Nidarosdomen: Den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene

Hvit marmor så langt øyet kan se på Nidarosdomens vestfront

Hvit marmor så langt øyet kan se på Nidarosdomens vestfront

Visste dere at Nidarosdomen er den viktigste marmorkatedralen nord for alpene? Ikke det? Neivel. Dere tenker vel at domen er en klebersteinskatedral. Og det er jo ikke helt galt, det heller. Men det er bare en del av sannheten. Så da får vi ta historien om marmor. Eller rettere sagt to historier som i middelalderen smelter sammen til en.

Historiene ble fortalt under lanseringen av den nye boken min “Nidarosdomens grunnfjell”, under Olavsfestdagene, i Museet i Erkebispegården i Trondheim, 30. juli 2015. Her er en lett redigert versjon for deg som ikke var til stede.

Den første historien begynner en eller annen gang i steinalderens England. Den andre kunne vi også dratt tusenvis av år tilbake, men vi nøyer oss med 2000 år, til den gang Julius Cæsar invaderte Gallia. TID er jo temaet for Olavsfestdagene i år, så da er det bare rett og rimelig at vi setter vår marmorkatedral i det veldig lange historiske lys den fortjener. Etter hvert skal vi ende opp i Nidaros i middelalderen – og frem mot den nye tid.

Men vi starter altså i Britannia mye tidligere enn romertiden

Vi starter nede på sørkysten av England, på Purbeckhalvøya. Der finnes det en stein som brenner! Kimmeridgeskifer heter den, og den brenner fordi den er smekkfull av olje. Det er en mørk oljeskifer, som ramler ned fra klippene ved Den engelske kanal. Et syn! Hit kom folk i steinalderen og bronsealderen for å hente seg emner til å lage armbånd og andre smykker. Naturlig nok ble det datidens motevarer, for en brennende stein er ikke hverdagskost!

Og hva har vel armbånd i Kimmeridgeskifer og mortere i Purbeckmarmor med Nidarosdomen å gjøre?

Hva har vel armbånd i Kimmeridgeskifer og mortere i Purbeckmarmor med Nidarosdomen å gjøre?

Om vi klatrer opp fra klippene ved havet, så kommer vi til et bølgende slettelandskap. Her er det masse kalkstein – som langt senere skulle forsyne engelske katedraler og kirker med utmerket bygningsstein. Her ble det sikkert også brent kalk til mørtel – til limstein for fuger – gjennom store deler av historien. Men i slettelandskapet er det først og fremst en 10 kilometer lang rygg som skiller seg ut. Ryggen er av Purbeck marmor – en veldig hard kalkstein. Den ble brutt allerede i bronsealderen for å bygge gravkister til de døde. Ikke mye senere var det noen som fant ut at den fine steinen kunne brukes til å hogge mortere, sånn at man hadde et godt verktøy for å støte urter og krydder til matlagingen.

Og så er det mye fin leire på Purbeckhalvøya, brukt til å lage keramikk fra tidenes morgen. Og dermed forstår vi at Purbeck ikke bare har en spesiell geologi og en gunstig beliggenhet, rett ved havet – den viktigste transportåren fra gammelt av. Vi forstår også at Purbecks geologi har blitt utnyttet i uminnelige tider for materialproduksjon. Purbeck var et digert ressurssenter i gamle dager, noe som ble satt pris på i de fleste historiske epoker.

Ordentlig fart fikk dette ressurssenteret i romertiden. Da fant de herskesyke, men svært så driftige romerne ut at både Kimmeridgeskifer og Purbeckmarmor kunne brukes sammen. De kunne brukes som plater for å lage fine golv og vegger i både templer og baderom. Kimmeridgeskifer blir rød når den brenner, Purbeck marmor blir nærmest svart når den poleres og settes inn med svinefett. Dermed hadde romerne det røde og det svarte de higet etter for å kunne dekorere sin arkitektur.

For dette var noe de virkelig kunne, disse romerske arkitektene og ingeniørene – å dekorere bygningene slik at de ble blendende vakre. Og dermed fikk Purbeckhalvøya raskt status som stedet der datidens motestein kunne oppdrives – stein som egnet seg til elitens byggverk, stein som fikk undersåttene til å måpe – og til å legge seg flate.

Det samme fant sted i Gallia

Da Julius Cæsar bante seg nordover gjennom Gallia havnet han etter hvert i dagens Belgia. En av de eldste byene i landet ble grunnlagt av romerne. Den heter Tournai…

Slik ser Tournai ut i dag - med middelalderkatedralen i sentrum.

