Nidarosdomens steinbrudd I: Byggingen av Kristkirken (1070-1100)

Building of Olav Kyrre’s Christ Church (1070-1100), the forerunner of Nidaros Cathedral / for Norwegian readers
Slik kan Kristkirken i Nidaros ha sett ut omkring 1100 (rekonstruksjon av Øystein Ekroll og Karl-Fredrik Keller)

Slik kan Kristkirken i Nidaros ha sett ut omkring 1100. Grunnplanen til dagens Nidarosdom er stiplet. (rekonstruksjon av Øystein Ekroll og Karl-Fredrik Keller)

Denne historien er en liten del av min bok “Nidarosdomens grunnfjell” (2015). Les mer om boken her.

Tenk deg at du for nesten 1000 år siden er engelsk byggmester og har fått i oppdrag å reise en av Norges aller første steinkirker, Kristkirken i Nidaros. Hvordan i all verden skal du ta fatt på oppgaven så langt borte fra Europas steinbyggings-tradisjoner? Tømmer til stillas og takverk er ikke noe problem, ei heller jern til verktøy – her er lokal kunnskap helt på topp. Men stein? Riktignok er det stein overalt, men den er mest hard og skifrig; det er ingen myk kalkstein og ingen romerske ruiner du kan plyndre. Hva gjør du?

Det dreier seg om Nidarosdomens forgjenger, Kristkirken, som ble bygget da Olav Kyrre var konge i Norge (1067-1093). Kirken er nå usynlig, men det finnes fortsatt rester gjemt dypt inne i murene til den stående katedralen. I denne artikkelen skal vi prøve å finne ut hvordan Kristkirken kan ha sett ut, for slik vi kan komme på sporet av hvilke stein som ble brukt. Hva kan bygningsarkeologien fortelle oss om steinene? Nidaros/Trondheim var det stedet hvor det først ble oppført steinbygninger i Norge i middelalderen, men Kristkirken var ikke den første i Trondheim, for allerede omkring 1040 kan byggingen av en kongsgård i stein ha startet øst for dagens Nidarosdom. Dessuten ble Harald Hardrådes Mariakirke bygget like nord for Nidarosdomen omkring 1050. Av disse bygningene er svært lite bevart – og Kristkirken må ha tatt luven fra dem; for det handler om en diger kirke som ikke sto tilbake for mange av sine samtidige søstre i England og øvrige deler av Europa.

Arkeologisk utgravning i Nidarosdomens kor i 1866. Tegning av H. Jahn (arkivet til Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, NDR)

Arkeologisk utgravning i Nidarosdomens kor i 1866. Tegning av H. Jahn (Arkivet til Nidaros domkirkes restaureringsarbeider, NDR)

Fra England til Nidaros

Året er 1067, og det er den nye kong Olav Kyrre som er byggherren din. Faren til Olav, kong Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge under forsøket på å invadere England året før, og like etter tok normannerne med Wilhelm Erobreren i spissen det samme England etter å ha slått en utmattet engelsk hær under slaget ved Hastings. Vikingtiden er nå definitivt en saga blott. Du kommer til Nidaros for å reise et byggverk som skal symbolisere Norges kongemakt og kristendommens seierstog. Det er en kongelig gravkirke du skal bygge, dessuten skal den være bispekirke. Og fremfor alt skal du bygge et verdig gravsted til St. Olav, den store helgenen som døde for et par generasjoner siden og hvis skrin allerede er blitt et sentralt mål for skarer av pilegrimer.

En av Englands eldste kirker, St Peter-on-the-Wall, Essex (c. 654), bygget av gjenbrukt materiale, mest rubble, fra et romersk fort. Kilde: Wikipedia

En av Englands eldste kirker, St Peter-on-the-Wall, Essex (ca. 654), bygget av gjenbrukt materiale fra et romersk fort. Kilde: Wikipedia

Det er lite trolig at du er nordmann, for på 1000-tallet fantes det knapt lokale byggmestre som kunne reise en stor steinbygning her til lands. Men kanskje var du som ung byggmester i Nidaros allerede 10-15 år tidligere for å bygge Mariakirken. Og kanskje kommer du nå i langskip sammen med Olav Kyrre fra England. Muligens er du selv fra York, vikingenes gamle Jorvik. Her har de gamle røvere, settlere og handelsfolk for lengst roet seg og deres rike er smeltet sammen med det anglosaksiske kongedømmet. Og her har det foregått steinbygging i 1000 år allerede, først med romerne. Etter at de ble drevet ut og germanske stammer veltet inn over øyriket, tok det et par hundre år før byggingen kom i gang igjen. Men fra 630-tallet startet oppføringen av de anglosaksiske forløperne til York Minster, senere av de største katedralene i Europa. Fra midten av 1100-tallet skal York Minster bli en av de viktigste inspirasjonskildene til den romanske eller, mer presist, den anglonormanniske Nidarosdomen – videreføringen av Kristkirken du nå strever med å finne materialer til.

York er en stor og viktig handelsby, men du har reist fra et sted som snart er i opprør mot normannerne. Det skal ikke bli særlige bedre etter at Wilhelm Erobreren slår ned opprøret og plyndrer hele det nordlige England. Men samtidig starter den nyoppnevnte erkebiskop Thomas av Bayeux (1070-1100) å gjenoppbygge den brannherjede York Minster – og under og etter tumultene går det slag i slag med byggingen hans svære anglonormannisk katedral. Denne er i dag borte; ombygget til nok en anglonormannisk katedral, som også er borte(!), og den stående, gotiske katedralen. Variasjoner av den samme historien – bygging, riving, gjenoppbygging + en brann eller to – kan følges ved praktisk talt alle de viktige kirkestedene i England – og i Trondheim.

