Steinhoggere og andre arbeidere ved Nidarosdomen i 1872. Foto: Wikipedia

Mange spør meg om hvem steinhoggerne var i gamle dager. Var de frie folk, var de treller, var de svært proffe? Eller hadde de et yrke som egentlig alle kunne utøve? Ikke lett å svare på! For bryting, hogging og bearbeiding av stein har utrolig mange fasetter. I dette innlegget prøver jeg å nærme meg deler av steinhåndverket, slik det har blitt utøvd fra steinalderen og til i dag. Innlegget er en lett redigert tekst til et populærvitenskapelig foredrag som jeg holdt på Hyllestadseminaret i april 2015. Dette fagseminaret arrangeres hvert år av Norsk Kvernsteinsenter i Hyllestad i Sogn og Fjordane i Vest-Norge.

Hyllestadseminaret 2015

Hyllestadseminaret i 2015 hadde som tema: “Korleis tek vi vare på tradisjonelt steinhandverk?” Det dreide seg med andre ord om immateriell kulturarv, noe du kan lese om i programmet for seminaret (PDF) og i en bildekavalkade på Facebook-siden til Norsk Kvernsteinsenter.

I tillegg til foredrag om håndverk som immateriell kulturarv, hadde vi også flere presentasjoner som ble utført av noen av Norges fremste bærere av steinhåndverket. De blir nevnt flere ganger i teksten under, så det kan være på sin plass med en kort presentasjon:

• Morten Kutschera: Arkeolog, men først og fremst egenopplært steinsmed med steinalderverktøy som spesialitet. Driver eget firma på Bergenskanten.
• Eva Stavsøien: Steinhogger i tradisjonell forstad, ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, den største bygghytten etter middelaldersk mønster i Nord-Europa.
• Roy Harald Brendsdal: I tradisjonell forstand: Svenn i kvernsteinshogging, i Hyllestad. Driver også med annet håndverk og har sitt eget firma.
• Torbjørn Løland: Formidlingsleder i Norsk Kvernsteinsenter, driver av egen steinbedrift, og gjenoppliver av kvernsteinshogging i Hyllestad. En “steinmester”, nesten i tradisjonell forstand.
• Per Gunnar Silseth: Steinhogger og skrifthogger fra Eide. 40 års erfaring i steinbearbeiding, både tradisjonell og moderne (med maskiner). Driver eget firma.

Og her kommer foredraget:

Steinhoggerne – hvem var de? En reise i tid og rom

Hvem var steinhoggerne? Hvem var de for 10.000 år siden? Hvem var de i Det gamle Egypt, i romertiden, i middelalderen? Hvem er de i dag? Det siste er lett å få øye på. Hoggerne sitter jo midt i blant oss! Vi skal få god anledning her under Hyllestadseminaret til å bli bedre kjent med Morten, Roy Harald, Torbjørn, Eva og Per Gunnar. Men disse fem er også representanter for mye steinhoggerhåndverk slik det har artet seg gjennom historien. Derfor skal de følge oss gjennom dette foredraget.

Morten Kutschera i aksjon på Hyllestadseminaret 2015. Foto: Per Storemyr

Steinalderen – og etnologi

Morten er steinsmed. I steinalderens ånd jobber han med å tilvirke steinverktøy, bruksgjenstander og småskulptur. Han har et av verdens eldste yrker. I dag er det naturligvis et steindødt yrke, som kun kan opprettholdes fordi vi har museer og andre institusjoner som etterspør Mortens virksomhet; for å få fortellingen om hvordan det var i riktig gamle dager.

Mortens nærmeste kolleger er urfolk – som inntil vår tid har drevet med presis det samme som han. For eksempel på Papua New Guinea. Fra etnologien vet vi at mennene i stammen dro ut i grupper for å bryte stein til økser, ofte over lange avstander (Burton 1984). Vi har også ganske ferske eksempler på store grupper som gjorde det samme for å skaffe stein til å lage fine armbånd – storveis statusobjekter – i Vest-Afrika (Carmagnani og Pailler 2009). Eller stammens mannfolk som tok turen hundrevis av kilometer til steinbrudd midt inne i den australske ørkenen for å hente hjem skubbekverner (McBryde 1997). Steinen kunne så bli tilvirket videre nær steinbruddet eller på boplassene – ofte på begge plasser: Det ble laget emner i bruddene, de endelige produktene fikk sin form der de skulle brukes.

