(The old iron mines at Neskilen by Arendal / for Norwegian readers / English? Try Google Translator)

Den gamle “Stollgruva” i Neskilen

“Jeg ankom her til Næskilen […] og forbliver paa dette afskyelige Sted et par Dage. I Morgen bestiger jeg gamle Mørrefier-Gruben, som er 80 Lagter under Havets Overflade. Gud veed om jeg kommer nogensinde levende op igjen…”

Unge “Agga” Lövenskiold, eier av Holden jernverk, og flere av Neskilgruvene, kom seg nok levende opp igjen etter at han hadde skrevet dette brevet til sin bror i 1807. Men han var ikke alene om å ha problemer i “Gamle Mørfjær”. Da høyesterettsadvokat Bernhard Dunker skulle bilegge en tvist i 1852 betegnet han gruven som et “rædselsfuld Svælg” og antydet at den enorme dagåpningen hadde oppstått da gruven delvis raste sammen i 1812.

Neskilgruvene

Jeg vokste opp på dette “afskyelige Sted” med det “rædselsfulde Svælg” i Neskilen, mellom Saltrød og Eydehavn, og syntes gruvene var gruelig spennende heller enn avskyelige! Men de 200 m dype, den gang på 1960- og 70-tallet nesten usikrede gruveåpningene, var slett ikke et sted vi lekte ved til daglig. Det var mildt sagt farlig her – og ikke så rent lite dystert i den tette skogen som hadde overtatt landskapet etter at driften opphørte på slutten av 1860-tallet. Da hadde det vært aktivitet i sjakter, synker og stoller i nesten 200 år.

Neskilen var fra slutten av 1600-tallet et av de viktigste jerngruveområdene i Norge, stort i Norge og stort i “Arendalsfeltet”. Her var det flere hundre gruver, spesielt nær Arendal by, der gruvedriften tok til i Barbu på slutten av 1500-tallet, og i Øyestad, med sine kjente Lerestvedt og Bråstad gruver, samt på Tromøya. Arendalsfeltet leverte mer enn 70% av all norsk jernmalm frem til slutten av 1800-tallet.

Kart over Neskilgruvene (grunnlag fra norgeskart.no, viktigste kilder: Kjerulf & Dahll 1861, Helland 1904, Vogt 1910, J. H. Simonsens registreringer)

Gruvelandskapet

Funnet! Magnet er god å ha når man leter etter magnetitt ved Neskilgruvene

Sommeren 2011 utstyrte vi oss med magnet og gikk oss en tur i Neskilens gruvelandskap, sønnen min Tarald og jeg. Her er det nemlig ypperlig å lete etter rester av de hundretusenvis av tonn magnetitt som ble tatt opp av gruvene og smeltet til “verdens beste stangjern” i de gamle verkene Holden/Ulefoss, Bolvik og Fossum i Porsgrunn-Skiensområdet, men også på  Nes Verk. Magnetitt finnes i  berg- haldene langs jernmalmleiet, som opptrer med steiltstående årer. Det dreier seg om en såkalt skarnforekomst; malmen ble, forenklet sagt, dannet ved sterk omvandling i grenseområdet mellom kalkstein og dypbergarter.

Smal på overflaten, men denne gruva – “Gamle Aslak” – går over 200 m rett ned

Del av de store berghaldene i Neskilgruvene

Jerngruvene ble registrert av Jan Henrik Simonsen innen det såkalte “Jerngruveprosjektet” i regi av det daværende Aust-Agder-Arkivet på 1990-tallet, men de er ikke fredet og det har ikke blitt utført detaljerte arkeologisk undersøkelser. Men det er skrevet mye om gruvene, spesielt i bygdeboken “Trekk av Stokkens historie” av Harald Berntsen (1981).

Og det er lett å skjelne de viktigste gruveåpningene, de mange skjerpene og de svære berghaldene. De fleste gruvene, med legendariske “Gamle Mørfjær” og “Gamle Aslak” i spissen, er i dag utilgjengelige. De er vannfylte, ofte fulle av søppel og nå heldigvis bedre sikret enn da vi “oppdaget” dem som barn på 1970-tallet! Et nettverk av delvis steinsatte veier kan knyttes til gruvedriften og det samme gjelder alle ruinene og tuftene etter større og mindre bygninger. Det finnes også to hestevandringer som ble brukt til å lense gruvene og heise malmen opp.