Nidaros, Nidarneset og Lade

Ganske mye fredligere er det nok i Nidaros på denne tiden. Omkring 1070 er det et lite sted med nokså spinkel historie, i alle fall sammenlignet med de tradisjonsrike stedene ved de store trønderske elveosene. Men Nidaros er i rivende utvikling som kaupang i en tid da Trøndelag er Norges sentrale riksdel. Og Nidaros er et sted der kongen kan kontrollere hele den indre Trondheimsfjorden, funksjoner det for så vidt har hatt – med høyereliggende Lade – siden kanskje så tidlig som i bronsealderen (1750-500 f.Kr.). Da lå Nidarneset fortsatt under vann; neset dukket først langsomt opp av fjorden i århundrene omkring Kristi fødsel, som følge av landhevningen etter istiden.

Middelalderbygninger i stein i Trondheim

Byggegrunnen du skal bruke er klar, den ligger på det høyeste stedet på Nidarneset, på stabil, hard leirgrunn fra et kvikkleireskred som gikk mange hundre år tidligere. Som Øystein Ekroll har påpekt var ikke dette Olav den Helliges opprinnelige gravsted, for det lå nede ved elven, og helgenskrinet ble flyttet både hit og dit i årenes løp – ved byggestarten til Kristkirken sto det nok i Harald Hardrådes Mariakirke. Men “toppen” av Nidarneset var trolig et gammelt kultsentrum og i nærheten sto en stor gård lenge før både helgenkongen måtte bøte med livet på Stiklestad i 1030 og Olav Tryggvason skal ha grunnlagt Nidaros i 997. Slik må det ha vært et svært viktig sted i Nidaros.

En diger Kristkirke

De små kirkene, husene, verkstedene og sjøbuene i Nidaros er alle bygget av tømmer, så du har som byggmester ingen problemer med å hyre dyktige tømrere til å reise stillaser og bygge takverk, som du kanskje skal kle med spon. I det trønderske innlandet har jern blitt produsert siden lenge før Kristi fødsel og Nidaros skulle utover i middelalderen bli et viktig sentrum for videreforedling til alt fra hverdagslige produkter som nagler og redskaper, til våpen og luksusgjenstander. Derfor er det heller ikke vanskelig å finne høyt kvalifiserte smeder til å produsere redskaper, ikke mist hakker, økser og meisler til å bearbeide stein.

Men steinen selv? Og folk til å ta den ut fra fjell, til å transportere den og – viktigst av alt – hugge den? Først må du finne ut hva du trenger. For du trenger jo ikke bare én type stein, men en rekke forskjellige som skal brukes på ulike måter i kirken du planlegger. Altså må vi se på hvordan kirken din kan ha sett ut:

Plan av Kristkirken (rød) sett i forhold til hvordan Nidarosdomen kan ha sett ut omkring 1200. Sammenstilling av grunnplaner etter Fischer 1965

Plan av Kristkirken (rød) sett i forhold til hvordan Nidarosdomen kan ha sett ut omkring 1200. Sammenstilling av grunnplaner etter Fischer 1965. Vestverket (stiplet) er usikkert

Vi kjenner temmelig godt til den overordnede planen gjennom arkeologiske utgravninger fra 1800-tallet og senere, gjengitt i Gerhard Fischers monumentale verk om Nidarosdomen: 1) Rettvinklet, enkelt kor med alter og plass for Olavsskrinet, der oktogonen nå står. 2) Et enskipet langhus (skip) som ville fått plass i det indre av dagens gotiske kor, skilt fra koret med en lav korbue. 3) Et noe omdiskutert vesttårn eller et såkalt vestverk der dagens hovedtårn er plassert. Etter alt å dømme hadde kirken også små sidekapeller med apsis inntil koret og sidebygninger på nord- og sørsiden av vestverket. Kanskje var det også en forhall på vestsiden av tårnet. Alt i alt skulle kirken din bli 9-10 meter høy (skipet) og hele 50 meter lang. Det er, mildt sagt, langt i Norge så tidlig, lengre enn de fleste kirker bygget i landet gjennom hele middelalderen.

Ganger i veggene og rituelle prosesjoner

Vestverket til Notre-Dame i Jumièges i Normandie, innviet 1067. Kilde: Friedrich Tellberg, Wikipedia

Vestverket til Notre-Dame i Jumièges i Normandie, innviet 1067. Etter Friedrich Tellberg, Wikipedia. Legg merke til at vestverket er bygget med kvaderstein.

Om du skulle bygge Kristkirken som en “ren” anglosaksisk kirke eller en kirke påvirket av de mange tidlig-middelalderske kirkene rundt i Europa etter Romerrikets fall kjenner vi ikke helt. Men den var mest sannsynlig inspirert av den konservative anglosaksiske arkitekturen, som var konservativ i den forstand at den lenge benyttet karolingernes formspråk fra det tyske området og Karl den Stores tid et par hundre år tidligere. Men påvirkning er også sannsynlig fra de nylig oppførte kirkene i for eksempel Normandie. Felles for flere av disse tidlig-romanske kirkene var vestverket og forbindelsesganger i murene, som ser ut til å ha blitt benyttet for rituelle prosesjoner. Nettopp dette trekket ble overført til Kristkirken. Under restaureringen på slutten av 1800-tallet fant man klare spor etter gamle ganger i hovedtårnets pilarer, ganger som bare kan ha tilhørt Kristkirken. Disse gangene må ha vært forbundet med det sannsynlige vestverket og koret; man kunne altså bevege seg rundt hele kirken uten å måtte trå ned på gulvet. Et lignende arrangement har vi i Norge i Tingvoll kirke (Nordmøre). Men denne ble bygget 100 år senere.