For hverdagens produkter, enkle verktøy som skrapere, skubbekverner og til og med armbånd, var det nok slik at mange i stammen kunne tilvirke det endelige produktet. Men etter hvert som vi får kunstferdig utformede verktøy, flotte steinkniver og steinøkser – og dessuten små statuer, så må det ha vært de mest talentfulle som klarte å gjøre dette. De ble steinhoggere i nesten den forstand vi kjenner dem i dag.

Alt dette er naturligvis en ekstremt grov forenkling av tusenvis av år med historie, men tror du vi kan oppsummere det hele slik, Morten? I løpet av seminaret ser jeg frem til å høre dine synspunkter på forskjellen mellom et håndverk som nesten alle kunne utføre og det som bare stammens mest talentfulle kunne få til.

Det er verd å merke seg de lange reisene for å skaffe råmaterialene. Steinbruddene var altså svært viktige. Var det slik også i Norge? Dro stammefolket på rituelle reiser for å bryte ut stein til økser på Hespriholmen ved Bømlo, på Stakaldeneset ved Florø, eller flint i Melsvika i Finnmark? Eller var det datidens spesialister som drev med slike oppdrag?

Det krevdes det høy kompetanse for å ta ut steinene. Et stikkord er kontroll med ilden. For mange stein ble tatt ut ved hjelp av fyrsetting. Men å fyre opp for å ta ut steinhard stein – for å få den til å sprekke opp i passende stykker – er ikke lett. Det fikk jeg selv erfare da vi for et par år siden eksperimenterte med fyrsetting i Finnmark. Kunne “alle” gjøre dette i steinalderen?

Kvinner maler korn med skubbekvern i Det gamle Egypt. Modell fra Mellomriket, nå i Louvre. Foto: Per Storemyr

Kvernstein

“Alle” drev ikke med å male korn. Dette var noe kvinnene utførte. De drev fremdeles med det for få år siden på noen steder i Sudan, der skubbekverna fortsatt er i bruk (Haaland 1995). Men her drev kvinnene også med steinbrytning. Altså: Kvinnene tok ut steinene i sine egne steinbrudd, de hogde skubbekverner, de malte kornet – og det skal vel ikke mye fantasi til å tenke seg at de også bakte brødet.

Mon tro om vi har undervurdert kvinnene som aktører i steinhåndverket? I all vår formidling om kvernstein står mannen i fokus, også i min egen: Som steinbryter, som steinhogger, som eier av brudd, som kvernsteinshandler og som bygger og driver av kvernhus. Kvinnene kommer inn til slutt: Som manuelle kornkvernere og brødbakere, men bare når det dreier seg om en hjemlig syssel. For bakeriene, ofte med tilhørende ølbryggerier, slik vi kjenner dem fra Det gamle Egypt til våre dager skal også ha blitt drevet av menn. Er det virkelig slik?

Men la oss begynne med begynnelsen. Her er det jo mye kvernsteinhistorie, nærmere bestemt 20.000 år. Det er denne historien Roy Harald og Torbjørn er representanter for.

Et av de tidligste produksjonssentra for skubbekverner finnes ved Aswan i det sørlige Egypt. Her ble det for 20.000 år tilbake utviklet et “protojordbruk”. Man samlet ville vekster som ble røstet, malt og lagret for senere bruk. Massevis av kverner er funnet fra denne virksomheten, men det spesielle er at akkurat de samme kvernene ble produsert tusenvis av år senere i det samme området. De ble benyttet for å male korn i hele det faraoiske Egypt. Det utviklet seg med andre ord en gigantisk skubbekvernindustri i Aswan (Bloxam, Heldal & Storemyr 2007).

Tidløse emner til skubbekverner i steinbruddene i Aswan. Foto: Per Storemyr

Selv om formen på skubbekvernene var den samme gjennom hele historien, så var organisasjonen av arbeidet sikkert forskjellig i de ulike periodene. Slike kverner kan tilvirkes av de fleste med en viss sans for praktisk arbeid, men forskjellen ligger i at løse blokker ble brukt i de tidlige periodene, mens man måtte inn i fast fjell for å finne god stein senere. Til dette krevdes det spesialkompetanse, også fordi vi vet at fyrsetting igjen var en viktig teknikk. Og den gigantiske størrelsen tilsier at vi her har å gjøre med en forløper for industriell tilvirkning av stein – utført av folk som hadde dette arbeidet som sin hovedaktivitet eller i alle fall en viktig biaktivitet. Men hvem de var, vet vi lite om. Det kan i den faraoiske perioden nærmest ha vært et statsanliggende, med bruddmestre som ledet gjenger av arbeidere. Men det er kanskje vel så sannsynlig at produksjonen kan ha vært drevet på løsere basis av lokale klaner og familier.

