Geologi og kulturminner – bevaring av gamle steinbrudd

Stakaldeneset diabasbrudd - steinalderens øksebrudd ved Florø. Foto: Per Storemyr

Stakaldeneset diabasbrudd – steinalderens øksebrudd ved Florø. Foto: Per Storemyr

“Verdifull naturarv” – det var temaet på NGU-dagen 5-6 februar 2015. Det dreide seg om forvaltning, bruk og vern av Norges geologiske mangfold. Kulturminner og kulturlandskap er en selvfølgelig del av dette temaet og dermed også gamle steinbrudd. De viser på en sjeldent instruktiv måte menneskenes omgang med det geologiske mangfoldet. Men for å kunne formidles, må bruddene bevares! Dette var temaet for mitt foredrag på seminaret. Her kan du lese en lett redigert versjon av innlegget, med tilhørende powerpoint-bilder.

Tusen takk for invitasjonen til å snakke om geologi og kulturminner! Og takk for at jeg har fått “geologi og kulturminner” som foredragstittel. For med en så bred tittel kan jeg vel boltre meg som jeg vil. Siden jeg har en spesiell forkjærlighet for gamle steinbrudd, så vil jeg snakke om disse, og spesielt om bevaring av Norges tusenvis av gamle brudd, fra steinalderen til i dag.

bevaring-steinbrudd-storemyr (2)Men først litt generelt om geologi og kulturminner – fra et forskningsperspektiv. Tradisjonelt har geologien fungert som hjelpevitenskap til arkeologien, som alltid har vært en av de mest sentrale kunnskapsleverandørene til kulturminnevernet. Uten arkeologien hadde vi hatt mye mindre å verne! I Norge har geologiens innsats for arkeologien spesielt dreid seg om kvartærgeologi, ofte om istidens spor i landskapet, men også om analyser og datering av arkeologisk materiale. Og om sporing av mineralske produkter og objekter, såkalt proveniensanalyse.

I de senere tiår har det imidlertid utviklet seg en egen disiplin som forbinder geologien og arkeologien, en disiplin som nå er i ferd med å stå på egne bein, og som ikke lenger betraktes som en hjelpevitenskap, nemlig geoarkeologien. En god definisjon finner vi på Wikipedia:

Geoarkeologi er en tverrfaglig vitenskapelig disiplin, som bruker metoder og teknikker fra både arkeologi og geofag for å besvare arkeologiske spørsmål. Innen geoarkeologi fokuseres det spesielt på samspillet mellom mennesker og miljø.

Det siste er viktig: samspillet mellom mennesker og miljø. Georarkeologien dreier seg altså om, akkurat som arkeologien, å forstå menneskers gjøren og laden i gamle dager, men fra et bestemt perspektiv, nemlig omgivelsene. Og da kan det dreie seg om mye rart, for eksempel om stein og steinbrudd. Dette er kanskje feltet der man kommer aller nærmest både geologi og arkeologi samtidig, for menneskenes spor i berget er jo praktisk talt meislet inn for oss til å studere.

bevaring-steinbrudd-storemyr (4)Hva fikk menneskene til å ta i bruk bestemte stein i gamle dager? Hvordan ble forekomstene valgt ut i det komplekse samspillet mellom steinkvalitet, teknikk, miljø og tradisjoner? Hvorfor er det så mye mer i et gammelt steinbrudd enn bare uttaksspor i berget? For her er det ofte skrottipper, veier og tufter – og havner nede ved sjøen. Og graver man litt kan man finne verktøy, smier – og beinrester fra måltider. Et steinbrudd er et helt lite univers – en arbeidsplass ikke ulik en byggeplass i gamle dager. Hvis det da dreier seg om stein til skulptur- og byggeformål. For det gjør det jo ikke alltid: de fineste steinbruddene i Norge har spor etter produksjon av verktøy, våpen og dagligdagse gjenstander, av steinøkser og steinkniver, gryter og kar, slipesteiner og bryner, kvernstein og baksteheller.

Et steinbrudd er altså et sted med helt spesielle historiske verdier: Verdier knyttet til forståelse av gammelt håndverk, teknologi og handelsforbindelser – og ikke minst knyttet til ulike måter menneskene har organisert seg på når de levde og jobbet med berget og steinen. Vi tenker for ofte på gammel steinbryting som knallhardt arbeid, rett ved grensen til slavearbeid, kanskje også over denne grensen. Ser vi på sporene i gamle steinbrudd, så blir bildet mye mer nyansert. Og hovedinntrykket – gjennom hele historien – er profesjonalitet og god organisasjon.