Slik ser Tournai ut i dag – med middelalderkatedralen i sentrum.

– og Tournai ligger strategisk ved elven Schelde som renner mot Den engelske kanal og Nordsjøen. Her fant de steingale romerne en hard, svart kalkstein rett ved elvebredden.
Dermed ble Tournai fort også et ressurssenter for stein – som mange andre steder i Belgia. Og de aller svarteste variantene av kalksteinen kunne brukes til å hogge plater til vegger og gulv, og kanskje til ett og annet alter til templer og villaer. Helt opp i nyere tid fortsatte bruken av den beksvarte marmoren – med eksport over hele Europa – og senere hele verden.

*

Men nå må vi stoppe opp litt: For hva har vel mørk Tournai- og Purbeckstein med marmor å gjøre? Begge er harde kalksteiner, men slett ikke hvit og fin krystallinsk marmor slik de fleste av oss er vant med – marmor fra Carrara i Italia, for eksempel.

Carrara - verdens viktigste og mest kjente steinbrudd. Bruddene har vært i drift i 3000 år. Der var naturligvis herfra Michelangelo fikk seg stein til udødelige David.

Carrara – verdens viktigste og mest kjente steinbrudd. Bruddene har vært i drift i 3000 år. Der var naturligvis herfra Michelangelo fikk seg stein til udødelige David.

Til det er å si at både romerne og middelalderens arkitekter betraktet ALLE stein som kunne poleres som marmor. Dette er stein som skinner fint i solen, med glatte, sterke overflater i mange ulike farger. Mange stein – for eksempel granitt – har denne egenskapen, bare de er harde nok. Og er de ikke så harde som ønsket, kan det skinnende preget oppnås ved å sette steinene inn med olje og fett. Det skulle skinne og lyse, både i romertiden og middelalderen – og inn i langt senere tid!

*

Da kan vi gå videre. Nå er romerne drevet tilbake fra Gallia og Britannia – og den tidlige middelalderen tar form. Romerne var vekk, men de forlot utallige byggverk som kunne plyndres for å bygge det kristne Europa. Og da byggverkene var ferdigplyndret, tok frankerne og anglosakserne og hvem de nå var, til med å gjenåpne romernes gamle steinbrudd.

Døpefonten i Lincoln-katedralen i England. Den er hogget av Tournai-marmor fra Belgia i middelalderen.

Døpefonten i Lincoln-katedralen i England. Den er hogget av Tournai-marmor fra Belgia i middelalderen.

I Tournai fikk man på 1100-tallet det for seg å bruke byens og romernes svarte marmor til søyler, døpefonter og fint tilhogde gravplater. Dette gikk ikke upåaktet hen i datidens Europa – for i Tournai ble det produsert virkelig fine saker. Tournaimarmoren kom igjen på moten, som i romertiden, og dermed begynte eksporten, først til Frankrike og England mot midten av 1100-tallet – for eksempel til Lincoln, som på bildet.

Men nå må dere holde dere fast: For ikke lenge etter – kanskje allerede omkring 1160 – kom det en gravplate hogget i Tournaimarmor til Nidarosdomen.

Gravplater i Tournai-marmor fra Nord-Frankrike - og fra Nidarosdomen, omkring midten av 1100-tallet.

Gravplater i Tournai-marmor fra Nord-Frankrike – og fra Nidarosdomen, omkring midten av 1100-tallet.

Gravplaten er nesten helt lik en tilsvarende gravplate fra Nord-Frankrike. Det dreier seg om Norges første importerte steinarbeid i middelalderen og det er helt eksepsjonelt; ingen andre steder så langt unna Tournai opplevde noe lignende. Det understreker hvor viktig Nidaroskatedralen en gang var.

Dette var i en brytningstid på Nidarosdomen og i Norge. Den gamle Kristkirken var blitt for liten etter at Europas nordligste erkebispesete ble opprettet i Trondheim i 1152. Dette utløst igjen stor trafikk mellom Trondheim og Europa. Blant annet skulle det hentes pallier i Roma og det skulle fraktes håndverkere fra England for å bygge kapittelhuset og de nye tverrskipene, de eldste stående delene av dagens Nidarosdom.

At Tournaigravplaten havnet i Nidarosdomen har utvilsomt med denne utstrakte trafikken å gjøre, som også var fulgt av all den vanlige handelsvirksomheten i Nordsjøområdet. Vi vet imidlertid ikke hvem gravplaten var beregnet for. Men vi gjetter kanskje ikke mye feil om vi antar at den kan ha prydet graven til Norges første erkebiskop, Jon Birgisson.