Slik tenker man seg brytning av basaltsøyler i de store kvernsteinsbruddene i Mayen i Tyskland. Fra utstillingene i Vulkanpark Eifel. Foto: Per Storemyr

Vi vet også lite om hvem som jobbet i Europas store kvernsteinsbrudd, for eksempel i Mayen i Tyskland. Her startet det også med skubbekverner i steinalderen, mens stedet ble utviklet til et senter for dreiekverner av romerne. Dette vedvarte helt frem til moderne tider. I romertiden kan det godt være at steinmestere tilknyttet hæren ledet arbeidet for lokal arbeidskraft som enten var tvangsutskrevet – eller de ble betalt, noe som ikke er usannsynlig. Romersk steinbruddsarbeid var langt fra preget av det slaveriet vi gjerne tenker oss. I Mayen må det ha vært behov for god kompetanse, også fordi man brukte den romerske kilespaltingsteknikken for å spalte basaltsøylene før emnene ble hogget til kverner.

I middelalderen ble mange brudd omkring Mayen eid av den lokale og regionale eliten, noen også av det store benediktinerklosteret Maria Laach – som Meinrad Pohl (2014) har diskutert. Det var ikke uvanlig at steinbrudd ble eid og drevet av klostrene i middelalderen, men det knytter seg usikkerheter til hvem som gjorde det praktiske arbeidet. I en tid var det sannsynligvis klosterets lekbrødre, noe vi spesielt kjenner til fra en annen orden, nemlig cistercienserne. Deres lekbrødre var ofte håndverkspesialister. Til andre tider kan klosteret ha leid ut bruddene, og det kan ha vært både livegne arbeidere og erfarne steinhoggere som jobbet der.

Det er frustrerende å ikke riktig vite hvem som faktisk jobbet med kvernsteinsproduksjon i middelalderen, og det gjelder hele Europa – også Hyllestad (Baug 2014). Derfor må vi fortsatt diskutere hele spekteret fra frie, spesialiserte håndverkere til treller som arbeidskraft. Men vi må også være klar over at treller, slaver, livegne, fanger, eller – for ikke så lenge siden – husmenn, godt kunne være drivende håndverkere. At de var mer eller mindre ufrie betyr jo ikke at de ikke hadde kompetanse.

En ting kan vi være rimelig sikre på: I store brudd var det erfarne folk, ofte mestre som hadde hånd om planlegging og organisasjon, det måtte være velsmurt om steinproduksjonen skulle gi noe av seg. Også i Selbus store kvernsteinsbrudd i mer moderne tid fantes det formenn, erfarne steinbrytere, som kunne ha stigertittel, en tittel lånt fra gruvedrift.

“Hoggarhus” i Selbu. Det var kaldt å bryte og hogge kvernstein på fjellet i Selbu i gamle dager. Snøhytter var løsningen! Foto fra Rolseth 1947.

Vi har et fantastisk etnologisk material fra kvernsteinsdriften i Selbu for hundre år siden og mer (Rolseth 1947). Det viser at store deler av bygdas menn kunne kunsten å bryte og hogge stein, uten at de hadde hatt noen formell opplæring. Driften var basert på at de eldre og erfarne ga sin kunnskap videre til ungguttene – og det må de ha holdt på med i flere hundre år. Vi aner det urgamle mønsteret; det var sikkert ikke vesensforskjellig i de gamle øksebruddene på Papua New Guinea.

Uansett faktisk sosial status, må vi snakke om “steinbryterhoggere” i de fleste kvernsteinbrudd. Siden kvernene ble tilpasset til nesten ferdige produkter på stedet, var det knapt behov for en oppdeling mellom steinbryter og steinhogger. Det samme kan vi ane i mange andre typer brudd i Norge: klebergrytebruddene, bakstehellebruddene og skiferbruddene.

Senmiddelaldersk “bløtkakegotikk”: Rådhuset i Leuven i Belgia. Her må det ha vært eminente steinhoggere på ferde! Foto: Per Storemyr

Hogging av bygningstein

Men når det gjelder bygningstein var det annerledes. Nå snakker vi om finstein til arkitektur, til profiler, ornamenter og skulptur. I Norge dreier det seg om kleberstein, grønnskifer, kalkstein og marmor. Nå er vi i det formaliserte, hierarkiske og høyt verdsatte riket til steinhoggeren med stor S. Nå er vi i riket til den gruppen av håndverkere som kanskje har stått under sterkest beskyttelse av makten og eliten siden Det gamle Egypt. Det er ikke så rart, for det var bare gode steinhoggere som kunne skape monumental arkitektur og kunst i stein.

