Bergkunstfeltet Hoppestad 2. Ganske godt bevart, men forvitringen spiser seg inn mot skipsfigurene. Foto: P. Storemyr
De store bergkunstfeltene i Gjerpensdalen i Skien ble funnet så sent som i 2003. Men de har allerede rukket å bli stemplet «Norges verst skadde helleristninger», kanskje med en viss konkurranse fra Ausevikfeltet på Vestlandet. Hvorfor er berget så skjørt? Hvorfor er det så mye forvitring? Hvorfor er det likevel inniblant alle skadene så velbevarte ristninger? Hva kan en i et «evighetsperspektiv» gjøre for å bevare bergkunsten – vel vitende om at uansett hva en gjør, så kan en bare forlenge levetiden, aldri stoppe forvitringen? På oppdrag fra Kulturhistorisk Museum-UiO er det jobbet i felt og med analyser siden 2021. Nå foreligger rapport og vi har noen svar.
Sandstein sementert med både karbonat og kvarts
Bronsealderbergkunsten i Gjerpensdalen ligger på små åkerholmer omkring Hoppestad nord for Skien og består av ca. 10 delfelter med flere hundre ristninger. Ristningene er vitenskapelig undersøkt og beskrevet av David Vogt (se publikasjonen “Helleristninger i Skien“), mens Eva Ernfridsson tidligere hadde det praktiske hovedansvaret for konservering og bevaring. Kunsten er stort sett hogd på tynne lag av finkornede, ganske harde kvartssandsteiner fra overgangen mellom de geologiske periodene ordovicium og silur (ca. 440 mill. år siden). Disse er del av Oslofeltets kambrosiluriske sedimentære lagrekke.
Bergkunstfeltet Hoppestad 2 på en lav åkerholme i Gjerpensdalen. De siste 12-13 årene har feltet vært dekket med duker og gummimatter for å holde forvitringen i sjakk. Foto: P. Storemyr
Sandsteinene er dels fossilrike og er sementert («holdt sammen») av karbonat (kalkspat) i porene, men også i betydelig grad av kvarts. Og dette er en av hemmelighetene bak både forvitringen og bevaringen: Karbonat, både i fossiler og sement, løses opp av surt overflatevann og gjør sandsteinen hullet og skjør i toppen.
Men siden sandkornene også blir holdt sammen av kvartssement, som ikke kan oppløses i vann, går ikke steinen helt i stykker. Det skal imidlertid ikke mye mekanisk belasting til før overflaten går i knas!
Rotsprengning og «underminering»
Den mekaniske belastningen har først og fremst vært knyttet til rotsprengning, fra helleristningene ble hogd for drøye 2500 år siden og helt fra landet her kom opp av havet for ca. 7000 år siden. Sandsteinen er fra geologiens side gjennomsatt av tynne sprekker – gode «angrepspunkter» for alle type røtter, fra trær, busker og lyngvekster.
Rot som sprenger seg gjennom en sprekk som en gang kun var knapt en mm bred. Hoppestad. Foto: P. Storemyr
Men det finnes også andre angrepspunkter for røtter. Det viktigste er de sedimentære lagene mellom de tynne sandsteinslagene. For dette er svært skjøre lag, dårlig konsoliderte siltsteiner med mengder av fossiler. Lagene pulveriserer og gjennomsettes av røtter – en hurtig nedbrytning som regelrett underminerer den sterkere sandsteinen. Så får ikke denne sandsteinen lenger noe «fundament» og brytes opp i biter langs kanter og i små skråninger.
På flere av bergkunstfeltene i Gjerpensdalen er det denne forvitringsformen som er den mest synlige og dramatiske og gjør at helleristningene lever opp til betegnelsen «Norges verst skadde».
Hard, men oppsprukket sandstein i veksling med skjellrike, leirete lag. Disse brytes fort ned og sandsteinen mister sitt “fundament” og faller fra hverandre som små blokker. Ås 4. Foto: P. Storemyr
Landskapshistorien som kunnskapskilde for bevaring
Området har sannsynligvis vært gammelt beitelandskap. Om ikke dette hadde vært tilfelle, så ville helleristningene nok ha oppvist enda større skader. Vegetasjon og rotvekst har i lange perioder altså vært holdt nede. Det er endog sannsynlig at ristningene er plassert nettopp her fordi det allerede i bronsealderen trolig var beiteland. Dette er et trekk vi også finner ved helleristningene i Østfold og Båhuslen, de er lokalisert i det lavere beitelandskapet, mens bosetningene er plassert høyere i lendet, der det var mer lettdrevet jord.
I dag ligger helleristningsfeltene på isolerte åkerholmer midt i et stort, moderne jordbrukslandskap. Feltene er dekket med duker og steinpakninger og gummimatter for å holde forvitringen i sjakk. Dette kan ikke vare evig uten omfattende skjøtsling av svært viltvoksende vegetasjon, samt utbytting av syntetiske materialer som over tid brytes ned.
Tettvokst åkerholme med bergkunstfelter, Ås 1. Foto: P. Storemyr
Så mon tro om en ikke kan lære noe av landskapshistorien? Til tross for skjørt berg, er jo helleristningene ganske godt bevarte – sannsynligvis bl.a. på grunn av beiting. Da kan en tenke seg å gjenintrodusere denne økologiske bevaringsformen, kombinert med tildekking av de mest sårbare ristningene med naturlige, stedegne materialer – kalkholdig leire og torv.
I rapporten diskuteres fordeler og ulemper med slik bevaring, etter at geologien og forvitringen er beskrevet og analysert. Det er mange komplekse spørsmål som må besvares før en har et fremtidig bevaringsregime på plass. Grunnlaget for diskusjon er forståelse av geologien og landskapet! Og selvsagt av båtene, menneskene, dyrene og de hundrevis av skålgropene hogd i berget.
Hjorteklover. Svært sjeldne figurer som i Norge kun finnes i Gjerpensdalen. Ås 2. Foto: P. Storemyr
Les gjerne:
- Storemyr, P. (2023): Forvitring og bevaring av bergkunst i Gjerpensdalen, Skien. Rapport for Kulturhistorisk Museum, Universitetet i Oslo. Fabrica kulturminnetjenester as, 46 s. PDF (15 MB)
Tusen takk til David Vogt fra KHM-UiO for oppdraget og fine dager i felt, samt til Eva Ernfridsson for tidligere konserveringsrapporter, og til Ragnar Knarud, Johan Petter Nystuen og Kjell-Henrik Semb for mange nyttige innspill.
Per Storemyr Archaeology & Conservation 