Moster gamle kirke ligger midt i en serie av gamle marmorbrudd. På dette gamle bildet kan en telle 5-6 gamle brudd. Foto: Widerøes Flyveselskap 1962 (nb.no)
Ingen annen norsk middelalderkirke ligger så velplassert midt i et gammelt steinbruddslandskap som lille Moster gamle kirke på Bømlo. Det er vanskelig for den utrente å se i dag, men omkring kirken ligger det ikke mindre enn sju steinbrudd innen en radius på 100 m. Alle er marmorbrudd, alle har vært i drift opp til moderne tider og alle har levert stein til kalkbrenning. Moster var et av Sunnhordlands og Norges viktigste kalksentra i gamle dager, inntil for bare 60-70 år siden og ganske sikkert så langt tilbake som til middelalderen. Kan vi finne spor av dette på Moster gamle kirke? I denne artikkelen skal vi kaste et blikk på kirken sett fra steinbruddslandskapet omkring.
Kirker og gamle steinbrudd
Moster gamle kirke er ikke den eneste kirken i landet som ligger veldig nær, nærmest «oppi» gamle, men nå ofte usynlige steinbrudd som må ha levert materialer, stein eller kalk, til byggingen. I landskap med marmor og kalkstein finner vi bl.a. Gildeskål kirke i Nordland, Snåsa kirke i Trøndelag, Ringsaker kirke, Domkirkeruinen på Hamar, Gamle Aker kirke i Oslo og Kapittelberget i Skien. Også anlegg oppført med andre steintyper har svært ofte små steinbrudd og «plukkeplasser» for stein rett ved siden av, som f.eks. Hovedøya kloster i Oslo, Selja kloster sør for Stad og Reinskloster i Trøndelag.
Men ingen kirker eller klosteranlegg ligger helt nær en annen sentral ressurs for middelalderens byggekunst, nemlig kleberstein. Slik fin stein, lett å hogge til kvader og dekor, måtte som regel fraktes over lange avstander til byggeplassene. Riktignok hadde Trondheim og Nidarosdomen kleberbrudd like utenfor bykjernen. Og et par km unna Lysekloster var det brudd som først og fremst ble brukt for bergenskirkene. Dette er unntakene som bekrefter regelen.
Steinbryting fra middelalderen til 1960-tallet
Når Moster gamle kirke utmerker med å ligge midt i et steinbruddslandskap, er det fordi steinbrytningen ikke opphørte etter at byggingen var ferdig, snarere tvert imot. Sannsynligvis helt fra middelalderen av, men spesielt fra 1700-tallet, «spiste» marmorbruddene seg inn mot kirken. For en stor del dreide det seg om brytning for kalkbrenning, men på 1700-tallet var det også betydelig drift ved «De Lillienschioldske Marmorværker», og senere ved lagmann Christie og prost Hertzberg, som brøt fin marmor til Kongens København, slik de også gjorde det bl.a. på Marmorøyen i Bergen. Dette var enestående «Marmorværker», der blokker av marmor også ble saget på henholdsvis Åreid og Hop, de første sageverkene for stein i Norge (se bl.a. Å brenne «Kongens marmor» fra Marmorøyen i Bergen).
Fra 1800-tallet og inntil slutten for steinbrytningen på 1960-tallet kom hele Mosterhamn til å bli et veritabelt steinbruddslandskap, med store, dype brudd og lange gruveganger – også rett inntil Moster gamle kirke. Et kart fra 1917 forteller om Hansens, Svendsens, Bentsens, Andersens og Gabrielsens brudd, men også om «Fællesbrud» øst for kirken. Gabrielsen var en av flere som hadde kalkovn, den er restaurert og pryder vestsiden av vågen i Mosterhamn. Like ved ligger ruinen av en annen ovn. Dette var 30-40 tonns ovner som ble fyrt med koks og kull, men de kunne, som mange andre ovner i området, også fyres med ved.
Bruddene her i den østre delen av Mosterhamn er bare toppen av isfjellet. Lengre vest finner en «Gamlesynken» og nærliggende brudd ved Notland. Og enda lengre vest ligger det brudd og kalkovner ved Grindheim, på Skarholmen og på andre øyer og holmer utover i fjorden. Limomnsneset på Russøyno skal peke seg ut som en svært gammel kalkbrennerplass. Og Skarholmen er en perle av et steinbruddslandskap. Halvøya er fullstendig preget av brytning for kalkbrenning, her er alle ingredienser i et slikt eldre industrilandskap bevart, som bruddvegger, skrottipper, hoggeplasser, vei- og trallesystemer, murer, anlegg for båt og selvsagt kronen på verket: Kalkovnen. Dårlig brente stein ble fra kalkovnen ført til egne skrottipper. Dette er også en perle, for her tar et bekkeløp med seg den lett løselige kalken og danner en vakker kalktuff-forekomst.
