Arendal sett fra Fløyheia sommeren 2022. Foto: PS

Jeg har nettopp flyttet med min familie til Arendal og dermed har jeg ny base på Sørlandet for tjenester til kulturminnevernet. Det betyr også at jeg nå bor nærmere Fabricas «hovedkontor» på Vøienvolden i Oslo. Som kjent går oppdrag innen det norske kulturminnevernet gjennom Fabrica, mens en del forskning og utenlandsaktivitet drives gjennom mitt personlige firma.

Å flytte til Sørlandet er på et vis å komme hjem. Jeg vokste opp her, men det er 40 år siden jeg reiste «ut i verden». Hovedaktiviteten fremover blir med Fabricas arbeid bl.a. på middelalderkirker rundt omkring i Norge, med kalkbrenning i Mosterhamn og med bergkunst her og der. Men nå blir det også spennende å utforske Sørlandet med de kulturhistoriske brillene jeg har fått gjennom arbeid med geoarkeologi, eksperimentell arkeologi og tilstanden til kulturminner mange andre steder i Norge, i flere deler av Europa og i Egypt.

Middelalderkirker og kalk

Jeg dras mot middelalderkirkene i stein og alt kalkarbeid som uten tvil er nødvendig på landsdelens middelaldermurverk, f.eks. på Tromøy kirke i det herlige landskapet ved raet ut mot Skagerrak. Eller litt inne i landet på Holt kirke som nå er under restaurering og der middelalderdelene snart skal kalkes med Mosterkalk (egenbrent i Hyllestad).

Hvor kom all kalken fra i middelalderen? Det er ingen kalkstein og knapt med marmor langs Sørlandskysten, men noe marmor er det; i Kristiansand, på Tveit, spredt i Arendalsområdet og i Kragerø. Kan marmor ha vært brukt til å brenne kalk så langt tilbake som i middelalderen, slik den delvis ble det fra 1700-tallet av (Kristiansand og Tveit)? Eller er kalken til Sørlandskirkene importert fra f.eks. Langesund – eller fra Sunnhordland? Eller kommer den dels fra Danmark eller enda lengre vekk? Dette kan en finne ut av ved å analysere gammel kalk i kirkenes murer.

Kanskje en også kan eksperimentere med brenning av regionens egne ressurser for å skaffe ny kalk til restaurering? Nå har vi fått i stand nye, operative regionale kalkovner for kulturminnevernet ved Hamar (Tore Granmo), i Hyllestad og i Mosterhamn (Sunnhordland, Moster Amfi). Hvorfor ikke også på Sørlandet? Det ville ha bidratt til å ta tilbake en del av det store mangfoldet på kalkfronten som en gang fantes i Norge.

Tromøy kirke trenger nok til vedlikehold med kalk! Foto: PS

Holt kirke er for tiden under restaurering ved Bøylestad Moen AS og Ragg AS. Her skal bl.a. de middelalderske veggene kalkes. Foto: PS

Øyestad kirke ble kalket for noen år tilbake. Foto: PS

Dypvåg kirke er den minste av de middelalderske steinkirkene på Sørlandet, sterkt ombygd som tømmerkirke etter reformasjonen. Foto: PS

Middelalderkirker og kleber

Jeg dras også mot klebersteinsbrudd og bruk av kleber på kirker og til gryter. Jeg var  innom Fjære kirke og ble nok en gang slått av størrelsen til kirken og bruken av regional kleberstein til portaler og vinduer. Og Øyestad kirke, med en helt annen kleberstein til den gotiske sørportalen. Hvor kommer disse kleberne fra? Fra bruddene i Øyestad? Eller kanskje bruddene i Froland/Åmli/Vegårshei? Kanskje en kan klare å proveniens-bestemme kleberen til kirkene, slik en har gjort det i f.eks. Trøndelag og i Bergensregionen.

Flere har pekt på at Fjære/Bringsvær/Vik kan ha vært et regionalt «steinsenter» for kleber fra innlandet i riktig gamle dager, der det ligger ved godt jordbruksland og et eldre handelsknutepunkt – på raet og midt i Grimstadgranitten, som forøvrig ble brukt til kirkebygging. Påvirkninger fra Stavangerkanten kan spores i stil for kleberdekorasjoner, men ut fra egne observasjoner sannsynligvis ikke i materialvalg. En mener også at det har vært handel med hard “kirkestein” fra Vestfold (larvikitt, tønsbergitt) til Sørlandet og at ikke alle harde stein til muring og dekorasjon, f.eks. i Tromøy kirke, ble funnet som løse stein i ramorenen. Men er dette riktig? Her er det mye å ta tak i for en steingal!

Skipets særegne, romanske sørportal i Fjære kirke. Her er det også en eiendommenlig marmorstein nederst i venstre vange. Hvor kommer den fra? Foto: PS

Den gotiske sørportalen til Øyestad kirke. Foto: PS

Apsider er ikke veldig vanlige i norske middelalderkirker. Her Fjære kirke. Foto: PS

Jerngruver

Uttak av kleber for kirkene var steinbruddsdrift, for marmor til kalkbrenning er det likheter med gruvedrift. Og det er faktisk en viss sammenheng mellom marmorforekomster og den mest betydelige gruvedriften som en gang var på Sørlandet, nemlig jerngruvedriften i Arendalsfeltet. Den hadde sin spede start på slutten av 1500-tallet og var i stedvis drift til langt innpå 1900-tallet. Både jernmineraler (magnetitt) og marmor opptrer i felter med såkalt skarndannelse, dvs. metamorfose i kontaktsonen når en dypbergart stiger opp gjennom jordskorpen.

Jeg vokste opp rett ved den dypeste av de gamle jerngruvene i Arendalsfeltet (og i Norge), Gamle Mørfjær i Neskilen, som ble drevet ned til 226 m, og der det var slutt på driften på 1860-tallet. Tvilsomt om naboskapet påvirket meg i yrkesvalg, men stundom lurer jeg på om lek ved de farlige og den gang usikrede gruvene kan ha hatt sin betydning. Nå bor vi forøvrig i nærheten av det første gamle jernverket i Barbu…