bevaring-steinbrudd-storemyr (5)Men verdiene til et gammelt steinbrudd er også knyttet til opplevelser for folk flest i dag. Mange brudd er imponerende, med høye, bratte uttakssteder, eller med en haug av kasserte kvernstein – steder som gir god anledning til å reflektere over menneskets omgang med naturen, steder som ofte har glimrende forutsetninger til også å formidle berggrunnsgeologi. Tenk på alle historier som ligger “gjemt i berget”.

bevaring-steinbrudd-storemyr (6)For eksempel historien om den hvite søylemarmoren i havet utenfor Fosen, på øya Allmenningen. Marmoren ble brukt til noe sånt som 10.000 søyler på Nidarosdomen i middelalderen, for 800 år siden. Og grunnen til at man reiste helt ut i havgapet, langt fra Trondheim, var at man  ville etterligne engelskmennenes intense bruk av marmor – eller rettere sagt en hard kalkstein som kom fra et annet sted ved havet, nemlig Purbeck-halvøya i Dorset. Men det var ikke bare derfor: For geologien kan fortelle oss at det her ute på Allmenningen finnes en søylemarmor som knapt har sin make i Norge. Derfor trenger vi geologer når vi vil forstå gamle brudd.

NGU har vært en foregangsinstitusjon, også internasjonalt, når det gjelder å studere gamle steinbrudd med geoarkeologiske øyne. Jeg tenker spesielt på de to store prosjektene QuarryScapes og Millstone, begge koordinert av NGU.

bevaring-steinbrudd-storemyr (7)QuarryScapes, eller Conservation of Ancient Stone Quarry Landscapes in the Eastern Mediterranean, varte fra 2004 til 2008. Det ble startet ut fra et behov for å verne om de fantastiske gamle steinbruddene i Egypt og øvrige deler av Middelhavsområdet. Nå har jo den politiske situasjonen i Egypt gjort kulturminnevern forferdelig vanskelig i de senere år, men likevel bruker egypterne til daglig prosjektets resultater i sitt kronglete vernearbeid – resultater som blant annet har å gjøre med verdivurdering og risikoanalyse.

bevaring-steinbrudd-storemyr (8)Det langvarige Millstone-prosjektet har vært en slags oppfølger til QuarryScapes på den hjemlige arena. Det har dreid seg om kvernstein i alle mulige fasetter og i alle deler av landet. Om det ikke var kjent før, så har det med ettertrykk blitt formidlet nå: Norge har vært en storprodusent av kvernstein, med betydelig eksport helt fra vikingtiden. Og nå har vi fått fantastiske detaljer omkring kvernsteinsproduksjonen, vi kjenner uttaksmetodene – og ikke minst kjenner vi nå de ulike kvaliteter av spesielt granatglimmerskifer, den vanligste av kvernsteinene. Dette gjør det mye enklere å spore stein i gamle samlinger og ved nye arkeologiske utgravinger. Slik kan vi få et enda bedre bilde av den vidstrakte handelen med kvernstein. Og mange gode historier.

Og et helt sentralt, om enn indirekte resultat av NGUs arbeid med kvernsteinsbruddene, er at Hyllestad, et av de største kvernsteinsområdene, nå er nominert til UNESCO verdensarv. Snart får vi vite om bruddene kommer på UNESCOs liste som det andre steinbruddslandskapet i hele verden. Dette er en del av en større nominasjon, nemlig vikingtidens steder i Nord-Europa.

bevaring-steinbrudd-storemyr (9)Det skulle forresten bare mangle at NGU har engasjert seg i geoarkeologi og gamle steinbrudd. Nemlig for å rette opp gamle synder. For NGU har vært med på å ødelegge mange gamle brudd. Det startet på slutten av 1800-tallet, da Amund Helland, Gammel-Vogten og andre lette etter forekomster for ny produksjon av stein. Dette var jo i en tid som også lette etter sin nasjonale identitet i norsk naturstein – den som skulle pryde de nye monumentale bygningene. Dermed gikk man ikke sjelden til middelalderens gamle steinbrudd – kleberbrudd, marmorbrudd, skiferbrudd og hellebrudd. Godt hjulpet av entreprenører og dem som drev med restaurering og bygging, ble et vell av gamle brudd satt i drift i natursteinindustriens glansdager for drøyt hundre år siden.

Slik fortsatte det. Og dermed fikk vi jo også uvurderlig kunnskap om de gamle bruddene. Dessuten er det jo et interessant poeng her: At eldgamle ressursentra kan være interessante også i moderne tid. Vi har en parallell til den gamle gruvedriften: Nå begynner jo de gamle gruvene igjen å røre på seg i takt med ressursknapphet og stigende priser. Med andre ord: Gamle ressurssentra blir sjelden glemt, de ligger kun på vent.

Men dette kan jo være et problem for kulturminnevernet! For de ser ikke gjerne at et gammelt steinbrudd – eller riktig gamle gruver – blir ødelagt av moderne utnyttelse. Man kan med andre ord komme i solid klinsj med vernemyndighetene.