Det er ikke umulig at du forandret planer underveis i byggingen, etter som nye arkitekturimpulser gjorde seg gjeldende. Dette var jo i en tid med enorm byggeaktivitet i det normanniske området, som etter invasjonen i 1066 også omfattet England. Men det virker som om byggherren din, Olav Kyrre, konsentrerte ressursene sine, slik at en vesentlig del av kirken sto ferdig allerede i 1093, da han døde og ble stedt til hvile i sin nye kirke. Du må jo selv ha trukket på årene nå og kanskje har du allerede overlatt byggingen til en ny byggmester.

Koret i Nidarosdomen sett fra vest, mot oktogonen. Legg merke til at den søndre (til høyre) veggen er skjev. Foto: Per Storemyr

Koret i Nidarosdomen sett fra skipet (vest), mot oktogonen. Legg merke til at den søndre (til høyre) veggen er skjev innerst mot oktogonen. Foto: Per Storemyr

Vi kan spekulere på om forandringer underveis – og kanskje en ny byggmester – er knyttet til den merkelige knekken i sørmuren til langhuset ditt. Denne veggen er parallell med nordmuren nærmest koret, men så endrer den retning slik at hele langhuset smalner mot vest. Knekken er synlig den dag i dag: Korets arkader i den stående Nidarosdomen er jo bygget på Kristkirkens gamle murer og smalner dermed også inn mot vest og dagens hovedtårn.  Dette har gjennom tidene ført til utallige diskusjoner i de lærde kretser, men det er mulig knekken var nødvendig for å “treffe” et tårn som allerede var under bygging – et tårn som i følge Håkon Andersen kanskje var bygget etter spesielle geometriske prinsipper. Uansett må vi regne med at bygging av tårn/vestverk og kanskje kapeller har strukket seg godt inn på 1100-tallet.

Kvader eller bruddstein?

Fundamenter i Nidarosdomen. (a) er fra Kristkirken. Kilde: tegning av Otto Krefting, se Fischer 1965, s. 37

Fundamenter i Nidarosdomen. (a) er fra Kristkirken. Kilde: tegning av Otto Krefting, se Fischer 1965, s. 37

Før du kunne sette opp murer måtte du grave grøfter for fundamentene. Da major og arkeolog Otto Krefting gravde her i andre halvdel av 1800-tallet fant han at de besto av en uregelmessig fylling av små rullestein og markstein – og de var lagt uten kalkmørtel. Med kjennskap til fundamentene og gangene inne i veggene, vet vi også at kirken må ha hatt relativt tykke murer, mer enn halvannen meter helt nederst ved sokkelen. De var bygget som kistemurer, med et ytre og et indre skall hvor mellomrommet var fylt med småstein og mørtel. Men om skallene, eller kledningen, var av kvaderstein er fortsatt uklart; de kan også ha vært oppført av bruddstein eller grovt tuktet stein og markstein – med hjørner av kvader, og innfatninger og omramminger av fint huggen stein, slik det ble vanlig i bygdekirkene i Trøndelag og på Vestlandet i senere romansk tid. Det kan også ha vært forskjell på indre og ytre kledning, slik vi ser det i dag i Nidarosdomens tverrskip (ca. 1150-1170). Her er de ytre delene av kvader, mens de indre veggene stort sett er murt med bruddstein av gneis. Disse var etter alt å dømme pusset, kalket og malt i sterke farger i middelalderen.

Kvaderstein av olivinstein i Albanuskirken på Selja, ca. 1100. Foto: Per Storemyr

Kvaderstein av olivinstein i Albanuskirken på Selja, ca. 1100. Foto: Per Storemyr

Men her kan det være verd å nevne at den eldste delen av Albanuskirken i klosterruinene på Selja (Nordfjord), hvor byggingen kan ha startet under Olav Kyrre sent på 1000-tallet, både inne og ute er utstyrt med fine, men tynne kvadre av olivinstein. Så det er altså fullt mulig at Kristkirken hadde kvaderkledning, da Albanuskirken vel er den eneste vi i Norge kan sammenligne med på et så tidlig tidspunkt. Riktignok tok byggingen av Kristkirken i Bergen også til under Olav Kyrre i siste kvartal av 1000-tallet, men denne kirken ble ikke ferdig før 100 år senere og den ble revet under utvidelsen av Bergenhus på 1500-tallet. Det er altså svært vanskelig å rekonstruere hvordan kirken kan ha sett ut.

Kvadermurverk i antikke Termessos, Tyrkia. Her er det ikke brukt mørtel mellom steinene. Legg merke til at murene holdes sammen ved at steinene i annethvert skift er lagt horisontalt. Senere ble dette kalt "long and short work" i England. Foto: Per Storemyr

Kvadermurverk i antikke Termessos, Tyrkia. Her er det ikke brukt mørtel mellom steinene. Legg merke til at murene holdes sammen ved at steinene i annethvert skift er lagt horisontalt og binder gjennom hele muren. Sannsynligvis ble det også benyttet jernkramper her og der. Senere ble varianter av denne metoden kalt “long and short work” i England. Foto: Per Storemyr

Som erfaren byggmester er du godt kjent med Selja og etter hvert med planene som snart skal ta form der ute i havgapet. Og du kommer jo selv fra en anglosaksisk tradisjon der det på 1000-tallet i økende grad ble bygget med kvaderstein. Dette var en del av arven fra antikken og generelt ser det ut til at tradisjonen ble “gjenoppdaget” og stadig forfinet inntil kvadermurverket fikk temmelig regelmessige skikt og millimeter-tynne fuger omkring 1100. Men det var naturligvis betydelige forskjeller, for en stor del basert på den lokale og regionale geologien. Der det var god tilgang på myk kalkstein, både i store deler av det sentrale England og i Normandie, fikk murverket et mer regelmessig preg enn i distrikter med hardere kalkstein og sandstein, som rett og slett er vanskeligere å hugge. Og i områder uten god kalkstein ble det bygget med hva som måtte være for hånden, for eksempel er fasader av flintknoller satt i kalkmørtel et viktig trekk ved arkitekturen i det østlige England. I Irland, der det knapt finnes myk kalkstein, men mange harde kalkvarianter, ble de tidlige kirkene særdeles preget av den lokale geologien, før import av engelsk (og fransk) stein tok til senere i middelalderen.

