Sprengfyring i kalkovnen under kalkbrennerkurs i Tvedestrand.

Det har en stund vært et ønske fra Fortidsminneforeningen å lage et kurs i tradisjonell kalkbrenning. Den siste helga i oktober fikk vi det til. Da var 7 interesserte håndverkere på plass for å brenne og lære om kalk. Stedet var gården Lia ved Tvedestrand og prosjektledere og instruktører var Anders Oppegaard (Ragg) og undertegnede. På Lia bygde vi tidligere i år en liten kalkovn for testbrenning av regionale kalkressurser – marmor fra Agder og kalkstein fra Grenland. Kurset hadde som mål å gi praktiske innblikk i kalkbrenning med ved, kunnskap om kalkhistorien, kalkens geologi og kjemi – og ikke minst å demonstrere hvordan en bruker tradisjonsbrent kalk i kulturminnevernet. Les om kurset og få fakta om brenningen!

En kurshelg i kalkens favn

Kalkbrenning med ved tok slutt for om lag hundre år siden og med ett unntak er alle nyere kalkverk i Norge nedlagt for lenge siden. Det finnes ingen tradisjonsbærere innen dette engang så stolte håndverket, som ble utøvd ved hundrevis av ovner i store deler av landet. Derfor startet kurset fredag kveld med en foredragstur til Romania, der en fortsatt brenner kalk som i romertiden og i Norge fra middelalderen av. For å kunne brenne kalk på tradisjonelt vis i Norge i dag, er vi avhengige av å lære fra land som fortsatt har gamle, levende kalkbrennertradisjoner.

Og så må vi selvsagt prøve oss frem selv. Kalkovnen i Tvedestrand er siste skudd på stammen i en ny tradisjon som nå er 25 år gammel og involverer brenning for restaureringsformål i større og mindre ovner i flere deler av landet. I kurshelgen fikk vi virkelig kjørt oss, for det skulle vise seg at denne brenningen ikke var av den letteste sorten. Alle brenninger har sine egne utfordringer knyttet til værlaget, hvordan ovnen er fylt med råstoff, vedens beskaffenhet og mannskapets erfaring.

Ovnen er fylt og det brennes av fukt.

Vi hadde planlagt en drøy 15 timers brenning i ovnen som tar ca. et halvt tonn kalkstein. Men siden det var så fuktig, brukte vi fryktelig mye tid og varmeenergi på å tørke ut ovnskonstruksjonen og bakken like omkring. Ved avslutningen mot midnatt lørdag kveld hadde vi derfor ikke fått alt gjennombrent. For kursdeltakerne var imidlertid dette perfekt, for slik kunne en få oppleve og i timevis diskutere vanskelighetene en kan støte på ved brenning. Det ble det mye finhogging av ved for å få fart i ovnen!

Når kursdeltakerne ikke sto i arbeidet, f.eks. ved å slemme og hvitte kalkovnen, så satt de på skolebenken. «Kalksirkelen» ble hamret inn – dette finurlige ved kalkstein at en brenner av CO2 bundet i steinen ved ca. 900 grader, lesker den brente kalken med vann og så herder massen ved å ta opp omtrent like mye CO2 fra luften som ble sluppet ut ved brenningen.

Alf Kristian Egeland hvitter ovnen mens den er i full fyr.

Søndag formiddag var ovnen nedkjølt, og vi kunne ta fatt på uttak av den brente kalken, med kvalitetssikring og sortering. Dette er en helt essensiell del av kalkbrenning: Hvert kalkstykke blir kakket opp med hammer, og er det ikke gjennombrent eller har for mye urenheter, noe en kan vurdere ut fra farge og tyngde, havner det i bøtta for sekunda vare. Av prima, gjennombrent vare fikk vi ut 60-70% med jevn kvalitet. Den gikk i tette blåtønner og kan brukes til et par tusen liter kalkmaling eller noen hundre liter mørtel – nok til å flikke og hvitte en liten middelalderkirke.

En del av deltakerne med den brente kalken, pakket i tønner. Foran f.v. Anders Oppegaard og Oddvin Kverhellen. Bak f.v. Tor Granerund, Jan Petter J-P Balavoine, Alf Kristian Egeland og Peter Andersen.