Gravplaten i Tournai-marmor på Nidarosdomen ble på 1200-tallet gjenbrukt som tak i hovedtårnets ganger. En ussel tilværelse for slikt et fint steinarbeid!

Gravplaten i Tournai-marmor på Nidarosdomen ble på 1200-tallet gjenbrukt som tak i hovedtårnets ganger. En ussel tilværelse for slikt et fint steinarbeid!

Men selv slik en fantastisk prydstein kan gjenbrukes. Det viser historien fra de gamle egypterne til i dag. Ikke lenge etter ble gravplaten revet vekk fra graven og brukt til å legge et usselt lite tak i en av hovedtårnets ganger. Der finner vi den fortsatt – sterkt medtatt av 800 år med branner, vannlekkasjer og forvitring.

Etter min mening er denne gravplaten et av Nidarosdomens største klenodier. Vi har en mengde indirekte bevis på at Nidarosdomen er en europeisk, frem for alt en engelsk katedral. Men gravplaten er et av de første håndfaste, materielle bevis på kontakten med Europa. Den sender også tankene tilbake til romernes massive handel med marmor på på Middelhavet – for 2000 år siden.

Den svarte steinen fra Belgia er dessuten utgangspunktet for at vi må se på Nidarosdomen som den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene. Nå blir det ganske komplisert, men jeg skal prøve å forenkle så godt det lar seg gjøre. Først og fremst samler nå de to historiene seg – den fra Britannia og den fra Gallia – den om Purbeckmarmor og den om Tournaimarmor. Så nå skal vi reise…

Fra Gallia og Britannia til Nidaros
Tournaimarmoren kom til England som slanke søyler omkring 1150. Den ble som i Belgia benyttet for å pryde arkitekturen, for å gi kontrast til lyse kirkevegger – for å understreke praktfulle vinduer og portaler. Det var og er gedigen arkitektur – med stein av ulike farger som gir bygningene den livlighet som også romerne strebet etter for 2000 år siden.

Det tok litt tid før englenderne reagerte. Før de skjønte at de hadde en egen stein som var brukbar til akkurat det samme formål: Som mørk søylekontrast til lyse vegger. Denne steinen var Purbeckmarmor – den som romerne likte så godt og som hadde vært brukt siden bronsealderen.

Tempelkirken i London. En av de mange kikrer og katedraler i England som tok i bruk Purbeck-marmor for å skape kontrast til lyse kirekevegger i middelalderen.

Tempelkirken i London. En av de mange kikrer og katedraler i England som tok i bruk Purbeck-marmor for å skape kontrast til lyse kirekevegger i middelalderen.

Fra 1150-60-tallet var ikke Purbeckmarmor til å stoppe. Fra da av ble denne marmoren den suverent mest populære steinen i England. Den har helt til nyere tid knapt hatt konkurrenter. Dette er Englands stein frem for alle andre – og den ble brukt til å pryde hundrevis, ja tusenvis, av kirker og katedraler med søyler, døpefonter og gravplater – og ikke så rent få golvplater.

Naturlig nok ble populariteten fulgt av en stor kommersiell virksomhet. Det etablerte seg “marmorbaroner” både i Purbeck og i London – og disse baronene ble viktige støttespillere til vekslende konger av England i den arkitektoniske utviklingen av middelalderlandet.

Engelsk middelalderarkitektur ble snart ikke mulig uten mørke søyler av Purbeckmarmor. Men har man en så viktig stein, så betyr det at det snart blir etablert alternative steinbrudd. Det var ikke alle kirker, byggherrer og byggmestre som hadde råd til Purbeckmarmoren. Dermed fikk vi imitasjoner, “fakes”, tilsvarende marmor fra brudd andre steder i England – Frosterly og Alwalton er noen de mest kjente.

Det indre av oktogonen på Nidarosdomen. Her kom hvite marmorsøyler først på plass mot slutten av 1100-tallet - og tradisjonen fortsatte under ombygginger utover 1200-tallet.

Det indre av oktogonen på Nidarosdomen. Her kom hvite marmorsøyler først på plass mot slutten av 1100-tallet – og tradisjonen fortsatte under ombygginger utover 1200-tallet.