Men rett skal være rett: I dag er det ofte andre farer enn ny steinbrytning som truer de gamle bruddene, med industri-, bolig- og veiutbygging som vel de viktigste. Vi kan ta eksempler fra den senere tid. Midt på 2000-tallet ble for eksempel Nidarosdomens viktigste gamle brudd, Bakkaunet øst i Trondheim, ødelagt av boligutbygging.

bevaring-steinbrudd-storemyr (10-11)Dermed er Bakkaunet og Trondheims andre klebersteinsbrudd, det under villabebyggelsen på Steinberget ved Byåsen, ødelagt for alltid og kan ikke lenger være trivelige urbane turmål for bybefolkningen og tilreisende.

I fjor ble dessuten et av Norges eldste steinbrudd offer for utbygging av ny E6. Det dreier seg om det 10.000 år gamle, unike chertbruddet i Melsvik ved Alta, der noen av verdens beste eksempler på fyrsetting for å produsere steinalderverktøy er funnet.

bevaring-steinbrudd-storemyr (12-13) KopieØdeleggelse av gamle steinbrudd er altså ikke noe fordums fenomen. Den fortsetter, om enn i lavere takt enn tidligere, og – ikke minst – nå med arkeologiske utgravinger i forkant. I de to eksemplene over var det henholdsvis Vitenskapsmuseet i Trondheim og Tromsø Universitetsmuseum som sto for utgravningene. Vi får i dag veldig mye ny kunnskap når et gammelt brudd blir ødelagt. Og prosjektene QuarryScapes og Millstone har vært en medvirkende årsak til en generelt større forståelse for gamle steinbrudd – og dermed bedre og mer omfattende studier i forkant av ødeleggelse.

bevaring-steinbrudd-storemyr (14)Riksantikvaren har dessuten for alvor fått øynene opp. Jeg driver for tiden et prosjekt sammen med dem om bevaring av bruddene som ble benyttet til middelalderens klosteranlegg i Norge. I tillegg til flere titalls gamle brudd, som her på Hovedøya ved Oslo, har vi fått dokumentert at det er altfor få gamle steinbrudd registrert i Riksantikvarens sentrale database over kulturminner, nemlig basen som kalles for Askeladden. Faktisk er bare drøyt 400 steinbrudd registrert. Dette kan høres mye ut, men da må vi huske på at det reelle antallet gamle brudd, fra steinalderen til tidlig-moderne tid, trolig kan telles i flere tusen. Ikke alle er like verdifulle, men så lenge de ikke er registrert og verdivurdert, så vet vi jo heller ikke alltid hva vi mister om det skulle komme folk med dynamitt og bulldoser.

Derfor er det nå – i kjølvannet av QuarryScapes og Millstone og med Hyllestad kanskje snart inne på UNESCOs verdensarvliste – på høy tid med et løft for å få registrert vår mangfoldige arv i berget. Riksantikvaren kan ikke ta dette “alene”. NGU og andre må også på banen, ikke minst fordi NGU sitter på en uvurderlig database over mineralressurser i Norge. Den er mer fullstendig hva angår steinbrudd enn Askeladden, men den er ikke laget med et primært henblikk på kulturhistorisk verdivurdering og risikoanalyse.

bevaring-steinbrudd-storemyr (15)Vi kan ta Trøndelag som eksempel, en region med mange gamle steinbrudd. Dette er et resultat av at Trondheim var en geistlig hovedstad i middelalderens Norge-Europa, med Nidarosdomen i sentrum, men også fordi det her finnes mange karakteristiske brudd fra den nye pionertiden fra midten av 1800-tallet, for eksempel fra skifer- og helleindustrien og gatesteinindustrien. Når vi ser på kartene over verneverdige brudd, kommer Askeladden opp med 12 stykker. NGUs kart viser 130 brudd (uten at det store antall kvernsteinsbrudd i Selbu er inkludert). Nå er ikke alle bruddene gamle og verneverdige, men mange titalls burde være det.

bevaring-steinbrudd-storemyr (16)Så hva kan vel være mer naturlig enn et felles løft for å få bruddene på kartet? For bevaring, for god forvaltning – men ikke minst for å få frem de gode historiene om liv og virke i bruddene: For eksempel i Stjørdal, der eldgammel hogging og moderne brytningsteknikker gikk hånd i hånd for drøyt 100 år siden.

Og til sist: Med kvernsteinsbruddene i Hyllestad i sentrum, er det faktisk bare et fåtall norske brudd som er gjort godt tilgjengelige for et allment publikum. Det er på tide å vise frem mange flere! Ikke minst innen geoparker og kulturminnelandskap, men også som egne kulturminner. Bruddene står nemlig godt på egne bein om man evner å finne frem historiene de formidler.

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, New publications, Norway, Old quarries and tagged , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s