Steinhogger Eva Stavsøien fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider demonstrerer hogging av ulike typer kleberstein under Hyllestadseminaret 2015. Foto: Per Storemyr

Eva er steinhogger ved Nidarosdomens ærverdige bygghytte, nesten etter middelaldersk mønster. I middelalderen ville hun ha hatt lang lærlingtid med innlevert svennestykke bak seg. Skulle hun bli mester, måtte hun i mange tilfeller ha lagt ut på en flere år lang vandring, fra byggeprosjekt til byggeprosjekt, og så levert sitt mesterstykke. Dermed ville hun kunne ha drevet et steinhogger- eller byggmesterfirma og ha hatt retten til å ta inn lærlinger.

Med variasjoner har dette mønsteret holdt seg til i dag i mange deler av Europa, men det var sikkert ikke så formelt i Norge i middelalderen. Det var heller ikke så formelt for Eva sin del for et par tiår siden. Dessuten er det er store forskjeller i europeiske land, for eksempel når det gjelder laugsdannelse. Vi har jo ikke hatt noen særlig laugsdannelse i Norge, og slett ikke på steinhoggerfronten. I andre land var steinhoggerne unntatt fra laugsvesenet, de var frie til å jobbe der de ville, atter andre steder fantes det steinhoggerlaug fra middelalderen av. Og svært mange steder var steinhoggerne del av de velorganiserte bygghyttene ved katedralene, de store kirkene og de kongelige monumentalbygningene. Bygghytter var ikke noe nytt. Den meste kjente fra Det gamle Egypt ligger rett inn til pyramidene i Giza – en hel landsby bare for håndverkere. Den er nesten 5000 år gammel.

Et av de siste arbeidene i kleberstein i senmiddelalderens Norge: Portal hogget rett før reformasjonen i Erkebispegården i Trondheim. Foto: Per Storemyr

Vi har ingen bevarte kilder om steinhoggere i Norge i høymiddelalderen. Men vi har noen fra senmiddelalderens Trøndelag, fra tiden rett før reformasjonen. Her blir vi kjent med folk i steinbransjen: Peter Steinhogger, Mathias Steinhogger, Gerbrand Steinhogger og Truls Steinlegger (Blom 1997). Disse fire hadde ulik status: Peter var mester, sannsynligvis byggmester, etter at han må ha gått gradene fra lærling som steinhogger. Han var Trondheims femte største skatteyter, noe som plasserte han helt på toppen av den sosiale rangstigen. Gerbrand var sannsynligvis også mester, han tjente godt, bedre enn andre steinhoggere og hadde kanskje en slags formannsstatus. Mathias var fra Køln – han representerer det omreisende element i steinhoggerbransjen. Og Truls kan ha vært brosteinlegger, nederst på rangstigen hos steinfolket. Men yrkesbetegnelsen viser muligens at brosteinlegging begynte å bli spesialisert på et såpass tidlig tidspunkt.

Hogging av store blokker av sandstein på gammelmåten i Bern (Sveits) på 1950-tallet. Foto: W. Nydegger, i Schmalz (1983)

Skulle steinhoggerne ha god stein å jobbe med, så måtte det også være gode folk som tok ut “kremblokkene” fra fjellet. Noen ganger kunne det sikkert være steinhoggerne selv som brøt stein, andre ganger må vi tenke i tilsvarende retninger som vi har gjort når det gjelder kvernstein. Men i flere europeiske land var også finsteinbrytingen et eget fag. I England viser middelalderske kilder at steinbryterne var rimelig godt betalt, men på langt nær så godt som steinhoggerne (Salzman 1913). I Bern i Sveits kan det være at bryterne kom inn i byens steinhoggerlaug fra senmiddelalderen av. Men på 1700-tallet ble de utelukket fra lauget (Gisiger 1993). Grunnen var at de drakk for mye på jobb! Det er ikke noe ukjent fenomen i steinbransjen. Hardtarbeidende steinfolk er og blir – tørste!