Det å benytte imitasjoner er sentralt når det gjelder Nidarosdomen. For det var akkurat hva som skjedde her oppe i nord, med vår så å si engelske katedral. På Nidarosdomen, som ellers i Europa, ble det brukt en mengde søyler i ymse materialer gjennom hele den romanske byggeperioden. Men den nye tid i overgangen til gotikken må vi se på bakgrunn av endrede arkitekturidealer. Og disse idealene dreide seg om kontrast. I England var det mørke søyler mot lyse kirkevegger som var viktig. Men i Trondheim ble det ikke bygget lyse kirkevegger; for Nidarosdomen er jo for en stor del oppført av ganske så mørk kleberstein. Man trengte altså LYSE søyler mot mørke vegger for å få den ønskede kontrasten.

Altså måtte man finne på noe annet enn mørk Purbeckmarmor. Det ville ha vært mulig å importere lys stein, men noe slikt hadde blitt forferdelig dyrt – for vi snakker faktisk om mer enn ti tusen søyler. Men det var heller ikke nødvendig å importere, da man jo kunne vende seg til regionale forekomster av skinnende hvit, ekte marmor for å skape kontrast i den mørke arkitekturen. Dette skjedde samtidig med at Purbeckmarmor fikk sin første blomstring i England – nemlig i andre halvdel av 1100-tallet. Spørsmålet er nå hvor Nidarosdomens byggmestre kunne finne hvit marmor. Det var ikke vanskelig. De gikk bare til et stort, gammelt ressurssenter for stein, nemlig til…

Sparbu – 90 km nordøst for Trondheim

Sparbu var et av de viktigste ressursentra for stein i Trondheimsregionen i middelalderen. Og herfra kom det både søyler og gravplater i skinnende hvit marmor til Nidarosdomen.

Sparbu var et av de viktigste ressursentra for stein i Trondheimsregionen i middelalderen. Og herfra kom det både søyler og gravplater i skinnende hvit marmor til Nidarosdomen.

Sparbu var fra gammelt av et senter for utvinning av klebersteinsgryter, i det velkjente bruddet på Slipsteinsberget. Men det er enda et stort kleberbrudd i traktene, og dessuten er det mulig at det ble brutt kvernstein her gamle dager. Og helt tilbake i bronsealderen ble det faktisk brutt marmor til gravkamre. Sparbu var både et av de viktigste befolkningsentra i Trøndelag – og et ressurssenter for stein. Vi aner likheten med Purbeck, dog i et noe mindre format.

Steinbruddene fikk et veldig oppsving da sparbumarmor ble tatt i bruk for søyler og golvplater under byggingen av oktogonen, etter akkurat samme mønster som i England. Omkring 1170 kan det ha vært, kanskje litt senere. Bruddene vi snakker om ligger fortsatt under mosen på gården Lænn, men andre brudd ved gården Frøseth er stort sett blitt ødelagte i tidens løp.

Den fine marmoren i Sparbu er ikke lett å få øye på. Men drar man bort mosen, så dukker det opp spor etter uttak av noen av Norges flotteste gravplater fra middelalderen.

Den fine marmoren i Sparbu er ikke lett å få øye på. Men drar man bort mosen, så dukker det opp spor etter uttak av noen av Norges flotteste gravplater fra middelalderen.

På Lænn kan vi se at Sparbumarmoren først og fremst egnet seg til golvplater, men også til noen av de flotteste gravplatene som finnes fra norsk middelalder. Derfor ble det gravplater som utover på 12- og 1300-tallet skulle bli det viktigste produktet. Mange av disse kan du fortsatt se i gravkrypten under Nidarosdomen. Og steinbruddene fortsatte å blomstre også på andre måter: Sparbu ble det viktigste senteret for kalkmørtelproduksjon i Trøndelag og klebergryteindustrien gikk sin gang i flere hundre år fremover. Men kleberstein fra Sparbu fant aldri veien til Nidarosdomen. Domen hadde langt bedre kleberbrudd til rådighet enn i Sparbu. Men det er en annen historie – behørig omtalt i boken min.

Så viste det seg at det var vanskelig å skaffe nok marmorsøyler i Sparbu. Man måtte allerede omkring 1200 se seg om etter en ny og bedre marmorforekomst. Den fant man utenfor Fosen, på den lille øya….

Allmenningen – 140 km nord for Trondheim

Allmenningen - en liten øy utenfor Fosen der det aldri før hadde blitt hogget stein - kom til å bli den viktigste marmorprodusenten for Nidarosdomen i middelalderen. Herfra kom det tusenvis av slanke søyler til Europas nordligste katedral.

