Madammen som rodde langs Sørlandskysten og startet et mineraleventyr på 1700-tallet. Var det sånn i steinalderen også?

Kvartsredskaper fra steinalderen og Kongens porselen fra København. Det er en sammenheng her. Begge er tuftet på Sørlandets kvarts- og pegmatittforekomster. Foto: Per Storemyr

Kvartsredskaper fra steinalderen – og Kongens porselen fra København. Det er en sammenheng her. Begge er tuftet på Sørlandets kvarts- og pegmatittforekomster. Foto: Per Storemyr

Sist sommer var jeg invitert av Kulturhistorisk museum (UiO) for å undersøke et lite kvartsbrudd fra steinalderen på Kvastad mellom Arendal og Tvedestrand. Anledningen var de arkeologiske undersøkelsene som foregår i forkant av ny E18-utbygging. Det ble nok brutt litt kvarts til redskaper på Kvastad, men det ble det sikkert også i flere forekomster langs Sørlandskysten – en region svært rik på god kvarts. Hvordan fant steinalderfolket disse forekomstene? Det slo meg at Madam Jørgensen kunne være et godt bilde på tidlig mineralleting: Hun rodde langs kysten på slutten av 1700-tallet – på let etter kvarts og feltspat. Og dermed startet et lite mineraleventyr.

I 1792 dukker det opp en anselig forsendelse av kvarts og feltspat fra Norge i regn- skapsbøkene til Den Kgl. Porcelainsfabrik i København. 92 tønner kvarts og 69 tønner feltspat til en samlet pris av 249 riksdaler blir notert (Friis 1891). Omregnet er det verdien av 80 kyr. Mineralene er levert av Madam Jørgensen, øyensynlig med adresse Neskilen (ved Eydehavn), kjent for noen av Norges største jernmalmgruver frem til 1860-årene – og ikke minst Arendal Smelteverk, som ble grunnlagt av industrifader Sam Eyde i 1912. Neskilen var i gammel tid et ladested – og her foregikk det også betydelig skipsbygging.

Porselensfabrikken i København. Tegning fra ca. 1888. Kilde: Wikimedia Commons

Porselensfabrikken i København. Tegning fra ca. 1888. Kilde: Wikimedia Commons

Til Narestø
Hvorfor madammen hadde adresse “Neskilen” skal vi spekulere på senere. Hun ser ut til å ha vært født i Danmark med det sannsynlige pikenavnet Bergite Nicoline Christensdatter Sehensted-Turn, men må som så mange dansker ha kommet seg over Skagerrak for å starte et liv på Sørlandskysten. I dette tilfellet med sin norske ektemann, etter alt å dømme en viss Anders Jørgensen Neskilen. Jørgensen skal ha vært kaptein, muligens opererte han fra Tvedestrand, med en større forretning som inkluderte eksport av tømmer og ved til Danmark. Ikke noe nytt, det var mange folk på Sørlandet som eksporterte til den store, vide verden i seilskipenes dager.

Jørgensens tragedie var at han ble blind. Men da sto madammen klar til å overta forretningen: Da kongens porselensfabrikk utlovde 50 riksdaler til den som kunne påvise feltspat i større mengder i Norge, kastet den driftige damen seg inn i konkurransen. Porselensfabrikken i København (i dag Royal Copenhagen) var blitt opprettet i 1772 – og den trengte råvarer. Som kjent kan porselen fremstilles på mange måter, deriblant med nedmalt kvarts og spesielt feltspat som viktige mineraler. Slike saker var det nok av på Sørlandet!

I følge de overleverte kilder skal madammen ha startet letingen etter egnede forekomster på enklest mulige måte: Hun skal rett og slett ha tatt med seg tjenestejentene for å ro langs Sørlandskysten. Inn i viker og ut av sund i skjærgården! I Narestø, midt mellom Arendal og Tvedestrand, fant hun det hun lette etter: rett ved sjøen lå det en stor og fin pegmatittisk gang med både feltspat og kvarts.