Møllebukta

“Arendal Feltspatmølle” som var i drift fra 1898 til 1928 (foto fra “Stokkens historie”) og Møllebukta i dag

Utskipning av malmen har nok foregått både fra Skibvik og Møllebukta. Møllenavnet skriver seg ikke fra jernmalmdriften, men fra senere utvinning og maling av feltspat. “Arendal Feltspatmølle” var en av flere små sørlandsprodusenter av feltspat til den internasjonale porselensindustrien. Møllen kom i drift i 1898 med feltspat fra en stor pegmatittgang bare 200 meter unna – med et kjempehull av en gruve som trolig ble brukt så langt tilbake som ca. 1800.

Det gikk opp og ned med tvangsauksjon og konflikter, og da møllen brant i 1928 var det slutt på gruvedrift i Neskilen. I dag er det knapt mulig å skjelne rester av bygningene til møllen. Møllebukta ble for noen år siden utbygd til en liten småbåthavn og i så måte er ringen på et vis sluttet: Bukta har nemlig også huset et av de utallige verftene på sørlandskysten og bygging av større skip er dokumentert i siste halvdel av 1800-tallet.

Møllebukta i Neskilen: Fra et “afskyelig Sted” til Sørlandsidyll

Så selv om kulturminnene i selve Møllebukta er gått tapt, står det store jerngruvelandskapet frem som velbevart, ikke minst fordi det bare er de aller vestligste deler, på Stuenes, som har blitt offer for moderne utbygging.

Og Møllebukta er ikke lenger “afskyelig” slik den var for ikke mange tiår siden. Det var da ytterst forurenset her, med store utslipp fra både Arendal Smelteverk (se under) og en nærliggende, åpen søppelplass. Men i dag kan man med god samvittighet nyte sei og torsk dratt rett fra bryggekanten.

Gruvedriften

Driften i gruvene er overmåte godt dokumentert, spesielt gjennom arkivmateriale fra Bolvik jernverk, som eide de fleste Neskilgruvene på 17- og 1800-tallet. Harald Berntsen har i “Stokkens historie” vurdert mange av disse kildene; det dreier seg om protokoller, referater og skisser, regnskap og lønningslister. Og det dreier seg om driftsmetoder, malmuttak og tonnasje, tilstanden til gruvene, vanninnsig, ras og dårlig luft, om konjunkturer og konflikter, rovdrift på gruvearbeiderne og ulykker, men også om sosiale goder som pensjon og skolevesen.

Tegning av Gamle Mørfjær fra 1848. Fra arkivet til Bolvik jernverk, gjengitt i “Stokkens historie”

De viktigste grunnene til at gruvedrift startet Neskilen er å finne i den strategiske beliggenheten rett ved god havn og den gode malmkvaliteten. Malmen var rik, både i kvalitet og kvantitet, og den var “lettflytende”, dvs. at det ikke trengtes så mye trekull til reduksjonen/smeltingen. Et ypperlig materiale til spesielt kuler og kanoner! Drift med fyrsetting er dokumentert frem til 1737, men kan naturligvis ha vært i bruk også senere, sammen med kruttsprengning. Etter alt å dømme var bøndene i cirkumferensen til gruvene pålagt å levere ved til fyrsettingen. Til å lense gruvene og hente opp malmen ser det ut til at dampmaskin mot slutten overtok for hestevandringene.

Vogts kart over Neskilen i hans bok om norske jernforekomster fra 1910

“Gamle Mørfjær” var den største og eldste gruven; navnet har den fordi den lå på gården Østre Mørfjærs grunn og her fantes også den gamle stigerboligen. Gruven var i ordinær drift til omkring 1820, da ras og andre vanskeligheter medførte at Gamle Aslak (også et Mørfjærnavn) ble viktigere. Helt på tampen av driften, i 1860-årene, ble det anlagt en skråsjakt fra “Aslaken” til de nedre deler av Mørfjær som dermed fikk en total dybde på 226 meter, med andre ord dypere enn noen andre gruver fra den gamle jernverkstiden inntil slutten av 1800-tallet. Da de gamle jernverkene måtte vike for utenlandske verk med ny teknologi (Bessemerprosessen) sank malmbehovet og de fleste gamle jerngruvene i Norge måtte stanse driften. (Men så kom den jo i gang igjen kort tid senere, på helt andre typer malmforekomster i Dunderlandsdalen og Sør-Varanger rett etter århundreskiftet.)

