Narestø gamle feltspatgruve sett mot sør, mot sjøen. Foto: PS

Det var en kvinne som startet utvinning av kvarts og feltspat i Norge. Omkring 1790 rodde madam Jørgensen langs Sørlandskysten for å finne feltspat hun hadde planer om å selge som råstoff til kongens porselensfabrikk i København. Ved Narestø på Flosta fant hun det hun lette etter. Det ble starten på et mineraleventyr. Jeg skrev om eventyret for 10 år siden. I dag fikk jeg endelig ta Norges eldste feltspatgruve i øyesyn. En velbevart gruve som var i drift helt til 1920-tallet.

Gruva ligger rett ved sjøen og hadde perfekt beliggenhet for utskipning av feltspat (og kvarts) på madam Jørgensens tid. Som ellers på Sørlandet er den grove feltspaten og kvartsen del av en pegmatittgang som skjærer skrått innover i berget i det steile terrenget. Over gangen, på «hengsiden», er det gabbro, på «liggsiden» gneis.

Gruva ses godt som en hvit flekk på flybilde fra første halvdel av 1900-tallet, før større utbygging tok til i Narestø. Flosta kirke er rett overfor gruva. Foto: Danielsen, fra nb.no

Geologien rundt Narestø-gruva, merket som en rød trekant. Brunt er gabbro, beige er gneis. Fra ngu.no

Gruveområdet ses godt på moderne Lidar-kart. Fra hoydedata.no

Feltspat. Gruvas viktigste ressurs ved siden av kvarts. Foto: PS

I starten har man nok drevet gruva i dagen, kanskje i den søndre delen der landskapet nå preges av små innhogg i fjellet og skrottipper fra driften. Men etter hvert ble det drevet sjakter nedover langs hengsiden, sikkert for å få tak i det beste råstoffet. Senere utviklet dette seg til gruveganger horisontalt langsetter hengsiden, der man satt igjen bergfester for at gruva ikke skulle styrte inn. Men den øvre delen av gruva har likevel kollapset og fremstår nå som en ur av store gabbroblokker. Sannsynligvis skjedde dette etter at driften opphørte på 1920-tallet.

Rester av dagbruddsdrift i gruva. Foto: PS

Sjakt nedover langs hengsiden av gruva. Foto: PS

Den største gruvegangen som kan ses i dag. Foto: PS

Gruveområdet fra flybilde i 1989. En ser at deler av gruva har kollapset til en stor og en mindre ur. Fra norgeibilder.no

Den eldste driften i gruva kan ha foregått med håndmakt, ved hjelp av pigghakker og hammer og meisel (“kaldkiling”), men kanskje det også ble brukt fyrsetting. Det kreves inngående undersøkelser for å finne ut av dette, for de eldste sporene har nok i stor grad gått tapt gjennom den mer enn 130 år lange driften. Om man helt fra starten har brukt kruttsprengning er mulig, men 1790 er i tidligste laget for et lite feltspatbrudd. Men etter hvert har man i alle fall gått over til denne metoden. Det er fortsatt gode spor etter minerboring og sprengt berg her og der i gruva.

Liten gruveåpning der det er flere spor etter forsiktig kruttsprengning. Foto: PS

Et av sporene fra driften, trolig for å heise opp stein, eller å lense gruva? Foto: PS

Sørlandet var (og er) rik på pegmatittganger, der det i dusinvis av små gruver ble utvunnet feltspat og kvarts. Men gruva på Narestø er den eldste og har den mest spesielle historien. Det var ikke bare menn som drev i den gamle bergverksindustrien. I f.eks. de gamle jernverkene hadde kvinner mangslungne roller helt opp til eierskap. Heldigvis er madam Jørgensens feltspatgruve fortsatt godt bevart – et monument over kvinnenes rolle i en mannsdominert industri. Derfor skal en passe ekstra godt på dette eventyret av en gruve.

Litteratur

• Hele historien om madam Jørgensen, med referanser, finnes i artikkelen: Madammen som rodde langs Sørlandskysten og startet et mineraleventyr på 1700-tallet. Var det sånn i steinalderen også?
• Frank Meyer. 2021. Jern(verks)kvinner i en mannsverden. Artikkel på nettsiden til Næs Jernverksmuseum
• Artikkelen “Kruttsprengning” på nettstedet Bergverkshistorie