Norges første feltspat- og kvartsgruve i Narestø. Foto fra Andersen (1931)

Norges første feltspat- og kvartsgruve. Narestø. Foto fra Andersen (1931)

Sørlandets kvarts- og feltspatindustri
Pegmatitt bruker vi som betegnelse på en gang med svære krystaller av mineraler som feltspat og kvarts, men også med mindre mengder av en lang rekke andre mineraler. Sørlandet er smekkfull av slike pegmatitter. Men det er jo ikke alle som ligger så fint til ved sjøen som i Narestø!

Vi vet ikke hvordan madammen fikk i gang driften, ei heller hvordan karene hun må ha leid inn brøt ut all feltspaten og kvartsen. Vi kan gjette på at de benyttet seg av manuell minerboring, ladet med krutt og lot det stå til før de samlet sammen de utsprengte bitene, hogde dem ned til passende størrelse, sorterte og pakket: God feltspat i en tønne, kvarts i en annen. Malingen av mineralene fant visstnok sted i København. Det foregikk på samme måte så sent som på 1930-tallet, mer enn 100 år senere, selv om malingen på den tiden ble besørget av lokale feltspatmøller. Vi har bl.a. en god beskrivelse av arbeidsforholdene i Tvedestrands feltspatgruver fra denne tiden.

Uansett: Narestø-gruva var den første i sitt slag på Sørlandskysten. Startet av en kvinne i denne ellers så totalt mannsdominerte bransjen!

Snart fulgte andre aktører i Madam Jørgensens fotspor. Det ble grunnlagt mange gruver i distriktet. Men likevel ble det til at madammen fullstendig dominerte den norske kvarts- og feltspateksporten til kongens porselensfabrikk helt frem til 1830. 38 år! Mye av eksporten gikk nok fra Narestø, men sannsynligvis vil også andre gruver etter hvert ha gjort seg gjeldende.

I 1830 hadde madammen innkassert totalt mer enn 11.000 riksdaler (Friis 1891), omregnet noe sånt som 3-5000 kyr. Det er betydelig, men ikke himmelhøyt. Hun forble sikkert velstående, men grusomt rik ble hun nok ikke av sin business. Hun skulle jo også betale leie av bruddet, sine gruvefolk og dessuten eksporten med seilskute til kongens København.

Sørlandet forble helt opp til våre dager en viktig produsent av kvarts og feltspat fra et uhorvelig antall små gruver – og noen større. Selv vokste jeg opp i Neskilen, like ved de gamle jerngruvene. Men her var det også små kvarts- og feltspatgruver rett omkring barndomshjemmet, samt større gruver et par steinkast unna; Mørfjær, Helle. Nede i Møllebukta var det dessuten feltspatmølle omkring 1900. Gruvene leverte til porselensfabrikkene, ikke bare i København og etter hvert i Porsgrunn, men også ute i Europa. Kvarts gikk til glassindustrien, og etter at Arendal Smelteverk startet opp i 1912, ble det også levert store mengder hit. For her ble det produsert silisiumkarbid; mye av kvartsen kom fra Lyngroth oppe i Froland.

Møllebukta i Neskilen. I forgrunnen en del av kverna til den gamle feltspatmølla som var i drift her mellom 1898 og 1928. Foto: Per Storemyr

Møllebukta i Neskilen. I forgrunnen en del av kverna til den gamle feltspatmølla som var i drift her mellom 1898 og 1928. Foto: Per Storemyr

Fra 1700-tallet tilbake til steinalderen
Madam Jørgensen rodde langs kysten for å finne feltspat og kvarts (rettere sagt: hun lot seg nok ro av sine tjenestejenter…). Det skal ikke mye fantasi til å forestille seg at hun tok opp kontakt med den ene og andre strandsitteren på sin ferd; spurte vedkommende ut om hvordan det sto til med berggrunnen på eiendommen. I Narestø ble det blinkskudd.

