Tafoni i taket til en heller på Flosta. Foto: PS
Grotter og hellere dannet av brenninger og bølgeslag er ikke et vanlig syn på Sørlandet. Men under en vandring i vårskogen på Flosta kom jeg forleden over en lav heller, ganske sikkert dannet av brenninger da havet sto 20-30 m høyere enn i dag. Det fine med helleren er at den er full av tafoni i taket. Og også i omgivelsene er det mengder med tafoni – alt i en 600 m lang og nesten 30 m høy brattkant med metagabbro og migmatitt, og alt 25-30 m over havet. Hvorfor finner vi tafoni akkurat her, langt inne i skogen?
I vinter skrev jeg en lang artikkel der jeg viste at tafoni i dag dannes langs den sterkt eksponerte ytterkysten på Tromøya og Flosta (Arendal kommune). Men det finnes også tafoni på bestemte steder innover i skogen, typisk 0,5-2 km fra ytterkysten og særlig på sørøstvendte knauser 20-30 m.o.h. På grunn av landhevingen lå disse knausene direkte i havgapet for snaut 10 000 år siden, akkurat som stedene der tafoni dannes i dag. Men nå er tafonien i skogen relikt og knapt i aktiv dannelse lenger. Den allmenne forvitringen, særlig på grunn av biologiske faktorer (f.eks. lav) og sikkert også frost, visker dermed langsomt ut de særegne tafoniformene.
Tafoni og landheving
Slik er det også med den nyoppdagede tafonien i brattkanten på Flosta. Dette var selve ytterkysten et par tusen år etter at innlandsisen hadde trukket seg tilbake; utenfor lå det den gang kun noen små, lavere holmer og skjær. Det var altså ingenting som «bremset» eksponering for brenninger, vind og sol – viktige faktorer for dannelse av tafoni på Sørlandet. Tafonien i helleren er nå dekket av skorpelav, ute i det fri, i skogen, av både lav og mose. Ofte finnes også tafoni på nedfallsblokker som er revnet fra brattkanten, særlig på grunn av rotsprengning. Skrenten ligger parallelt med og ca. 600 m fra ytterkysten, som i sin tur også har mye tafoni. Men mellom brattkanten og kysten er det knapt med tafoni og en finner den heller ikke videre innover på de flatere heiene over kanten.
En viktig årsak til denne fordelingen av tafoni, er at havet på grunn av tapes-transgresjonene ble liggende omtrent på 25 metersnivået i over 2000 år, fra ca. 9500 og frem til drøyt 7000 år siden (se Anders Romundsets landhevingsstudier i Arendal-Tvedestrand). Det vil si at det var god tid til å danne tafoni – og også den omtalte helleren. Før, og dels også senere, gikk landhevingen så raskt at det ofte var liten tid til å danne tafoni. Nå har vi vært velsignet med et nokså stabilt havnivå i nesten 2000 år – noe som igjen betyr at det har vært bra med tid for dannelse av tafoni på dagens ytterkyst.
Kart over registrert tafoni på Flosta. Ca. 50% av landskapet gjengitt på kartet er nøye synfart. Det er brattkanten kalt Sandvikåsen som i hovedsak er omtalt i artikkelen. Kart: PS
Geologisk kart over området på Flosta med registrert tafoni. Kilde: NGU
Tafoni og gabbro
Tafonien i brattkanten er dannet i metagabbro (se Haas 1992 for analyse av gabbroen), dels også i vekslende lysere og mørkere migmatitt (delvis oppsmeltet gneis). Særlig gabbro, med sine mørke mineraler (spesielt pyroksen), oppviser vanligvis sterkere forvitring enn f.eks. en lysere granittisk gneis. Det er bl.a. fordi de mørke mineralene er mer sårbare overfor kjemisk forvitring. På noen steder i brattkanten er det så kraftig forvitring at en nesten kan snakke om saprolitt-dannelse (dypforvitring) langs sprekkesoner. Siden selve brattkanten kanskje representerer en forkastning, kan også fenomener i tilknytning til denne komme på tale. Ellers er det verd å merke seg at den vel best studerte tafoni-forekomsten i Norge opptrer i gabbro, på Kråkenes på Vestlandet (Lund Andersen m.fl. 2022)
Vi kan sammenligne med en mørk bergart som ligner gabbro, nemlig diabas, som vi finner helt på ytterkysten av Flosta (se det geologiske kartet over). Her er det sterkere tafoni-forvitring enn i andre bergarter omkring. Særlig på Nautholmen, en drøy km unna brattkanten vår, er det heftig tafoni-forvitring (omtalt i artikkel om tafoni-forvitring på Sørlandet).