Mye marmor og god beliggenhet
At marmorbruddene kunne bli så store har selvsagt med geologien å gjøre. Her går en av Vestlandets største marmorårer, lag av varierende båndet gråhvit, blålig og dels rosa middelskornet marmor, innimellom konglomerater, skifre og vulkanske bergarter, alt fra Den kaledonske fjellkjedens tid. Marmoren fortsetter innover langs nordsiden av Hardangerfjorden og har bidratt til betydelige steinbruddslandskap og storstilt eldre kalkbrenning bl.a. på Huglo og omkring Onarheim i Tysnes. Her i fjorden ligger også Halsnøy kloster, som kan oppvise den eldste skriftlige nedtegnelsen om kalkbrenning i Norge, i et dokument fra 1300-tallet.
Geologisk kart over de sentrale deler av Mosterhamn. Praktisk talt alle deler av marmordraget (lyseblå farge) er utnyttet til steinbryting. Berggrunnskart, ngu.no
Kalkbrenningen innover i fjorden var kanskje mer betydelige enn ute ved Moster i eldre tider, fra senmiddelalderen og utover i etterreformatorisk tid. Men en må ha i mente at det spesielt var Moster som fikk smake på den tidlige industrialiseringen av kalkvirksomheten, først og fremst fordi marmoren ligger ekstremt strategisk til for utskiping, her ytterst i Hardangerfjorden. Bruddene ble så store ikke bare på grunn av kalkbrenning på stedet, for frakting opp og ned langs kysten til byggevirksomhet og senere også til jordbruket. Også uttak av marmor for smelteverksindustrien bl.a. i Odda bidro til større og større brudd. Marmor ble skipet langs nesten hele Norges kyst, også ned til teglverkene i Sandes, der den ble brent til kalk sammen med teglstein, dessuten for bruk i celluloseindustrien på Østlandet. Her trengte man kalk til å gjenvinne kjemikalier i den såkalte «sulfatprosessen».
Gamle spor etter steinbrytningen?
Siden bruddene på Moster este ut, ødela de samtidig spor etter eldre tiders brytnings- og kalkbrennervirksomhet. Det finnes f.eks. knapt spor etter den viktige brytningen til De Lillienschioldske Marmorværker, som bl.a. skal ha foregått i området ved det gamle tollhuset i selve Mosterhamn, 100 m øst for kirken. Bare noen få merker etter kiling/splitting av marmor er observert i landskapet, lik tilsvarende kiling fra 1700-tallet på Marmorøyen i Bergen. Før skal det ha lagt store blokker med kilemerker i det gamle «Fællesbrud» øst i Mosterhamn.
I 2022 fant vi dessuten svært interessante spor etter hogging av kanaler i marmorberget langs sidene av fellesbruddet. Hogging av brede kanaler med steinhakker er en metode en først og fremst forbinder med middelaldersk klebersteinsbrytning her til lands, men i Middelhavsområdet ble metoden også benyttet til å bryte ut marmor – helt siden romertiden. Flotte spor finnes bl.a. i alle marmorbrudds mor – Carrara i Italia. Så det er ikke helt utenkelig at hoggekanalen i Mosterhamn kan stamme fra tiden da kirken på Moster ble oppført.
Kalkovn fra 1200-tallet
Om kanalhoggingen ikke er et sikkert spor etter middelaldersk marmorbrytning, så finnes ikke langt unna en av Norges to bevarte kalkovnsruiner fra middelalderen. Men merkelig nok ligger kalkovnen ved Gassasundet, drøyt 4 km nord for Mosterhamn. Akkurat her finnes det ikke marmor så langt øyet kan se. Så hvorfor ble ikke kalkovnen plassert nær eller i et marmorbrudd?
Ovnen er datert med C14 til 1200-tallet, altså fra en tid kanskje mer enn 100 år etter at Moster gamle kirke ble bygd. På denne tiden var det stort behov for kalk til muring i Sunnhordland og langs kysten helt opp til Bergen og ned til Stavangerkanten. Det er slett ikke utenkelig at 100 år med kalkbrenning hadde tært på knappe vedressurser. En må huske på at det på langt nær var så mye skog som i dag. I tillegg til kalkbrenning, trengte man trevirke til bygging og fyring, og ikke minst må en regne med at store områder var beiteland. Ennå på 1960-tallet var det knapt med skog i Mosterhamn. Men ikke ved Gassasundet.
