Dypt inne i Værnes kirke: En 800 år gammel gang i vesttårnet. Sandstein på vegger, sandsteinsheller i tak og gulv. Foto: Per Storemyr

Den er dekorert med elementer av kleberstein og klorittskifer, men ellers er det sandstein så langt øyet kan se: Værnes er Norges mest komplette sandsteinskirke fra middelalderen! Den rager i størrelse og volum av brukt sandstein langt over middelalderbyggverk i tilsvarende stein i andre deler av landet! Her er et sammendrag av min artikkel til boken «Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre» som ble utgitt i 2016 og som nå er tilgjengelig som open-access. Det er Grubleseminaret som står bak, med Morten Stige og Kjell Erik Pettersson som redaktører – og ikke minst Kjartan Hauglid som bilderedaktør!

Sandsteinskirken

Omgitt av en geologi preget av sandstein og skifer, er Værnes kirke den mest komplette sandsteinskirken fra norsk middelalder. Hele bygningskroppen er i all hovedsak oppført med murestein; tuktede blokker av lagdelt og skifrig sandstein tatt ut i lokale steinbrudd.

Vi kjenner ikke steinbruddene, men må anta at noen av dem kan befinne seg langs den innerste delen av Stjørdalsfjorden eller i dalsidene nord og/eller sør for kirken: Mæle-Berg og/eller Øvre Eidom-Sorte. Middelalderske spor kan være visket bort fra de sistnevnte stedene, da de er sterkt preget av steinbrytning fra 1800-tallet og senere.

Disse bruddene var på 1800-tallet del av den betydelige skiferdriften i Stjørdal, en drift som godt kan ha sine spede forløpere i middelalderen, med leveranser av skifrig sandstein til Værnes kirke, men kanskje også til andre bygninger, bl.a. Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim, som begge har mye sandstein «skjult» i murverket.

Klorittskifer og kleberstein

«Stjørdalsandstein» er lite egnet til fint hogde arkitekturelementer. Derfor speiler bruken av dekorativ finstein på kirken, til skulptur, portaler og vinduer, hva som var vanlig i store deler av Trøndelag i middelalderen: Det ble benyttet klorittskifer i de aller fleste deler som krevde slik stein frem til slutten av 1100-tallet. Etter ca. 1185 tok imidlertid «Trondheimskleber» over i den øverste delen av vindeltrappen i tårnet. Dette er helt på linje med hva vi vet om overgang fra klorittskifer til kleberstein da den gotiske byggestilen var under innføring.

Men på Værnes har vi en ytterligere fase i bruk av finstein; hvelvribbene i tårnfoten, trolig fra ca. 1170, ser ut til å være hogd av en stein vi ennå ikke kjenner opprinnelsen til. Ellers kommer sannsynligvis all finstein fra Øysanden i Melhus og fra Trondheim, der Nidarosdomens steinbrudd var i drift. Marmor til alterplaten og en gotisk gravstein kan begge stamme fra Sparbu (Lænn/Frøset), også Nidarosdomens steinbrudd på 11-og 1200-tallet. Men det kan godt være at Sparbu leverte alterplate til Værnes allerede på 1140-tallet, lenge før bruddene ble tatt i bruk til Nidarosdomen.

1500-tallet

Artikkelen diskuterer i hovedsak bruk av stein på Værnes kirke frem til 1200-tallet, med en avstikker til begynnelsen av 1500-tallet da sakristiets hjørnekvadre trolig ble hentet fra Sparbu (eller Handøl i Jämtland?). Artikkelen tar også opp leirmørtelen som preger fugene i koret og skipet – en helt spesiell mørtel som gir assosiasjoner til middelaldersk byggevirksomhet på De britiske øyer.

Referanse

• Storemyr, P. (2016): Norges mest komplette sandsteinskirke: Stein og steinbrudd til Værnes kirke i Middelalderen. In: Stige, M. & Pettersson, K. E. (eds.), Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre. Stjørdal historielag, Stjørdal, 198-218. Read paper at my academia.edu page

Og her er en…

Kavalkade av alle bildene i artikkelen

Da man under restaureringsarbeidene i 1996 hogde bort pussen på kirken, kunne man se at praktisk talt hele bygningskroppen er oppført med lokal sandstein. Her fra området ved sørportalen, som er bygd med klorittskifer og på 1900-tallet delvis restaurert med kleberstein fra Mosjøen. Foto: Per Storemyr.