Allmenningen – en liten øy utenfor Fosen der det aldri før hadde blitt hogget stein – kom til å bli den viktigste marmorprodusenten for Nidarosdomen i middelalderen. Herfra kom det tusenvis av slanke søyler til Europas nordligste katedral.

At man fant og tok i bruk Allmenningen som søylebrudd er en av de store milepælene i steinhistorien fra norsk middelalder. I Sparbu gikk man til et gammelt, velkjent ressurssenter – på Allmenningen måtte det stort monn av exploration til for å drive ut tusenvis av steinsøyler på opp til seks meters lengde.

Men det var kanskje ikke så vanskelig som man tror å finne marmoren på Allmenningen, på et lite sted ute i havet hvor det aldri før hadde foregått steinutvinning. For øya ligger midt i skipsleia – midt i Nordvegen, veien mot nord. Og siden marmoren er lett å få øye på, må det ha vært mange som hadde lagt merke til den hvite steinen som ligger der og nærmest ber om å bli brutt ut til lange søyler.

Marmorbruddet på Allmenningen ligger vakkert til på den høyeste toppen på øya. Her fra steinbruddet som ble åpnet for restaureringen av Nidarosdomen på slutten av 1800-tallet.

Marmorbruddet på Allmenningen ligger vakkert til på den høyeste toppen på øya. Her fra steinbruddet som ble åpnet for restaureringen av Nidarosdomen på slutten av 1800-tallet.

Dermed ble det drevet marmor der ute i havet i mer enn 150 år. Det kan ikke ha vært det verste arbeidet domens steinbrytere ble satt til, selv om noen og en hver sikkert hadde hjertet oppe i halsen under farefulle ferder over Frohavet tilbake til Trondheim med urolige og rullende søyler i lasten. Man skal ikke se bot fra at det ligger en og annen marmorlast på bunnen av havet der ute. Her er det mye for fremtidens undervannsarkeologer å ta fatt i!

“Romerske” kilehull i marmorblokk på Allmenningen. Dette er en steinbrytningsteknikk som fant veien via England til Nidaros i middelalderen.

På Allmenningen har vi også det eneste beviset for at de gamle romernes steinbrytningsteknikker fant veien nesten til polarsirkelen. For her ute har vi bevart en fin rekke av store, hogde kilehull som ble brukt til å spalte berget for å få ut de lange søylene. At denne steinbrytningsmetoden kom via England kan det være liten tvil om. Det var romernes etterkommere fra Britannia som brakte med seg slike fine teknikker til en liten øy på utsiden av Fosen for 800 år siden.

Til forskjell fra engelske katedraler har Nidarosdomen også tusenvis av marmorsøyler på sin utvendige arkitektur. Det er dette som gjør at domen er den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene. Her fra koret i domen for noen tiår siden.

Til forskjell fra engelske katedraler har Nidarosdomen også tusenvis av marmorsøyler på sin utvendige arkitektur. Det er dette som gjør at domen er den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene. Her fra koret i domen for noen tiår siden.

En marmorkatedral
Med marmor fra Sparbu og Allmenningen var Nidarosdomen allerede i middelalderen den fremste marmorkatedralen nord for Alpene. Dette er fordi marmor ikke bare ble brukt til innvendige søyler, til golv og til gravplater, men også til tusenvis av søyler utendørs. Noe slikt skjedde ikke i England. For den populære Purbeck-marmoren var for svak – den forvitret for mye til å kunne bli brukt i vær og vind. Og derfor finner vi den bare innendørs i engelske katedraler.

Her er vi i det totale marmorriket: På taket av katedralen i Milano, som fikk mesteparten av sin marmor fra det lille bruddet Candoglia på sørsiden av Alpene.

Her er vi i det totale marmorriket: På taket av katedralen i Milano, som fikk mesteparten av sin marmor fra det lille bruddet Candoglia på sørsiden av Alpene.

Vi må altså til Alpene, men frem for alt til Italia for å finne kirker og katedraler som kan måle seg med Nidarosdomen når det gjelder marmor. Det finnes med andre ord utallige linjer mellom Nidarosdomen – og marmorkatedralene i Milano, Firenze, Siena og Pisa. Ved første øyekast er linjene vanskelige å oppdage. Men når vi vet at romernes forkjærlighet for marmor i middelalderen ble transportert helt opp til Trondheim – via England – kommer vi fort på sporet av hvor den sentrale inspirasjonen er å finne! I den evige by selv – i Roma! For det finnes ingen annen by som er bygd med så mye marmor som hjertet i Romerriket.

