Sørportalen til Mariakirken i Bergen i oktober 2022. Foto: P. Storemyr
Da jeg begynte på doktorgradsstudier innen forvitring av gamle steinkirker i 1992, var sørportalen til Mariakirken i Bergen et naturlig objekt å undersøke. Denne flotte, romanske portalen (fra 1100-tallet) var tydelig påvirket av mer enn 100 år med lokal luftforurensning – den hadde fått mange lag med såkalte sorte gipsskorper fra reaksjonen mellom svoveldioksid fra lokale utslipp, og de kalkholdige fugene og klebersteinene. Hvordan står portalen seg i dag – 30 år senere?
Siden 1992 har jeg fulgt med på portalen – gått innom hver gang jeg har besøkt Bergen, tatt bilder. På slutten av 1990-tallet gjorde jeg dessuten en større studie av forvitringen og kunne fastslå at den i tillegg til luftforurensning var preget av saltforvitring fra årelange vannskader.
Men til tross for både luftforurensning og vannskader, så har portalen forblitt temmelig godt bevart. Forvitringen har gått langsomt, noe jeg igjen kunne fastslå sist uke, i slutten av oktober 2022, nokså nøyaktig 30 år etter at jeg startet undersøkelsene. Ved hjelp av gamle bilder har det dessuten vært mulig å få et innblikk i skadehistorien gjennom de siste 150 årene.
Portalen er overmåte autentisk. Den har nesten ikke blitt utsatt for moderne inngrep, til tross for flere gjennomgripende restaureringer på Mariakirken som helhet, fremfor alt på 1870-tallet og ikke minst nå sist mellom 2010 og 2015. Hva som tidligere har skjedd vet vi ikke. Var portalen polykromt bemalt i middelalderen? Når ble malingen eventuelt fjernet?
Om en skal trekke fram de viktigste resultatene av 30 år med overvåkning, så er det fire temaer som utmerker seg:
- Områdene med tidligere vannskader, spesielt inntil ca. 2000, er de som i dag er verst forvitret. Vannet har kommet fra lekkasjepunkter i overgangen mellom det store sørtårnet og gavlen over portalen. Skadene er nå imidlertid ikke særlig mye verre enn på 1970-tallet eller sågar for 120 år siden.
- De fleste tydelige, små avskallinger i klebersteinen (og i den ene marmorsøylen) var tilstede allerede for 160 år siden. Om biter før det falt av på grunn av menneskelig eller naturlig påvirkning vet vi ikke.
- Inntil ca. 1900 var det ikke mye sorte skorper fra luftforurensning på portalen. Så økte skorpene i omfang – i takt med økende forurensning frem til 1970-tallet. Etter at svoveldioksid-utslippene stupte fra 1980-tallet av, har mange områder på portalen regelrett blitt vasket naturlig rene av det bergenske regnværet. Dette er helt tilsvarende hva som er observert på andre steinkirker i Norge, fremfor alt Nidarosdomen.
- Kleberstein, i dette tilfellet regionale typer fra Bømlo (Urda) og Hana (Trengereid), er stort sett en veldig holdbar bergart som i motsetning til de fleste sandsteiner og mange kalksteiner tåler nesten 1000 år med heftig påvirkning.
Lærdommen fra sørportalen er at det ofte lønner seg å ha is i magen: Steinforvitring kan se ille ut ved første øyekast, fine hogde detaljer virker tilsynelatende å smuldre raskt i stykker. Men øyeblikksbildet viser seg ofte å bedra når man har fulgt med et par tiår og dessuten trukket fram all den tidligere dokumentasjonen som er tilgengelig.
Jeg tør ikke tenke på hvordan portalen hadde sett ut i dag om man for noen tiår siden hadde fulgt diverse ekspertråd, som å smøre portalen inn med moderne konserveringsmidler – eller å plassere en glassvegg foran den. Det enkleste er ofte det beste; å gjøre nesten ingenting – samt å sørge for å holde vannlekkasjer i sjakk.
Videre lesning:
- Storemyr, P. (1999): Forvitring av klebersteinsportaler i Bergen. NDR-report, nr. 9902, 36 s. Online på Nasjonalbiblioteket)
- Storemyr, P. (2010): Fra “Luftangrep” til klimaendring: Forvitring på Nidarosdomen i historisk og politisk kontekst. In: Bjørlykke, K., Ekroll, Ø. & Syrstad Gran, B. (eds.): Nidarosdomen – ny forskning på gammel kirke. Trondheim: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, 164-191. PDF
Per Storemyr Archaeology & Conservation 