Mon tro om det kan ha foregått på tilsvarende vis 10.000 år tidligere? Om det var kvinne eller mann som lette etter gunstige forekomster vet vi ikke. Men den gang i steinalderen, like etter at innlandsisen hadde trukket seg tilbake, brukte det innvandrende folket fra sør først strandflint for å lage seg redskaper – et råmateriale de kjente fra før. Kanskje kom de fra Danmark, eller fra Doggerland – landet mellom Danmark og De britiske øyer – som nå er sunket i havet?

Men snart var det tomt for flint på Sørlandets strender. Og dermed måtte folket se seg om etter gunstige forekomster i fast fjell for å produsere pilspisser til å jakte – og skrapere til å flå og preparere skinnet til byttet. Sikkert nok trengte de en mengde andre typer redskaper for å få det daglige livet til å fungere.

Kvarts. Det var dette mineralet steinalderfolket fant og tok i bruk. I store mengder. God kvarts kunne de knakke omtrent som flint – til hva det skulle være av redskaper, bare kvartskrystallene var store nok – og ellers av grei kvalitet. Slik kvarts hadde Sørlandet, det vet vi fra Madam Jørgensens eventyr. Men det er ikke bare i alle pegmatittgangene det finnes fin kvarts. Sørlandet er også rik på såkalte hydrotermale kvartsganger; kvarts som langs en stor sprekk i fjellet er “svettet” ut av sideberget gjennom den geologiske historien.

Det arkeologiske utgravingsfeltet på Kvastad. Dette var en strandflate i mesolittikum, med en fin, liten kvartsåre i forgrunnen. Deler av denne ble nok brukt til redskapsproduksjon. Foto: Per Storemyr

Det arkeologiske utgravingsfeltet på Kvastad. Dette var en strandflate i mesolittikum, med en fin, liten kvartsåre i forgrunnen. Deler av denne ble nok brukt til redskapsproduksjon. Foto: Per Storemyr

Kvastad og Sagene
En slik “utsvettet” kvartsgang finner vi på Kvastad. Her hadde steinalderfolket en stor boplass for 10.000 år siden. Den ligger nå 50-60 meter over havet, langt inne landet, midt mellom Arendal og Tvedestrand. Men i steinalderen var det her en strand der bølgene brøt. Grunnen er den velkjente landhevingen: Da innlandsisen smeltet, steg landet opp av havet. Og det er årsaken til at steinalderfolket aldri fikk se Madam Jørgensens pegmatittforekomst i Narestø. Den gangen lå Narestø dypt under havets overflate.

Steinalderfolket fant fort ut at kvartsgangen rett ved boplassen på Kvastad kunne brukes til redskaper. Så de knakket seg noen pilspisser og skrapere. Mye aktivitet kan det ikke ha vært, til det er kvartsgangen for liten – og med for få spor etter steinbrytning.

På Sagene, litt vest for Kvastad, slo steinalderfolket seg også ned i strandsonen, omkring 50 meter over dagens havnivå. Her var det mye mer kvarts, i en pegmatittgang som også inneholder feltspat. Men her kan vi knapt vite om folket tok i bruk den lokale forekomsten, selv om kvartskvaliteten er lik den vi finner i redskaper på boplassen. Men dette sier ikke så mye – for mesteparten av kvartsen i Sørlandets forekomster er av ganske tilsvarende kvalitet. Viktig er at vi på Sagene har en pegmatittgang som (trolig) på 1800-tallet ble satt i drift til utvinning av kvarts og feltspat til industrien. Denne driften vil dermed ha utradert de fleste spor etter mulig steinalderuttak. Gruva er ikke ubetydelig. Den er nå vannfylt og det ligger store skrottipper i forkant – nedover lia i det ulendte terrenget.

Denne gruva er aldri blitt registrert på offisielle kart, den er en av de mange dusin, mange hundre, som med enkle midler ble satt i drift av lokale folk i kjølvannet av Madam Jørgensens eventyr på slutten av 1700-tallet. Selv om vi ikke kan vite noe om det, så må vi anta at forekomsten i det minste ble snust på også av steinalderens bergfolk.