Engelsk og trøndersk freestone

All Saints' Church, Brixworth, anglosaksisk kirke i hovedsak fra 7- og 800-tallet (tårnet senere ombygget). Kirken ble bygget av romersk stein, bl.a. en rekke magmatiske stein fra Leicester-området. Kankje ble også stein brutt lokalt benyttet. Kilde: Parsons 1990. Foto: Wikipedia

All Saints’ Church, Brixworth, anglosaksisk kirke i hovedsak fra 7- og 800-tallet (tårnet senere ombygget). Til tross for at kirken ligger i Great Oolite-beltet, ble den bygget av plyndret romersk stein, bl.a. av en rekke småfalne magmatiske stein fra Leicester-området, 40 km unna. Kankje ble det også noe stein brutt lokalt. Kilde: Parsons 1990. Foto: Wikipedia

Fra 900-tallet var det i England færre og færre romerske ruiner som kunne plyndres for stein – og ikke minst teglstein. I sen anglosaksisk tid fikk derfor steinbrytningen det oppsvinget som skulle vedvare i hundrevis av år fremover. Naturlig nok var det de gamle romerske bruddene som først ble tatt i bruk i den anglosaksiske perioden, men etter hvert ble bruddene utvidet (noe som betyr at det i dag knapt er bevart noen anglosaksiske brudd) og nye kom til i kort avstand fra de gamle, for eksempel i Tadcaster-området ved York, der magnesiumrik kalkstein ble utvunnet, og ikke minst i det lange kalksteinsbeltet som strekker seg fra SV-England og helt opp til Lincoln-traktene. Great Oolite og Inferior Oolite er navnene på beltet, det består av bitte små, eggformede kalkfragmenter (oolitter) bundet sammen med kalk. De beste lagene er som en drøm for enhver steinhugger og skulptør!

Rett før og spesielt etter den normanniske invasjonen (1066) kom også importen av den fine kalksteinen fra Marquise ved Calais og spesielt Caen i Normandie i gang. Her hadde romerne hatt store brudd og steinen kunne enkelt fraktes over Den engelske kanal, en regelrett motorvei i romertiden og middealderen, spesielt til områdene i SØ-England (for eksempel Canterbury), der det ikke finnes lokal stein av samme kvalitet som Great Oolite.

Great Oolite og Caen-stein er freestone, direkte oversatt “fri stein”, et begrep som går tilbake til middelalderen. Det er en homogen stein som ikke har utpreget skifrighet, som ikke spalter i lag, som ikke har sprekker – eller klumper av harde mineraler. Enkelt sagt: Det er en fast og holdbar stein som lett kan bearbeides i alle retninger. Ragstone var sekunda vare i England, men likevel stein som er god nok til mange byggeformål. Den spalter i ganske tykke lag og er derfor god til bruddstein i vegger, akkurat som mange lett spaltbare stein i Norge kunne brukes til muring. Rubble er den “tredje klassen” og kan vel best oversettes med “småfallen stein”, enten det dreier seg om bruddstein eller markstein. Rubble var et viktig byggemateriale for de tidlige angloaksiske kirkene, plyndret fra romerske ruiner der småfallen stein hadde blitt brukt som del av Opus Caementitium (romersk betong).

Men tilbake til freestone. Kvaderstein var ikke det viktigste man trengte freestone til, for det var arkitekturdekorasjon og skulptur. Det var åpenbart til disse formålene man trengte best stein, og slike hadde naturligvis også blitt plyndret i stort monn fra romerske ruiner i England, enten til bruk med den romersk overflaten intakt, eller til nyhugging. Med sin ekle utforming er ikke skulptur noe særtrekk ved anglosaksisk arkitektur, så også når det gjelder Kristkirken i Nidaros. Men noe finnes, kanskje til og med ganske mye, som vi skal se nedenfor.

Sokkel til Kristkirken, under korbuen. Kilde: Skisse av Chr. Christie, se Fischer 1956, s. 25

Sokkel til Kristkirken, under korbuen. En trøndersk freestone. Kilde: Skisse av Chr. Christie, se Fischer 1965, s. 25

Først gjelder det arkitekturdetaljer: Vi vet at du som byggmester laget en enkel skråfas på sokkelsteinene i Kristkirken. De er beskrevet som “tilhugget Grøtsten” i Otto Kreftings utgravningsrapporter fra 1800-tallet. “Grøtsten” er et av de gamle navnene på Norges viktigste freestone i middelalderen, nemlig kleberstein. Men begrepet ble på 1800-tallet også brukt som betegnelse på “veksten”, altså myk eller bløt stein. Alle typer myk stein i Norge ble på 1800-tallet faktisk kalt for “grøtsten” eller “veksten”, av og til også “klebersten”. Det er dermed uklart om skråfasen din var hugget i kleberstein eller en annen myk stein (for ingen har sett den på over 100 år), og da tenker vi i første rekke på myk grønnskifer eller klorittskifer – med andre ord en av Trøndelags svært få freestones.