Detalj av nordportalen på Værnes kirke. Her ser vi hvordan den grønne klorittskiferen, en svært viktig stein i Trøndelags middelalder, tar seg ut. Foto: Per Storemyr.

Lagrekke med Stjørdalsandstein ved Storvika på Sutterøya. Her ser vi hvordan steinen tar seg ut i en bratt fjellskrent, vekslinger mellom kompakt sandstein og lett forvitrede lag med kalkmineraler. Steinen er av samme kvalitet som den vi finner på Værnes kirke. Foto: Per Storemyr.

Steinbruddet i Storvika på Sutterøya. Vi ser hvordan det er hogd ut stein i den lett skrånende ryggen ut mot fjorden (her ved flo). Det er imidlertid noe usannsynlig at dette kan være et middelalderbrudd, da middelvannstand på den tiden kan ha stått 4-5 m høyere enn i dag. Foto: Per Storemyr.

Sorte skiferbrudd slik det tar seg ut i dag. Dette er det eneste av skiferbruddene i Stjørdal som har overlevd frem til vår tid. I området er det ikke bare skifer, men også Stjørdalsandstein av samme kvalitet som på Værnes kirke. Foto: Per Storemyr.

Geologi og steinbrudd nær Værnes kirke. Befarte brudd er merket med rød sirkel. Rekonstruksjon av Stjørdalselva (mørkere blått) viser hvordan elva kan ha gått på 1000-1100-tallet. Den store slynga mot nordvest blir kalt Storeslynga. Kart: Per Storemyr; rekonstruksjon av Stjørdalselva etter Sveian 1995; geologisk kart etter Norges geologiske undersøkelse.

Gangen mellom første og andre høyde i tårntrappen viser bruken av sandstein til både vegger, golv og tak. I golv og tak er det brukt store, splittede sandsteinsplater. Legg også merke til bruken av små, flate sandsteinsbiter i fuger. Foto: Per Storemyr.

Fra skiferbruddet ved Skarsjøen, et av de mange bruddene som var i drift i Stjørdal fra midten av 1800-tallet og utover. Steinbryterne hogger lange kanaler på tvers av kløven i skiferen, som så blir kilt ut som plater. En tidlig boremaskin har kommet på plass, men akkurat her er den satt opp kun for å vises frem. Ukjent fotograf, ca. 1900. Fra Pettersson 1999.

Forenklet geologisk kart over Trøndelag med gamle steinbygninger, samt et utvalg kjente og sannsynlige steinbrudd fra middelalderen tegnet inn. Almlia, Ingdalen, Sorte og Stavlo er ikke bekreftet som middelalderbrudd. Kart: Per Storemyr; geologi forenklet etter Norges geologiske undersøkelse.

Innholdsfortegnelse – Stige, M. & Pettersson, K. E. (eds.), Værnes kirke – en kulturskatt i stein og tre. Stjørdal historielag, Stjørdal

Nederst: Detalj av trappesteinen i nedre del av vindeltrappen i tårnet på Værnes kirke. Vi ser at fugen mellom de grønne klorittskiferne er pinnet med en mørk skifer, kanskje fra bruddet på Sorte. Øverst: Detalj av vindeltrappens øvre deler. Her finner vi meget godt bevart kleberstein – Trondheimskleber – med svært gode hoggespor. Foto: Per Storemyr.

Detalj av «leirmørtelen» som er brukt i fugene på koret og skipet i Værnes kirke. Vi ser den grønnlige, leirholdige sanden, klumper av kalk (hvite), luftbobler (sirkelrunde fordypninger) og nederst en treflis. Prøve fra korets vegg mot sakristiet. Millimeterskala. Foto: Per Storemyr.

Detalj av gravplaten fra 1200-tallet som nå befinner seg i søndre sidealternisje i Værnes kirke. Gravplaten er hogd i hvit marmor med karakteristiske «bånd» av mørkere mineraler. Platen kommer etter all sannsynlighet fra Nidarosdomens gamle brudd i Sparbu. Foto: Per Storemyr.

Hvelvet i tårnet på Værnes kirke. Hvelvribbene er hogd av steintyper vi ennå ikke kjenner opprinnelsen til. Foto: Kjartan Hauglid.