Det kan altså tenkes at ovnen ble bygd et sted der man hadde rikelig tilgang til ved, og så ble heller marmoren, som er av samme type som i Mosterhamn, fraktet til ovnen. Skjønt ovn; det er ikke helt riktig å kalle de sparsomme restene av marmorsteinsetningen ved Gassasundet en ovn. Heller har vi å gjøre med en kalkmile, der opphogde biter av marmor og ved ble lagt lagvis innenfor en ring av marmor med 5-6 m i diameter, kanskje 2-3 m høy, og så eventuelt løst dekket med torv før den ble fyrt opp. Tilsvarende miler, eller veldig enkle feltovner, er ikke uvanlige, og vi finner dem i senere tider spesielt i strøk som var fattige på ved, f.eks. på øyene utenfor Skottland og på Færøyene, der både kalkstein og skjell var råstoffet og der man ofte fyrte med torv.
Den andre bevarte kalkovnsruinen i Norge ligger ved Værnes kirke i Trøndelag. Den er datert til 11- og 1200-tallet og har altså vært i bruk over lengre tid. Dette er en steinbygd ovn, prinsipielt ikke helt ulik den nye ovnen som nylig er oppført i Mosterhamn (se: Mosterkalk: Tradisjonell kalkbrenning med ved i Mosterhamn). Dette viser at man i norsk middelalder var kjent med ulike måter å brenne kalk på.
Marmor og kalk på Moster gamle kirke
Akkurat hvor man har tatt ut marmoren og brent kalken for å bygge Moster gamle kirke forblir uvisst fordi den nyere steinbrytningen omkring kirken har rasert det meste av gamle spor. Og kirken er i dag pusset med nyere materialer utvendig, så her ser en bare svake spor etter bruk av stein og kalk i tidligere tider. Så en må inn i kirken og opp på loftet for å få et blikk tilbake til middelalderen.
Det er gavlene som forteller mest om stein- og kalkbruk. Her er det åpenbart at korets østgavl er oppført med store marmorblokker, mens de øvrige gavlene har en blanding av marmor og andre lokale steintyper (konglomerat, metavulkanitter). Det er interessant at man ikke kun har brukt fin marmor. Sannsynligvis er det fordi gavlene ikke var ment å skulle ses uten puss og man kunne derfor bruke stein som var lettest tilgjengelige.
De middelalderske fuge- og pussmørtlene forvitrer, men kalken er brent fra gråhvit marmor av samme type en finner helt lokalt. Det kan vi se fordi murmørtelen inneholder mange såkalte ubrente «kjerner», deler av marmoren som ikke ble fullstendig brent i kalkovnen, som dermed må ha hatt dels lav temperatur (lavere enn 850-900 grader som er nødvendig for gjennombrenning). «Kjerner» er et vanlig fenomen i middelalderkirkenes mørtel og kan gi oss viktige indisier på hva som var råstoffet og ved hvilke temperaturer det ble brent. I andre tilfeller kan det finnes slaggaktige komponenter i mørtelen, noe som forteller oss at temperaturen i deler av kalkovnen var svært høy. Tilslaget, sanden, i mørtelen er for øvrig også helt lokal, tatt fra nydelige skjellsandforekomster i Mosterhamn selv.
Det ville jo vært rart om ikke den helt lokale marmoren ble brukt både som byggestein og til kalk. Men det er enda rarere at ikke hele kirken er oppført med marmorblokker. For fra tidligere undersøkelser og gamle bilder vet vi at koret, som ble bygd først, har et mangfold av ulike lokale stein, mens skipets sør- og vestfasade er oppført med fint tilhogde kvaderstein av kleber.
Kleberstein – motesteinen på Vestlandet
Og det er ikke hvilken som helst kleberstein som er brukt, men stein fra Bømlos eget brudd på Urda ved Lykling, 10-12 km rett vest for Mosterhamn. Dette var imidlertid ikke et steinbrudd som ble spesielt mye brukt på Bømlo, men derimot i Bergen: Det var nemlig det aller viktigste bruddet for bygging av kirker i den tidligste fasen i byen fra omkring 1100 til innpå 1150-tallet. Spesielt Mariakirken har mye Urdastein.