Kleberstein og grønnskifer var, sammen med noen marmor-varianter, praktisk talt Trøndelags eneste tilgengelige freestones i middelalderen. Var det deg, byggmesteren til Kristkirken, som oppdaget de 4-5 bruddene vi vet ble brukt til den stående delen av Nidarosdomen? Eller var de kjent fra før? Kanskje var de en kilde til klebergryter i vikingtiden – eller til fiskesøkker og spinnehjul? Men hva med grønnskiferen – hvorfor i all verden kan vi betegne en grønnskifer – altså en svært skifrig stein – som en freestone? Dette skal vi prøve å komme på sporet av i senere artikler.

Skulpturskatten i klokketårnet

Så vi fortsetter med Kristkirken. Fra grunnplanen vet vi at du satt inn portaler i sør- og nordmuren til langhuset og du må også ha laget små vindusåpninger i murene. Disse var utvilsomt enkelt utformet, men du har helt sikkert hatt bruk for en god freestone til vanger, overliggere og buer. Men vi vet ikke om du virkelig planla å utstyre Kristkirken din med “ordentlig” skulptur, det vil si billedlige fremstillinger, som i den anglosaksiske perioden og generelt i romansk steinkunst, ble laget som relieffer. Det er funnet en stor mengde dekor- og skulpturfragmenter fra tiden omkring 1100 i Trondheim, men er de fra din kirke? De kan jo komme fra den eldste Mariakirken, fra Kongsgården som var under bygging, eller fra kirkene som ble påbegynt i det første kvartalet av 1100-tallet. For etter at byggingen av Kristkirken var vel i gang, startet en regelrett byggeboom – som ellers i Europa.

Tidlig-romanske relieffer fra Trondheim, omkring 1100, nå i Museet i Erkebispegården. Til venstre: kleberstein; til høyre: grønnskifer. Fotos: P.er Storemyr

Tidlig-romanske relieffer fra Trondheim, omkring 1100, nå i Museet i Erkebispegården. Til venstre: kleberstein; til høyre: grønnskifer. Fotos: P.er Storemyr

Skulpturfragmentene det er tale om er en av de virkelig store skatter i norsk og skandinavisk kunsthistorie og vitner om ytterst avansert steinhuggerkunst. Men de ble funnet som veggfyll(!) i hovedtårnets øverste etasje (klokkeetasjen) da den ble revet under restaureringen i slutten av 1880-årene. Her hadde skulpturene bokstavelig talt overvintret i mange hundre år. Det finnes flere teorier om hvordan de havnet inne i murene som billig fyll, teorier som er knyttet til spørsmålet om når denne delen av hovedtårnet ble bygget (1300-tallet? 1500-tallet?), men for oss er det her viktig å fastslå at de fleste forskere nå mener at i alle fall noen av fragmentene kan stamme fra Kristkirken. Fragmentene er nå en del av Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders skulptursamling og flere er utstilt i Museet i Erkebispegården.

Skulpturfragmentene viser i følge Agnete Berentsen Harket et “anglonormannisk billedspråk med skandinavisk aksent”; det er hjemlige, eksotiske og fabelaktige dyrefigurer; friser, ranker, blader og blomster – og livstreet.  Dessuten finnes det geometriske figurer, noen menneskehoder og konsoller. I følge Kjartan Hauglid kan sistnevnte ha sin opprinnelse i Spania og oppvise visse paralleller i Selbyklosteret ved York – de kan dateres til ca. 1100 og være en del av en “europeisk hoffstil”, det vil si en stil som var “reservert” kongelige anlegg. Og da kan vi igjen minne om at Kristkirken blant annet ble bygget som en kongelig gravkirke.

Tidligere har jeg ment at mesteparten av de tidlig-romanske skulpturene ble laget av grønnskifer, men ved nærmere studier viser det seg at dette ikke er helt riktig. Riktignok er svært mange i grønnskifer, men det finnes også en hel del som er hugget i både fin kleberstein og en slags skifrig kleberstein som minner om grønnskifer. Dette faller faktisk sammen med hva som kan observeres på de eldste delene av den stående Nidarosdomen (kvaderstein og skulptur); på de anglonormanniske delene av tverrskipet (ca. 1150-1170), på kapittelhuset (ca. 1170) og de eldste delene av oktogonen (1170/80-årene). Det er klart mest grønnskifer i tverrskipet, mindre i kapittelhuset (som riktignok er sterkt restaurert og vanskelig å bedømme), men igjen mye i de nedre deler av oktogonens yttervegger. Senere tar kleberstein fullstendig over.

Men vi skal være oppmerksom på at mange av steinene fra byggeperiodene i andre halvdel av 1100-tallet kan stamme fra Kristkirken. Med plyndring og gjenbruk av romerske ruiner i England friskt i minnet, så er det ikke urimelig å tenke seg at det gamle tårnet forsynte det nye tverrskipet med materialer – og at stein fra det gamle koret ble brukt på den nye oktogonen. For disse bygningsdelene måtte jo rives før nytt kunne oppstå!

Steinheller

Og så er det alteret og St. Olavs helgenskrin i koret, den viktigste plassen i hele kirken. Til dette trengte du et solid fundament – et fundament som faktisk ble funnet under major Kreftings utgravning på 1800-tallet.