Kvarts- og feltspatgruven på Sagene, som var i drift for hundre år siden eller så. Den ligger bare et steinkast unna den mesolittiske boplassen i lendet. Innfelt en del av skrothaugene ved gruven. Foto: Per Storemyr

Kvarts- og feltspatgruven på Sagene, som var i drift for hundre år siden eller så. Den ligger bare et steinkast unna den mesolittiske boplassen i lendet. Innfelt en del av skrothaugene ved gruven. Foto: Per Storemyr

Strategier for råvareproduksjon
Men nå må vi stoppe opp litt: For var det virkelig slik for 10.000 år siden? At folk tok i bruk hvilken som helst kvartsforekomst nær boplassene sine? Madam Jørgensen gjorde det ikke for 225 år siden. Hun rodde til hun fant en stor og god forekomst med svært gunstig beliggenhet. En forekomst som faktisk var i bruk, med andre aktører, til langt inn på 1900-tallet. I mer enn 150 år.

Samtidig var sørlendingene opportunister i moderne tid: De skjerpet praktisk talt over alt og tok i bruk de fleste kvarts- of feltspatforekomster som hadde en viss størrelse og en ikke helt umulig plassering. Dermed tegnes det et bilde av noen store kvarts- og feltspatprodusenter – og en lang rekke smågruver der man skjøt ut mineraler og eksporterte dem med svært enkle midler, helt frem til krigens dager.

Historien om mineral-, malm- og natursteinsdrift fra middelalderen til vår tid er full av lignenede historier (og, for den saks skyld, vi kjenner mange lignende historier fra før middelalderen også). Tenk på kobbermalmen på Røros: Stedet fikk fra 1600-tallet internasjonal status på grunn av mye og god malm. Samtidig ble det skjerpet etter kobber på hundrevis av steder i Norge – og mange andre, mindre viktige gruver ble også etablert.

Det var kanskje helt tilsvarende det foregikk i steinalderen, like etter at innlandsisen forsvant og folk faktisk måtte orientere seg i den lokale beggrunnen og geografien for å finne egnede forekomster til redskapsproduksjon. De hadde ingen veivisere, de måtte gjøre alt selv. Vi vet fra andre steder i Norges steinalder (og i andre deler av verden) at det ble etablert sentrale, viktige steinbrudd til redskapsproduksjon. Kvalitet, forekomststørrelse og beliggenhet i forhold til datidens persepsjon av geografi var viktige faktorer for etableringen – og fra slike brudd ble det ble byttet og handlet vidt og bredt. Slike steinbrudd fikk en helt annen status enn små, lokale brudd: De store bruddene var datidens “merkevaresteder”; det var fra slike steder man fikk seg “moteprodukter”. De var, på sett og vis, motorer i samfunnsutviklingen.

Narestø var akkurat det for 200 år siden: Et “merkevarested”; et sted med en viss status fordi kvaliteten på kvartsen og feltspaten var god, beliggenheten og sikker transport av råvarene likeså – og fordi gruva etter hvert fikk en viss tradisjon.

Steinalderens Madam Jørgensen
Man kan forestille seg en steinalderens Madam Jørgensen. Det kan ha vært et team med madam eller herre og tjenestefolk, eller en familie, eller de mest erfarne steinfolk i klanen, som rodde langs datidens skjærgård, for 10.000 år siden, vandret rundt i terrenget og fant en egnet, stor kvartsforekomst – en forekomst som over tid vokste seg til å bli det sentrale steinbruddet som mange av våre forgjengere fikk sitt råmateriale fra. Og så supplerte man, på godt opportunistisk vis, med litt kvarts fra forekomster rett ved boplassene – når det var nødvendig, når man gikk tom, når det var ufred.

Den lille kvartsåren på steinalderboplassen Kvastad var definitivt ikke et sentralt steinbrudd, til det er forekomsten altfor liten. Her dreier det seg om en lokal forekomst som sikkert var grei nok i “nødstider”. Derimot kan pegmatitten på Sagene ha vært et sentralt brudd, sammen med en god del andre i noenlunde nærhet til datidens strandlinje, sånn omkring 50-100 meter over dagens havnivå.