Det er altså ikke et paradoks at Moster gamle kirke ikke er fullt og helt bygd med marmor. Heller er det nok et motefenomen: Siden Bergen fikk fin kleber fra Urda, var det naturlig at Moster også fikk det. Tilsvarende ser vi flere andre steder i Norge, ikke minst i Trøndelag med Nidarosdomen i sentrum. Dessuten var det nok lettere å hogge kleberstein til fine blokker enn den lokale marmoren, som ofte har kløv og slepper som kan gjøre hogging vanskelig. Det er for øvrig heller ikke rart at koret i Moster gamle kirke er bygd med et mangfold av stein – for det var i utgangspunktet ment å skulle være kalkpusset.
Selv om det er helt riktig å si at byggingen av Moster gamle kirke er tuftet på de lokale marmorressursene, både for byggestein og kalkmørtel, så forblir det altså en sannhet med modifikasjoner. Kleberstein, motestein nr. 1 på Vestlandet i middelalderen, ble utvilsomt ansett som et mer tidsriktig materiale enn marmoren. I andre tilfeller kan det være helt annerledes, f.eks. på Nidarosdomen, som i middelalderen fikk ikke mindre enn 10 000 slanke marmorsøyler for å live opp i arkitekturen. Dette var en mote som kom direkte fra England og som ble «oversatt» til bruk av regional marmor på domen.
Gjenbruk av steinbruddslandskapet i Mosterhamn
I dag kan det være vanskelig å skjelne alle de gamle marmorbruddene i Mosterhamn. En må ut i periferien, på øyer og holmer mot vest for å virkelig få tak i hvordan steinarbeid og kalkbrenning ble drevet i gamle dager. Men noen ligger fortsatt nær «sentrum» med sine bruddkanter og skrottipper, andre er fylt med vann. Og flere rett rundt kirken er gjenbrukt til nye formål, noe som jo er vanlig og nødvendig når det dreier seg om mer moderne brudd.
“Synken” i Mosterhamn – for ikke lenge siden et stort marmorbrudd, nå en fredelig, vannfylt oase. Foto: Per Storemyr 2021
Det store bruddet rett sør før kirken er blitt til en utvidet kirkegård, «Fællesbrudet» mot øst er nå badeplass, mens det nærmeste bruddet er omfunksjonert til en av landets fineste scener, Moster Amfi. Her er det også kultursentrum, kirkehistorisk senter og museum, dels i de gamle gruvegangene. Geopark Sunnhordland, som står på trappene til å få UNESCO-status er, som seg hør og bør, også lokalisert her – midt i denne perlen av et gammelt steinbruddlandskap.
Tekst og foto (der ikke annet er nevnt): Per Storemyr
Moster gamle kirke slik den nå står med pussede vegger og ganske så sliten av forvitring. Til sommeren (2023) skal kirken vedlikeholdes og få nytt lag med slemming og hvitting, selvsagt med Mosterkalk! Foto: Per Storemyr 2022
Litteratur
- Birkeland (2002): Marmordrifta på Moster
- Ekroll (1995): Moster: Trygg hamn i 1000 år
- Espeland (1918): Kalkbrenningi i Sunnhordland
- Heldal & Jansen: Bruk av Vestlandsmarmor i kongens København
- Lohndahl m.fl. (1999): Kalkbrenning på Huglo. Gamal næring i mange hundre år
- Reusch (1888): Bømmeløen og Karmøen med omgivelser geologisk beskrevne
- Røksund & Iversen (1979): Du stora rygd! Frå Bømlo i eldre tider
- Sjursen (2021): Kalksteinsdrift på vestre del av Moster. Lokalhistorisk årbok, Moster Sogelag, 14, s. 7-35
- Steinsvåg (1965): Gruvedrift på Bømlo
- Vogt (1897): Norsk marmor
- Marmor på nettsiden til Geopark Sunnhordland
- Kalkovnen vd Gassasundet: Kulturminnesøk
- Kalkbrening i Tysnes, se Tysnes Sogelag
- Stuedal (2016): Kalkovnsruinen ved Værne kirke, se oppsummering hos Stjørdal museum
- Heldal og Jansen (2000): Steinbyen Bergen
- Hansen og Storemyr (red.) 2017: Soapstone in the North
- Storemyr (2015): Nidarosdomens grunnfjell
- Storemyr (2015): Steinbruddslandskapene ved middelalderens klostre på Selja, Hovedøya og Rein, Riksantikvarens Vitenarkiv
Per Storemyr Archaeology & Conservation 
Herlig Per!!! God påske! Terje