Alterfundamentene  i dagens midtrom i oktogonen. Steinhellene på bunnen tilhører Kristkirken. Etter oppmåling av Otto Krefting

Alterfundamentene i dagens midtrom i oktogonen. Steinhellene på bunnen tilhører Kristkirken. Etter oppmåling av Otto Krefting

Olavsbrønnen i Nidarosdomen med "helleskift", kanskje fra sent 1000-tall. Kilde: Tegning av W. Bergstrøm, se Fischer 1965, s. 31

Olavsbrønnen i Nidarosdomen med “helleskift”, kanskje fra sent 1000-tall. Kilde: Tegning av W. Bergstrøm, se Fischer 1965, s. 31

Det er laget av tre store steinheller, hver av dem mer enn to(!) meter lange og en snau meter brede. De var ganske sikkert ikke av marmor, for det ville Krefting ha nevnt. Så selv om vi ikke vet hvilken type stein som ble brukt, så kan vi merke oss at store steinheller i Trøndelag nok finnes i marmorforekomster, men veldig mye oftere i forekomster av kvartsitt, det vil si hard, omvandlet (metamorf) sandstein.

Hvis vi kan gå ut fra at Olavsbrønnen ble anlagt under byggingen av Kristkirken – den lå inne i det søndre korkapellet – er det mulig det også her ble brukt kvartsittheller. I alle fall er brønnen fint murt med såkalte helleskift, heller satt på høykant med mellomrom av horisontalt liggende stein. Enkelte skift er opp til en alen (63 cm) høye.

Måten Olavsbrønnen er murt på minner om alle steinhvelvene vi kjenner fra den senere anglonormanniske og gotiske Nidarosdomen – og mange andre kirker i Trøndelag og Bergen. I mangel av teglstein og andre lette byggematerialer ble nesten alle middelalderske hvelv i regionen murt med heller satt på høykant. Noen av de aller fineste hvelv finner vi i Vesthuset i Erkebispegårdens nordfløy som ble bygget på midten av 1200-tallet. Her er det benyttet sandsteinsheller som etter alt å dømme kommer fra Stjørdalsområdet. Selv om de fleste middelalderske hvelv i Nidarosdomen er forsvunnet, finner vi en lignende materialbruk i de smale hvelvene over ganger og passasjer inne i murene i den anglonormanniske delen av kirken (tverrskipet). Også hvelvene over oktogonomgangen ser ut til å være bygget på en tilsvarende måte. Går vi tilbake til Kristkirken, hadde den nok ingen store hvelv, men gangene inne i murene kan godt ha hatt små hvelv. En indikasjon er at restene av gangene som ble funnet i hovedtårnet ser ut til å ha vært utstyrt med buer.

Hvelv i murganger i Nidarosdomens tverrskip. Venstre: Sandstein. Høyre: Grønnskifer. Fotos: Per Storemyr

Hvelv i murganger i Nidarosdomens tverrskip. Venstre: sandstein. Høyre: grønnskifer. Fotos: Per Storemyr

Nidarholm kloster (Munkholmen): Hellegulv fra tidlig 1100-tall. Foto: Øivind Lunde

Nidarholm kloster (Munkholmen): Hellegulv fra tidlig 1100-tall. Foto: Øivind Lunde. Fra Munkholmens Venner

Steinheller kan ha blitt brukt på gulvene inne i kirken, hvis det da ikke ble lagt tregulv. Men hellegulv har lange tradisjoner i Trøndelag og det første vi kjenner kan faktisk være fra tidlig 1100-tall. Det ble lagt i kapittelsalen på Nidarholm kloster, det eldste klosteret i Trøndelag, og er fortsatt bevart under jorden ute på den strategisk plasserte Munkholmen. Det er konstruert omtrent som i moderne tid! Gode steintradisjoner er med andre ord ganske seiglivede!

Kalkmørtel og marmor

Den steinen du trengte mest av alt til Kristkirken din hadde du ingen planer om å hugge til kvader eller skulptur: Du behøvde kalkstein for å lage mørtel: brenne, leske, blande og mure. Uten kalkstein – ingen steinkirke. Men det finnes unntak, for eksempel middelalderske kapeller i Irland som er oppført uten kalkmørtel, altså i tørrmur.

Vi vet ikke hvor du fikk tak i de svære mengdene kalk du trengte til muringen. Men ser vi på et geologisk kart over Trøndelag, viser det seg at det finnes små kalkforekomster langs store deler av Trondheimsfjorden: I Rissa og Stjørdalen, på Tautra og Frosta, i Levanger og på Inderøya og Ytterøya – og i Sparbu. Eller kom kanskje kalken fra det lange draget bare 6-7 km fra Nidaros – oppe i Strindamarka? På alle disse stedene vet vi at kalkbrytning har hatt lange tradisjoner. Og vi vet også at det var deg, byggmesteren til Kristkirken, eller folk i dine kretser, som var med å starte disse tradisjonene. For vi har ingen arkeologiske funn som tyder på at det ble brukt kalk til bygging før 1000-tallet i Norge, verken til jernalderens bygdeborger eller til langhus med steinsettinger langs tømmerveggene. Du formidlet den gamle kunnskapen om kalk som strekker seg tilbake gjennom tidlig middelalder, romertid og Midt-Østens bronsealder – helt til steinalderen og det hemmelighetsfulle kultanlegget Göbekli Tepe i Tyrkia, der det ble brukt kalkmørtel allerede for 12.000 år siden.

Muring med kalk dreier seg ikke bare om å putte et lag med mørtel mellom steinene – og la det stå til. Det finnes en mengde regler som må følges for at muren skal bli stabil. En av disse reglene er å bruke små, flate stein i fugene for å begrense mørtelbruken og utjevne trykkforholdene i muren. Slik flat stein kalles “pinningstein”, som har mange former, alt etter de geologiske forholdene nær byggeplassen. På Selja finnes det et eget middelaldersk brudd for pinningstein og på Nidarosdomen vet vi at det fra 1200-tallet ble brukt en svært tynn, svart skifer mellom kvadersteinene. Denne skiferen kan nok bare komme fra Stjørdalsområdet, hvor den brytes den dag i dag til gulvfliser (Sorte skifer). Kanskje kom den i middelalderen til Trondheim sammen med sandsteinsheller til hvelvene, for slike heller opptrer i de samme geologiske lagene som den svarte skiferen. Siden det ikke er umulig at sandsteinsheller ble benyttet til små hvelv i Kristkirken kan vi derfor spørre oss om tradisjonen faktisk startet allerede på 1000-tallet. På den andre siden er det vanskelig å finne bevis for at det ble brukt svart skifer i de stående anglonormanniske delene av domen.