Et berg svekket av kjemisk forvitring er vanligvis mer sårbart overfor tafoni-forvitring, der saltsprengning spiller en vesentlig rolle. Betingelsen er at det finnes salt og at miljøet fremmer stadig krystallisering og oppløsning av saltet (omtrent som ved frostforvitring omkring 0 grader). Et slikt miljø finner vi på ytterkysten med den salte luften, men sjelden inne i Sørlandsskogen, der det stort sett er lite salt og for fuktig for hyppig saltkrystallisasjon. Unntak kan finnes bl.a. når bergarten selv har mye salt, f.eks. sulfater fra oksidasjon av sulfider.
Tafoni og salt
Ser en nærmere på den nyoppdagede helleren med flotte tafoni-former (i migmatitt), så befinner disse seg stort sett oppe i taket og ble nok dannet mens helleren lå i havgapet. Taket er nå et så beskyttet sted at det burde være gode muligheter for salter å samle seg der (fra luften og ved hjelp av fukt fra berget selv). Det er ikke uvanlig å finne tafoni i gamle brenningsgrotter, for her kan ikke salt vaskes bort av regnvann. Ved hjelp av Quantofix teststrips kan en detektere litt klorid og nitrat og enda mindre sulfat inne i tafonihullene i vår heller, men mengdene er ørsmå og langt mindre enn jeg har målt i tafoni på ytterkysten (hvor særlig klorid naturligvis er allestedsnærværende).
Heller med tafoni i taket. Foto: PS
Selv om mange tafonihull i taket på helleren er overgrodd av skorpelav, skal en ikke se bort fra at det her fortsatt foregår noe aktiv saltforvitring – men det kan nå gjelde hele taket, og ikke bare tafonihullene, da jo hele taket er beskyttet mot regn. Helt generelt ser vi varianter av det samme ved all saltforvitring; den skjer stort sett der det er muligheter for oppkonsentrering av salt, f.eks. under gesimser og på vegger som er bra beskyttet for regn på gamle steinbygninger.
Om vi benytter helleren som en analogi for et tafonihull på en brattkant i det fri, er det normalt bare de øvre/indre delene av hullet som kan gi oppkonsentrering av salt – de ytre og nedre deler er svært ofte eksponert for regn. Dette kan være grunnen til at mange aktive tafonihull har en tendens til å «vokse» innover og oppover, dvs. at mesteparten av forvitringen skjer ved hjelp av saltkrystallisasjon i de over tid stadig mer beskyttede delene. For tafoni på horisontale og svakt hellende flater vil andre mekanismer være viktigere. Dette er godt forklart i en ny artikkel av Karatas m.fl. (2022), selv om verken dette arbeidet eller andre arbeider om tafoni forklarer selve starten på tafonidannelsen.
Tafoni på ytterkysten av Flosta. En ser at det største hullet har “vokst” oppover og innover. Delene dekket av lav er eksponert for regn. Foto: PS
*
Uansett er det med analysen av brattkanten på Flosta vist at tafoni gjerne dannes i bergarter som allerede har noen svakhetstegn fra f.eks. kjemisk forvitring. Dessuten er det, som beskrevet i artikkelen om tafoni på Sørlandet, nok en gang sannsynliggjort at tafoni historisk ble dannet på ytterkysten – og at aktiviteten ble redusert etter hvert som landhevingen gikk sin gang, kystnærheten opphørte og særlig biologisk forvitring tok over “inne på skauen”.
Videre lesning
- Tafoni-forvitring på Sørlandskysten: Havets og landhevingens betydning
- The Grotesque World of Tafoni Weathering on the South Coast of Norway
- Tafoni weathering on the island of Elba. Impressions and questions
Discover more from Per Storemyr Geoarchaeology & Conservation
Subscribe to get the latest posts sent to your email.
Per Storemyr Geoarchaeology & Conservation 
Pingback: Tafoni-forvitring i larvikitt på Rakke ved Stavern | Per Storemyr Geoarchaeology & Conservation
Pingback: Tafoni blant jettegrytene på Kvaknes (Kilsund) | Per Storemyr Geoarchaeology & Conservation