På tampen sto en tur til Holt kirke på programmet. Denne middelalderske steinkirken som ble påbygd en korsformet tømmerdel på 1700-tallet er under restaurering, bl.a. blir steinveggene flikket, slemmet og hvittet med tradisjonakalk (Mosterkalk fra Bømlo) i regi av Ragg. Her fikk vi se hvor fint kalken står seg når den får jevn fuktpåvirkning. Men når takrennene ikke er i orden og sluser masse vann rett inn på veggen, går det gjerne galt. Da tar frosten over og kalken skaller av. Vann er kalkens venn, men for mye vann er alle tradisjonelle bygningsmaterialers fiende.

Ekskursjon til Holt middelalderkirke som er under restaurering og kalkhvitting. Men nå er selvsagt kalksesongen over for i år. På’n igjen til sommeren.

Fakta om kalkbrenningen

Hvorfor brenne kalk i Tvedestrand?

Kalkovner ble i gamle dager bygd der det fantes ressurser, først og fremst råstoffet selv – kalkstein eller marmor. Men det er også eksempler på frakt av råstoff til en brenneplass der det var godt med ved, f.eks. i middelalderen på Bømlo. Eller kalkovnen ble satt opp rett ved byggeplassen, med all den infrastruktur en byggeplass kan by på, f.eks. ved Værnes middelalderkirke, og så måtte marmor og ved fraktes dit.

I Tvedestrand finnes det verken marmor eller kalkstein. Men i området finnes mengder av ved og på gården Lia en perfekt plass å bygge kalkovner, med all nødvendig infrastruktur tilgjengelig. Vi må altså frakte inn råstoffet – som i vårt tilfelle er både marmor fra små forekomster i Agder og kalkstein fra store forekomster i Grenland, en times kjøring fra Tvedestrand. Målet er på sikt å kunne levere mindre mengder spesialtilpasset kalk til restaureringsjobber i regionen.

Hva slags kalk ble brent?

Vi brant såkalt Brevikkalk. Dette er en kontaktmetamorf, ordovicisk kalkstein i Steinsvika-formasjonen som i gamle dager ble brukt til kalkbrenning. Nå tas den ut i Dalen gruve ved Brevik sementfabrikk og brukes i sementproduksjon. Vi har avtale med produsenten (Norcem/Heidelberg) om leveranser.

Inntrykk fra kalksteinsgruvene i Brevik og leveranse til Lia

Kalksteinen er blågrå uten fossiler, dvs. en krystallin kalkstein eller marmor. Den er ganske finkornet, middels lett å brenne og inneholder om lag 90% kalkspat (CaCO3), resten er grafitt og silikatmineraler. Den gir en svakt- til sub-hydraulisk, hvit kalk med en beige/gullig teint fra et naturlig, lite jerninnhold. Fargen endres ved brenning fordi grafitt, som opprinnelig er dannet fra organisk materiale i kalksteinen, brennes bort. Steinen gir en kalktype som var ganske vanlig i gamle dager.

Hvordan ble kalken fylt i ovnen?

Kalkovnen på Lia er en liten, sylindrisk ovn bygd med ildfaststein og har plass til ca. et halvt tonn råstoff. Den egner seg derfor til testing. Råstoffet blir fylt i ovnen på tradisjonelt vis: Det bygges et enkelt hvelv av kalkstein som definerer fyrkammeret nede i ovnen. Siden ovnen er så liten og det er vanskelig å få godt anlegg, er hvelvet på undersiden «forsterket» med ribber av ildfaststein som settes inn før hvelvet bygges. Dette er spesialistarbeid som krever erfaring om ikke hvelvet skal kollapse under brenning.

Inntrykk fra fyllingen av ovnen

Oppå hvelvet legges opphogde stykker av kalkstein, større nederst (en drøy dobbelt knyttneve), mindre oppover, der temperaturen blir lavere. En kan legge inn stein på mange måter for å sikre god trekk. Ved denne brenningen ble det bygd inn en trekkanal foran i ovnen, der det normalt er vanskeligst å få høy nok temperatur. Kalkstykkene ble lagt slik at det var en smal åpning mot ovnsveggen/periferien, dette for å få jevn temperatur i ovnen.