Kalkforekomstene i Trøndelag består alle av omvandlet kalkstein, altså marmor, eller såkalt krystallinsk kalkstein. Mange av disse forekomstene ble brukt til kvaderstein på kirkene i Inntrøndelag fra midten av 1100-tallet. Det er ingen umulig tanke at marmoren ble funnet da man lette etter kalk for mørtel – og i så fall stiller det seg følgende spørsmål: Kan det ha blitt brukt marmor til for eksempel gulvplater allerede på 1000-tallet i Trondheim? For Nidarosdomen har vi bare sikker kunnskap som strekker seg tilbake til 1170-80-årene. Men det er en fascinerende historie i seg selv, for da kom bruken av lange, slanke marmorsøyler i gang – en tradisjon som starter omtrent samtidig i England og som kan følges tilbake til romertiden. Den historien er spennende, og skal senere fortelles i en egen artikkel.

Grenser og muligheter – en oppsummering

Gjennom arkeologiske funn og en hel del spekulasjoner har vi prøvd å finne ut hvordan Kristkirken så ut og hvilke stein den kan ha vært bygget av. Selv om det for oss er flere spørsmål enn svar, må vi tro at du, som byggmester for kirken, nå omkring 1070 har funnet frem til de fleste materialene du vil bruke. Men du er nok ikke helt sikker ennå, du heller. For sammenlignet med England har Trøndelag en komplisert berggrunn og det er mange forskjellige steintyper innenfor korte avstander. For deg er det sørgelig lite freestone, men masse ragstone som du nå må prøve å finne ut av som best råd er – etter dine egne undersøkelser og all pratingen med folk som kjenner de lokale steintradisjonene. Og når du etter tunge stunder prøver å se positivt på det hele, så kan det jo tenkes at du ikke bare ser begrensningene i den lokale berggrunnen, men også mulighetene.

Santiago de Compostela. Vestfasaden er riktignok fra barokken, men granittkatedralen - og det sentrale pilegrimsmålet - har like fullt en historie tilbake til tidlige middelalder. Foto: Per Storemyr

Santiago de Compostela. Vestfasaden er riktignok fra barokken, men granittkatedralen – og det sentrale pilegrimsmålet – har like fullt en historie tilbake til tidlig middelalder. Foto: Per Storemyr

For i ettertid kan vi fastslå at geologi utenfor den vanlige kalkstein og sandstein i byggekunstens kjerneområder, som Paris-bassenget, Normandie og deler av England, ofte gir opphav til spennende arkitektur og kunst. Kristkirken og Nidarosdomen er et slikt byggverk, akkurat som andre middelalderbyggverk “i periferien”; Santiago de Compostela og Bretagnes kirker av granitt, Irlands underlige gamle byggverk, den svarte “basalt”-katedralen i Clermont-Ferrand i Frankrike – eller for den saks skyld de hundrevis av borganlegg i de sveitsiske alper som temmelig presist gjenspeiler den helt lokale, sterkt skiftende berggrunnen.

I senere artikler skal vi se nærmere på den trønderske bergrunnen og prøve å finne ut av om du kunne hente stein i noen av de få brudd som faktisk hadde vært i bruk før du kom til Nidaros. Eller måtte du be steinbryterne dine om å åpne nye brudd? Hadde du forresten med deg steinbrytere fra England?

Litteratur

Kristkirken og Nidarosdomen

  • Andersen, H. A. 1988. Olav Kyrres bispekirke i Trondheim i det 11. århundre. Konsthistorisk Tidskrift/Journal of Art History, 57, 1, 3-17. Abstract/PDF
  • Andersen, H.A. 1995. Olav Kyrres Kristkirke i lys av liturgi og bibeltolkning. Det kongelige norske videnskapers selskab skrifter, 2, 61 s.
  • Berentsen Harket, A. 1998. Romanske dekorfragmenter fra Nidaros domkirkes steinsamling. Småskriftserien, 17, 32 s. (Trondheim: Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag)
  • Danbolt, G. 1997. Nidarosdomen – fra Kristkirke til nasjonalmonument. Oslo: Andresen & Butenschøn, 257 s.
  • Ekroll, Ø. 1997. Med Kleber og kalk. Norsk steinbygging i mellomalderen 1050-1550. Oslo: Det Norske Samlaget, 329 s.
  • Ekroll, Ø., Stige, M. og Havran, J. 2000. Middelalder i stein. Kirker i Norge I. Oslo: Arfo, 279 s.
  • Ekroll, Ø. 2003. St. Olavs skrin i Nidaros. I: Imsen, S. (red.): Ecclesia Nidrosensis. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 325-350
  • Ekroll, Ø. 2010. Olavsskrinet og Oktogonen. I: Bjørlykke, K., Ekroll, Ø. og Syrstad Gran, B. (red.): Nidarosdomen – ny forskning på gammel kirke. Trondheim: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, 332-351
  • Fischer, G. 1965. Domkirken i Trondheim, bind 1-2, Oslo: Forlaget Land og Kirke, 707 s.
  • Hauglid, Kjartan (2007). Romanske konsollfriser og en tolkning av konsollfrisen på Nidarosdomens oktogon. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo. PDF
  • Hauglid, R. 1978. Nidaros domkirkes sentraltårn. Opprinnelse, historie og fremtid. Trondheim: Tilsynskomiteen for Nidaros domkirke.
  • Storemyr, P. 2003. Stein til kvader og dekor i Trøndelags middelalderkirker. Geologi, europeisk innflytelse og tradisjoner. I: Imsen, S. (red.): Ecclesia Nidrosensis. Søkelys på Nidaroskirkens og Nidarosprovinsens historie. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag, 445-463
  • Storemyr, P., Lundberg, N. Østerås, B. og Heldal, T. 2010. Arkeologien til Nidarosdomens middelaldersteinbrudd. I: Bjørlykke, K., Ekroll, Ø. og Syrstad Gran, B. (red.): Nidarosdomen – ny forskning på gammel kirke. Trondheim: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, 238-267. PDF
  • Syrstad, M. 2001. Smekre vannliljekapiteler og rike chevroner: Spor av Yorkbygghyttens folk i Trondheims- og Bergensområdet 1160-80. Årbok for Foreningen til norske fortidsminnesmerkes bevaring, 75-89.
  • Syrstad Andås, M. 2010. Relikviekapell og kongelig mausoleum? I: Bjørlykke, K., Ekroll, Ø. og Syrstad Gran, B. (red.): Nidarosdomen – ny forskning på gammel kirke. Trondheim: Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, 296-317

