og kalkbrennerne. Og ikke minst Inger-Marie Aicher Olsrud hos Riksantikvaren som hjalp til med finansiering. Reisen ble utført mens undertegnede var ansatt i Norsk Kvernsteinsenter/Kvernsteinsparken.

Vår egen spesielle hilsen – laget med gresspensler og lesket kalk og skjell fra Hyllestad, på jernbrakka til kalkbrennerne.

Les også:

Jessica Hunnisett-Snow and William Napier, 2017. Decline and revival: Community lime-burning and hot-mixing in Romania, Cyprus and Scotland, Journal of the Building Limes Forum, 24, 57-64. Her en forkortet versjon av artikkelen.

Mer om kalk: https://per-storemyr.net/tag/lime-burning/

Tekst og foto (der ikke annet er nevnt): Per Storemyr