Det var i de store bruddene at steinbryteryrket ble formalisert fra senmiddelalderen av. Dette var brudd som leverte stein til hele byer. Vi kan godt tenke oss at det samme var tilfelle i både faraoisk tid og i romertiden. I alle tilfellene var slike brudd rekrutteringsplasser for påtroppende steinhoggere, som ofte begynte sine karrierer som steinbrytere. Grunnen er at det ble hogget nesten ferdige produkter i slike brudd, fremfor alt store skulpturer, men også massevare: I Det gamle Egypt hogde man for eksempel tusenvis av små sfinxer i bruddene, i Caen i Frankrike kunne man bestille hva det skulle være av gotiske profiler til katedralene i senmiddelalderen. Noe lignende fant aldri sted i middelalderens Norge. Her ble nesten alt hogd ferdig på byggeplassen. Men for hundre år siden har vi noe lignende i våre store brudd, for eksempel i Iddefjorden ved Halden, på Grorud ved Oslo – og på Eide, ikke langt fra Ålesund.

Skrifthogger Per Gunnar Silseth fra Eide på Nord-Møre demonstrerer skrifthogging på Hyllestadseminaret 2015. Foto: Per Storemyr

Den nye tid

Noen fliker av steintradisjonene fra gammelt av lever videre i den moderne steinindustrien. Men i dag dreier det seg veldig mye om tekniske hjelpemidler. Steinhoggeren er som i andre håndverk blitt erstattet med data og maskiner. Dette kan Per Gunnar fra Eide alt om. Han er utdannet steinhogger, og har spesialisert seg på skrifthogging og gravsteiner – og han er vel inne i den moderne teknikk. Han har også utdannet andre steinfolk.

Sammen med Eva fra Nidarosdomen kan han sikkert fortelle mange historier om hva som har skjedd i de siste hundre år. Hvordan det var i det store steinmiljøet på Eide – det miljøet som sørget for marmor til Ålesund etter bybrannen i 1904. Og hvordan det var i Nidarosdomens bygghytte som til tider hadde mer enn hundre spesialister i arbeid for å restaurere den store katedral.

Kanskje vi også på seminaret kan få høre noen biografier om steinbrytere og steinhoggere i de siste hundre år. Få høre noe om hvem de virkelig var, disse folkene som fikk et slikt inderlig forhold til stein, frivillig – eller ufrivillig. Kanskje vi kan få en forståelse av hvorfor de ble steinhoggere?

Vi vet noe: Det var folk i steinhoggerslekter, det var husmenn som trengte mer arbeid for å fø familien, det var bønder som drev i urgamle steinbruddsområder, det var ungdommer som måtte bli med til fjells, det var kilegutter i Iddefjorden, det var kunstnere som ville hogge marmor og som reiste til Paris for å få inspirasjon – og som falt bunnløst på Montmartre.

Roy Harald Brendsdal hogger dreiekvern etter vikingtidens mønster i Hyllestad. Foto: Per Storemyr

Hyllestad og steintradisjoner

Stein er liv. Og livets stein – kvernsteinen – finnes her i Hyllestad. Men håndverket som skapte livets stein – det er nesten dødt. Hadde det ikke vært for Torbjørn og Roy Harald. Torbjørn har tilegnet seg kunnskapen om kvernsteinshogging. Han kan sikkert selv forklare hvorfor han er så interessert i et halvdødt håndverk – og hvorfor han på helt uformelt vis har gitt det videre til Roy Harald, i et tradisjonelt mester-svenn forhold. Og dermed er vi veldig interesserte i hvorfor Roy Harald har gitt seg i kast med kvernsteinshogging! Er det noe å tjene på kvernstein, da? Ja, det er kanskje det. For nå er vi i historieformidlingens tid. I den eksperimentelle arkeologiens tid. I en tid som prøver å ta tilbake noen av de tradisjonene som nesten har gått tapt i vår industrielle hverdag.

Kanskje tenker dere det samme som meg: Jeg tenker mangfold. Jeg tenker at det å holde i hevd gammel kunnskap har en verdi i seg selv – og at det til og med kan komme til nytte i fremtiden. Ikke minst har det å gjøre med hvem vi egentlig er. Vår historie. Men hvordan gjør vi det her i Kvernsteinsparken, i Hyllestad? Hvordan skal vi på en bærekraftig måte holde i hevd dette halvdøde håndverket? Det håper jeg seminaret kan gi noen svar på.

For min egen del kunne jeg tenke meg Hyllestad som et sted der folk kan samles for å utføre eksperimentell arkeologi. Gjøre prosjekter sammen, hogge så steinflisa fyker! Kanskje den lille gruppen av håndverkere som er samlet her i dag kan utgjøre kjernen i noe slikt?