Andre verker

  • Alexander, J.S. 2010. The Introduction and Use of Masons’Marks in Romanesque Buildings in England. Medieval Archaeology, 51, 63-81. PDF
  • Berglund , B. 2007. Byen, elva og fortiden. I: Fremstad, E. og Thingstad, P.G. (red.), Nidelva, Trondheims hjerte. Bli med ut, 7: 32-49 (Trondheim: NTNU Vitenskapsmuseet). PDF
  • Christophersen, A. og Nordeide, S. W. 1994. Kaupangen ved NidelvaRiksantikvarens Skrifter, 7, Trondheim, 324 s.
  • Dugué, O., Dujardin, L., Leroux, P. og Savary, X. 2010. La Pierre de Caen. Caen: Editions Corlet, 112 s. Informasjon
  • Espelund, A. 2005. Bondejern i Norge. Trondheim: Arketype forlag
  • Greenhalg, M. 2009. Marble Past, Monumental Present. Building with Antiquities in the Mediaeval Mediterranean. Leiden: Brill Academic Publishers. Scribd. Kritikk på arthistoricum
  • Harrison, S. og Norton, C. 2008. Reconstructing a lost cathedral: York Minster in the eleventh and twelfth Centuries. Ecclesiology Today, 40, 53-59. PDF
  • Jope, E. M. 1964. The Saxon Building-Stone Industry in Southern and Midland England. Medieval Archaeology, 8, 91-118.
  • Keller, K.-F. og Ekroll, Ø. 2008. Middelalderbyen Nidaros. Oslo: Karl-Fredrik Keller, 81 s.
  • Knoop, D. og Jones, G.P. 1933. The Medieval Mason. Manchester: Manchester University Press. PDF (det finnes flere nyere utgaver, bl.a. 1967 og 2008)
  • Lidén, H.-E. 1974. Middelalderen bygger i stein. Oslo: Universitetsforlaget, 79 s.
  • Lidén, H.-E. og Magerøy, E. M., 1980. Norges Kirker: Bergen, bind 1-3, Oslo: Gyldendal
  • Lunde, Ø. 1977. Trondheims fortid i bygrunnen. Riksantikvarens skrifter, 2 (Trondheim: Adresseavisens forlag)
  • McLees, C. 1993. Fragmenter av en klosterkirke. Nye utgravninger i Nidarholm klosterkirke, Munkholmen ved Trondheim. Hikuin, 20, 83-92
  • Munkholmens venner, Munkholmens historie
  • Nybø, M. 2000. Albanuskirken på Selkja. Klosterkirke eller bispekirke? (Doktoravhandling). Bergen: Universitetet i Bergen.
  • Parsons, D. (red.) 1990. Stone. Quarrying and Building in England AD 43-1525. Chichester: Phillimore
  • Parsons, D.  1991. Stone. I: Blair, J. og Ramsay, N. (red.) English Medieval Industries. London: Hambledon, 1-27. Google Books
  • Ramstad, S. 2003. Gregorisukirke eller Olavskirke? Nytt lys på en av Trondheims middelalderkirker. Spor, 18, 1, 28-31. PDF
  • Spor 1997. Fra Nidarnes til Nidaros (temanummer), Spor, 12, 1. PDF
  • Stalley, R. 1999. Early Medieval Architecture. Oxford History of Art. Oxford: Oxford University Press, 272 s.
  • Stalley, R. 2011. Masons and their materials in Medieval Ireland. I: Olson, V. Working with Limestone. The Science, Technology and Art of Medieval Limestone monuments, Farnham: Ashgate, 209-226. Google Books

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, Norway, Old quarries and tagged , , , , , . Bookmark the permalink.

5 Responses to Nidarosdomens steinbrudd I: Byggingen av Kristkirken (1070-1100)

  1. Pingback: Uke 45: Nidarosdomen i norsk nasjonsbygging – 12: Den Kosmiske Orden

  2. Pingback: Uke 45: Nidarosdomendomen – Historikerne på Dragvoll

  3. Pingback: Nidarosdomen | Norwegian History x

  4. Pingback: Making medieval stone architecture: the use of slate in Central Norway | Per Storemyr Archaeology & Conservation

  5. Pingback: Good stone doesn’t change its location! | Per Storemyr Archaeology & Conservation

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s