Hva slags ved ble brukt?

Vi fyrte med tørr (15-16% fukt), lokal granved i 60 cm skier, Hemlokk og Nobelgran, uønskede arter på Furøya ved Tvedestrand, der veden er hogd for å åpne/tilbakeføre kulturlandskapet. Det er grei ved som ikke har den store energitettheten, men som vanligvis brenner godt ut og ofte gjør det unødvendig å tømme ovnen for kull og aske under fyringen. Men ved denne brenningen, som krevde snaut 2 kubikkmeter ved for ca. 17 timer, skulle det vise seg å bli ganske annerledes!

Hvordan forløp brenningen?

Fukt i råstoff, ovnskonstruksjon og bakken omkring fyrkammeret (som er dekket med drenerte stein- og jordmasser utenfor) skulle bli det store problemet under brenningen. Det har regnet på Sørlandet i høst og fuktmengden var formidabel. Først tørket vi ut råstoff og deler av ovnen ved å brenne svakt noen timer fredag etter at ovnen var fylt. Men dette skulle vise seg å ikke være nok. Etter oppfyring lørdag morgen dampet det rundt ovnen helt til sen ettermiddag, dvs. at en hadde et stadig tilsig av litt fukt til fyrkammeret.

Ulike stadier av brenningen

Dette medførte for lave temperaturer i fyrkammeret, noe som gjorde at den forkullede veden ikke glødet nok ut. Sammen med at trekken i ovnen sannsynligvis ikke var god nok for denne spesielle situasjonen, skapte det oppbygging av kull og aske i ovnen, som vi med ujevne mellomrom måtte spa ut. Hele fem ganger måtte vi til med spaden – og det medførte igjen at temperaturen hver gang sank kraftig før vi fikk den opp igjen.

Å spa ut glødende kull…

Med slike vanskeligheter var det ikke mulig å på normal måte dekke til toppen av ovnen med skiferstein og mørtel. Dermed var det vanskelig å få gjennombrenning i de øvre deler av ovnen innen rimelig tid. Vi kunne ha fyrt hele natt til søndag for å «redde stumpene», men da dette var et kurs, avsluttet vi litt før midnatt.

Hvordan ble brent kalk tatt ut av ovnen?

Ovnen må være nedkjølt når en plukker ut den brente kalken for hånd. Siden halvparten av vekten brennes av som CO2 kan en med litt erfaring kjenne hvor godt steinene er brent. Men hver stein må likevel kakkes opp med hammer: Er den ikke gjennombrent, vil en se en mørk «kjerne» i midten. Slik stein kan dels brukes til tørr- og våtlesket kalk, men til restaureringsmørtler og hvitting av middelalderkirker, er bare det beste godt nok. De gjennombrente steinene pakkes tørt i tønner, der de er svært holdbare så lenge det ikke kommer luft til.

Inntrykk fra uttak av den brente kalken

Hva skal kalken brukes til?

Vi har brent Brevikkalken tidligere og den er nå under langvarig utprøving, bl.a. i testfelter for spekking, pussing og hvitting på Hedrum kirke ved Larvik. Om kalken er god og holdbar, kan den være en kandidat til større kirkerestaureringer, men det vil bare tiden kunne vise. I mellomtiden vil den bli brukt til bevaringsarbeider som ikke stiller så høye krav til kalkkvalitet, som gamle gruer, piper og murer av ymse slag.

Et av testfeltene våre med flere kalktyper, Brevikkalk er blant dem – og hvittingen er med Brevikkalk.

Takk til

Kurset inngikk i Fortidsminneforeningens rekke av kurs i tradisjonelt håndverk. Sammen med Kulturminnefondet og Agder Fylkeskommune støttet foreningen kursprosjektet. Kurslederne Anders og undertegnede vil spesielt takke gode hjelpere: Lars Erik Haugen (Fortidsminneforeningen), Kjersti Vrålstad (Brevik sementfabrikk), Ragnhild Dietrichson (Agder fylkeskommune) – og ikke minst Tor Granerud (Ragg) som fikset alt på gården Lia. Men først og fremst takk til interesserte deltakere som sørget for at stemningen under kurset var på topp!

Tekst og foto: Per Storemyr