Her ender vår historie – i Roma. Marmorens by.

Ruinene av Forum Romanum er selve skattkisten når det gjelder marmor fra alle deler av det gamle imperiet. I forgrunnen fargerik Marmo Africano fra Tyrkia

Ruinene av Forum Romanum er selve skattkisten når det gjelder marmor fra alle deler av det gamle imperiet. I forgrunnen fargerik Marmo Africano fra Tyrkia

Litt om boken
Vi kunne vi ha fortsatt foredraget gjennom svartedaud og reformasjon helt frem til den nye tid. En tid da marmor ble viktigere og viktigere på Nidarosdomen. Om vi teller opp, så har vi vel noe sånt som 20 marmorbrudd representert på katedralen vår. Fra middelalderens Sparbu og Allmenningen, til de aller viktigste bruddene i hele verden, nemlig Carrara i Italia – og de viktigste i hele Norge – Fauske i Nordland.

Kirkerommet i Nidarosdomen sett fra vest. Her er det mye marmor: Pilarer i hvit marmor fra Sparbu og golv i rødlig marmor fra Fauske er bare to av dem!

Kirkerommet i Nidarosdomen sett fra vest. Her er det mye marmor: Pilarer i hvit marmor fra Sparbu og golv i rødlig marmor fra Fauske er bare to av dem!

*
Men alt dette er andre historier. Og de kan du lese om i boken min. Her kan du også lese om klebersteinskatedralen, sandsteinskatedralen og om alle de andre steinene – fra noe sånt som 70 steinbrudd – som ble brukt til å bygge og restaurere Norges nasjonalhelligdom. Du kan også lese om alle steinbruddene som ble testet – de som ble veid og funnet for lette; det dreier seg om 40 ytterligere brudd overalt i Norge, og til dels i utlandet.

I boken kan du – med andre ord – finne steinbrudd fra ditt eget nabolag som ble brukt eller testet for Nidarosdomen. Hele landet er representert. Hva med Rjukan? Eller Solerud i Østfold eller Blåvarp på Toten? Eller Gullfjellet ved Bergen og Grunnes i Målselv?

Men først og fremst vil du i boken finne forklaringer på HVORFOR Nidarosdomen er bygd av akkurat de steinene som ble tatt i bruk. Ingen, absolutt ingen, stein er valgt ut tilfeldig – alle har en historie som er knyttet til arkitekters drøm – og steinbryteres slit. Og hvem var de egentlig – disse steinbryterne? Det er også et kjernepunkt i boken. Kanskje bestefaren din var med å skaffe stein til domen? Det er faktisk ikke helt usannsynlig.

Hvor det hele startet: Farao Djosers trappetrinnspyramide i Sakkara i Egypt - bygd for nesten 5000 år siden. Dette er Nidarosdomens grunnfjell.

Hvor det hele startet: Farao Djosers trappetrinnspyramide i Sakkara i Egypt – bygd for nesten 5000 år siden. Dette er Nidarosdomens grunnfjell.

Noen få vil faktisk finne navnet til bestefaren sin eller tippoldefaren sin i boken, Alle andre kan glede seg til en historie som starter mye lenger tilbake i tid: Helt fra Det gamle Egypt. For det var her – for 5000 år siden at de viktigste grunnsteiner til Nidarosdomen ble lagt. Det gamle Egypt er Nidarosdomens grunnfjell mer enn noe annet – mer enn romerne – mer enn din egen bestefar.

Velkommen til en kulturhistorisk reise i stein!

Boken er gitt ut av Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders forlag i samarbeid med Norges geologiske undersøkelse. Forfatteren har fått støtte av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening. Den kan kjøpes på nettet hos bl.a. bokhandlerne ARK, Adlibris, Haugenbok og Akademika. Eller hos Bokelskere.no.

Kart over noen av stedene vi har besøkt i foredraget – samt den allmenne linjen for inspirasjon når det gjelder bruk av stein på Nidarosdomen:

Per_Storemyr_Nidarosdomens_grunnfjell_lanseringsforedrag (24)

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Ancient Egypt, Archaeology, Marble, New projects, New publications, Norway, Old quarries and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

One Response to Nidarosdomen: Den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene

  1. Pingback: Nidarosdomens grunnfjell – ta en titt i min nye bok om stein gjennom kulturhistorien | Per Storemyr Archaeology & Conservation

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s