Om vi tar Sagene som eksempel: Hvordan skal vi kunne finne ut om det kan ha vært et viktig brudd i steinalderen? For gruva er jo – sammen med nesten alle andre kvartsforekomster på Sørlandet – rasert av moderne drift. Spor av steinalderaktivitet er visket ut… Det virker som nesten uråd å skulle finne noen vage spor under den moderne aktiviteten. Som å lete etter nåla i høystakken. Det vil i alle fall kreve betydelig innsats med gravemaskin, hakke, spade og graveskje for å komme “til bunns” i saken.

Men så vet vi samtidig at forskere i Sverige faktisk har greid å finne steinalderspor i tilsvarende brudd som var i drift i moderne tider. Så helt umulig er det ikke. Spørsmålet er altså hvor viktig vi anser denne type steinalderarkeologi. Noen må betale. Vil de det?

Uansett: Madam Jørgensen vil fortsatt ruve. Som den kvinnen som startet Sørlandets kvarts- og feltspatindustri. Som det bildet vi fortsatt kan ha på leting etter mineraler for 10.000 år siden: Roende i skjærgården med vaktsomt blikk, på utkikk etter brukbar stein.

Kart over Arendal-Tvedestrand-regionen med steder nevnt i teksten. Her er også kvarts/feltspat-forekomster som er registrert i NGUs mineralressurs-database tegnet inn. Dette er bare en brøkdel av gruver og skjerpå som faktisk finnes.

Kart over Arendal-Tvedestrand-regionen med steder nevnt i teksten. Her er også kvarts/feltspat-forekomster som er registrert i NGUs mineralressurs-database tegnet inn. Dette er bare en brøkdel av gruver og skjerpå som faktisk finnes.

Historisk merknad
Det er et lite mysterium hvorfor regnskapsbøkene til kongens porselensfabrikk i København eksplisitt gir Madam Jørgensen adressen “Neskilen” i 1792. Dette er fordi man på folkemunne for godt og vel 100 år siden mente at madammen skipet ut sin feltspat og kvarts fra Tvedestrand (se Friis og Bjorvatn under). Siden jeg selv vokste opp i Neskilen kan det nok være at jeg er forutinntatt. Men jeg tipper at i alle fall de første lastene fra gruva i Narestø faktisk ble skipet ut fra Neskilen.

Neskilen var et ladested den gang, vel så viktig som Arendal og Tvedestrand. Og Narestø ligger bare 5 kilometer øst for Neskilen (mot 15 kilometer vest for Tvedestrand). Grunnen til at Neskilen var et viktig sted hadde med jernmalmen å gjøre, men også med utførsel av tømmer og plank langs vassdragene fra sager i opplandet (Sagene, Mørfjær) – og med den betydelige skipsbyggingen.

Det kan godt være at Madam Jørgensen, som jo hadde en ektemann med etternavn “Neskilen”, fikk god hjelp i jerngruvemiljøet i Neskilen. Her var praktisk talt norgeseliten samlet. Her kunne hun rekruttere bergfolk, her kunne hun lett eksportere sine tønner med feltspat og kvarts, som hun kan ra rodd inn fra Narestø. Når vi samtidig vet at det er mange feltspat- og kvartsforekomster i Neskilen – og at det til og med ble bygget en feltspatmølle her (Møllebukta, 1898-1928), så skal man heller ikke se bort fra at noen av råvarene til kongens porselensfabrikk ble brutt i Neskilen.

På den annen side: Tvedestrand var utskipingshavn for jernprodukter fra det meget betydelige Nes jernverk like inne i landet. Arendal hadde like mange jerngruver som Neskilen (men ikke like store den gang). Begge drev med utskipning av tømmer og plank, begge hadde skipsbygging, begge hadde feltspat- og kvartsgruver i opplandet. Så Neskilens betydning må naturligvis relativeres både geologisk, geografisk og historisk.

Alt dette er hypoteser. Jeg håper folk som leser kan kommentere og korrigere!

Kilder og litteratur

Tidligere bloggpost på denne websiden: De gamle jerngruvene i Neskilen ved Arendal

 

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, New projects, New reports, Norway, Old mines, Old quarries and tagged , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s