Bestyrer Tellef Dahll

Det kan ha vært Tellef Dahll som planla skråsjakten fra “Aslaken” til Gamle Mørfjær. Født i Kragerø (1825) og utdannet som geolog ble han dyktig bestyrer av Neskilgruvene  for Fossum jernverk i 1850 (trolig Nes gruve øst for hovedgruvene). Dahl var en av de store pionerene i norsk geologi; han var Theodor Kjerulfs første assistent i det nyoprettede Norges geologiske undersøkelse (1858), kartla vidt og bredt i det ganske land og endte sitt liv på befaring som bergmester i det vestre sønnenfjeldske distrikt i 1893.

Betydningen av gruvene

Masovnen på Næs Jernverksmuseum (2007)

Betydningen av de “afskyelige” Neskilgruvene var nok temmelig uklar for både voksne og barn på 1960- og 70-tallet. I dag stiller det seg annerledes. Den gamle jernmalmdriften i arendalsområdet ses på som en sentral del av historien til distriktet og blir fremhevet – ikke minst gjennom Næs Jernverkmuseums arbeid – som viktig å forstå og formidle. Siden det var så mange gruver skal en vel ikke overvurdere betydningen av Neskilen i et nasjonalt perspektiv, men området skiller seg likevel ut fordi det var stort, har et rikt historisk kildemateriale og fordi gruvelandskapet – i alle fall på overflaten – er godt bevart.

Gruvenes betydning for utviklingen av samfunnet i og omkring Neskilen var utvilsomt sentral. Sammen med skipsbygging og trelasthandel bidro gruvedriften – og malmfarten – til at området aldri ble noe typisk jordbruks- eller fiskesamfunn. Her var det handel, håndverk og tidlige former for industri som rådde grunnen. Dessuten var det et innflyttersamfunn; omkring 1800 kom det for eksempel mange gruvearbeidere fra sølvverkene på Kongsberg for å prøve lykken i Neskilen.

Den nye tid

I regi av industrireiser Sam Eyde ble det omkring 1910 gjort et forsøk på å gjenoppta gruvedriften i Neskilen for å få malm til jernproduksjon – og avkastning på elektrisiteten fra den store vassdragsutbyggingen i Arendalsdistriktet (Nidelva). Forsøket feilet, men ad diverse omveier var dette likevel starten på storstilt industriutbygging omkring Neskilen: Først ute var Arendal Smelteverk (silisiumkarbid) i 1912, deretter ble Nitriden (aluminium) satt i drift fra 1914. Heretter ble det nyetablerte Eydehavn som fortsatte industritradisjonene – men det er en ganske annen historie som du kan lese om på Eydehavnportalen!

Kilder/litteratur

• Geografisk kontekst, se norgeskart.no
• Anne Tone Aanby. Skipsbygging i Stokken (Eydehavnportalen)
• Olaf Andersen, 1931. Feltspat II. Norges geologiske undersøkelse, 128 b
• Harald Berntsen, 1981. Trekk av Stokkens historie ca. 1600-1962. Eydehavn: Moland kommune
• Anne Kristine Børresen og Astrid Wale, 2008. Kartleggerne. Norges geologiske undersøkelse 1858-2008. Trondheim: Tapir
• Bernhard Dunker, 1922. Reise til Tellemarken og til Arendal sommeren 1852. Kristiania: Gyldendal
• J. P. Friis, 1891. Feldspat, kvarts og glimmer, deres forekomst og anvendelse i industrien. Årbok, Norges geologiske undersøkelse, 50-69
• Amund Helland, 1904. Norges land og folk – Nedenes amt. Kristiania: H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard.  (Om bergverksdrift fra s. 311)
• Th. Kjerulf, T. Dahll , 1861. Om jernertsenes forekomst ved Arendal, Næs og Kragerø. Nyt magazin for naturvidenskaberne, 11, 293-359
• Gunnar Molden. Gruvedrift ved Neskilen (Eydehavnportalen)
• Gunnar Molden og Jan Henrik Simonsen, 1994. Jerngruvedrift i Arendalsfeltet. Arendal: Økomuseum Skagerak
• Håvard Rem, 1990. Grubebyen Arendal. A-Magasinet, 37, 15. september, 61-63
• Jan Henrik Simonsen, 2001. Registrering av jerngruver i Arendal kommune, revidert utgave, 74 s. Aust-Agder-Arkivet (nåværende Aust-Agder kulturhistoriske senter).
• J.H.L. Vogt, 1908. De gamle norske jernverk, Norges geologiske undersøkelse, 46
• J.H.L. Vogt, 1910. Norges jernmalmforekomster, Norges geologiske undersøkelse, 51
• J.H.L. Vogt, 1918. Jernmalm og jernverk : særlig om elektrisk jernmalm-smeltning, Norges geologiske undersøkelse, 85