Julekalkbrenning i Hyllestad: Fra hogging av marmor i gamle Smilla kalkverk, gjennom stemningsfull brenning til hvit kalkkunst på Smillamarmoren, signert Torbjørn Løland. Fotos: Torbjørn Løland og Per Storemyr
Gjennom de fire siste åra har Kvernsteinsparken i Hyllestad vært et lite, nasjonalt senter for tradisjonell brenning av kalk/marmor. Med støtte fra Riksantikvaren har vi testet en rekke marmorer som var i bruk på Vestlandet til mørtel, slemming og hvitting i gamle dager. Vi driver dette arbeidet fordi vi har tro på tradisjonskalk til restaurering og på kalkens økologiske fortrinn. Nå har arbeidet gått over i en ny fase; fra høsten 2020 er det undertegnede som etter avtale med Hyllestad kommune driver «vesleovnen» og «storovnen». Før jul ble det invitert til julebrenning, den 15. kalkbrenninga, for og med folk som har jobbet kalkdugnad. Kalken kom fra det gamle kalkverket Smilla i Hyllestad, den går til Fortidsminneforeningen og skal brukes til restaurering av Lillingstonheimen i Fjaler under et murerkurs neste år. Her er hele historien om en vellykket julebrenning!
Kalkovnene i Kvernsteinsparken
Kalkprosjektet i Hyllestad ble startet på bakgrunn av behovet vi i Norge har for tradisjonskalk til restaurering av gamle stein- og murbygninger. Vi har gjennom de siste fire åra, solid støttet av Riksantikvaren, bygd, ombygd, reparert og brent med ved i to ovner, en «storovn» for produksjon (ca. 2 tonn) og en «vesleovn» for testing (ca. 150 kg). Store deler av «kalk-Norge» har vært med på arbeidet, men med lokale dugnadsfolk som de viktigste støttespillerne. Dette har vært et dugnadsløft av de sjeldne!
Vi har gjort gode fremskritt i forståelse av tradisjonsbrenning og vi har drevet store og festlige, nasjonale arrangementer sammen med mange andre aktører, ikke minst de ukelange Kalknettene sommeren 2019, jektefart med brentkalk til Selja kloster og Kalkfestivalen i Bergen 2020. Se et stort antall artikler om kalkarbeidet her: https://kvernsteinsparken.no/tag/kalk/
Tradisjonskalk har blitt satt grundig på det nasjonale kartet, også fordi vi har brent og testet kalk fra Stavanger i sør til Møre i nord. Det er tradisjonell vestlandskalk som har stått i sentrum, basert på de sparsomme ressursene av marmor vi har – men som har vært brukt siden middelalderen og inn i første halvdel av 1900-tallet.
De ulike kalkene våre har gått til restaurering av gamle bygninger og grunnmurer, smier, ildsteder, piper og gruer, men også til tradisjonell kalking av fjøs, inntil nå med suksess. Vi har en del brentkalk på lager. Det er bare å ta kontakt om du skulle ha et behov. Vi gir bort brentkalk gratis, fordi arbeidet er utført med Riksantikvarens støtte og på dugnad, mot at du forteller oss hvordan kalkarbeidet ditt utføres.
Pusspåkast med et smil! Murerlærling Martin Rebnord Pedersen i sving med Hyllestadkalk under Kalkfestivalen i Bergen sommeren 2020. Foto: Per Storemyr
Bygningsvernets økologi
Det var sementen som fra andre halvdel av 1800-tallet «ødela» for de mange gamle kalkverkene på Vestlandet (og ellers i verden). Sementproduksjon er ikke bare økologisk tvilsomt, med store utslipp av CO2, bruken har også vært til stor skade på våre gamle steinbygninger, med Nidarosdomen som vårt fremste eksempel. Restaurering med sement gir, kort oppsummert, fukt-, sprekk-, frost- og saltskader på bygninger som opprinnelig ble oppført med kalk.
Siden 1980-1990-tallet har derfor pågått en kontinuerlig overgang til bruk av kalk for restaurering. Mye kalk har kommet fra vår eneste norske gjenværende industriprodusent (Verdalskalk), mye fra Sverige og Danmark, mye moderne «kvasikalk» (NHL) fra Frankrike/Europa, men etter hvert har det også dannet seg flere miljøer som driver med «hjemmebrenning» i liten skala, litt som «bondebrenning» i de hundrevis av ovnene som var i drift i gamle dager. Hyllestad er ett av disse nye “hjemmebrennermiljøene”. Det var kalknestor Terje Berner som startet dette eventyret i Norge for mer enn 20 år siden.
Tore Granmo i en tidlig morgentime ved kalkovnen på Domkirkeodden i Hamar. Tore er en krumtapp i Norges kalkbrennermiljø og bygger nå en stor, tradisjonell kalkovn på Helgøya. Han har også hjulpet oss sent og tidlig i Hyllestad. Ellers er det nye kalkbrennermiljøer i Trondheim (Nidarosdomen) og på Fosen, på Røros, i Hardanger og Stavanger, samt i Tønsberg (østersskjell) – og naturligvis Hyllestad. Foto: Per Storemyr
Kalk er i mange sammenhenger mer bærekraftig enn sement og tilsvarende produkter (som NHL). For det første er brenntemperaturen lavere (8-900 mot 13-1400 grader), for det andre tar kalk opp igjen frigitt CO2 ved herding (sement herder ikke med CO2, men med vann), for det tredje drives tradisjonell kalkbrenning med ved som brennstoff; sementproduksjon drives stort sett med fossile brennstoff. Og for det fjerde er kalk «reparerbar». Det er lett å drive vedlikehold av «svakt» kalkbasert murverk, lett å gjenvinne slikt murverk for ny bruk. Dette er bare i begrenset grad tilfelle for «hard» sement. Se en kort og fyndig artikkel hos Building Limes Forum, den britiske organisasjonen for fremme av tradisjonskalk: https://www.buildinglimesforum.org.uk/climate-change-should-lime-mortar-fill-in-the-gap/ (Vi har en tilsvarende forening i Norge og Norden: https://www.kalkforum.org/)
Mange miljøer verden rundt er klar over kalkens økologiske fordeler. Kalk opplever internasjonalt en «revival». Samtidig er vi klar over at kalkbrenning med ved også gir utslipp, når en skalerer opp «bondebrenning». Derfor er det et mål å brenne så effektivt som mulig, med minst mulig vedforbruk. Brenning og testing i Hyllestad er del av denne globale forskningsgløden. Vi vil gi et bidrag til bygningsvernets økologi.
Smilla kalkverk i Hyllestad
Å brenne kalk i dag hviler på eldgamle tradisjoner. Det er et 10 000 år gammelt håndverk, romerne perfeksjonerte det for 2000 år siden, i Norge perfeksjonerte man det gjennom middelalderen. I Hyllestad var Smilla kalkverk i drift fra 1890-tallet til 1940-tallet, og vi lurer på om ikke tradisjonen går lengre tilbake i tid. Smilla og Hyllestad har bare en liten marmoråre, men det er den eneste mellom Bergen/Osterøy og Sunnmøre. Derfor var og er den viktig lokalt og regionalt. Kalken gikk til bygging i Bergen i gamle dager, men også til jordbruket.
Kalkverket er velbevart, med unntak av ovnen, som er ramlet ned. Men her finnes marmorbrudd, veier og kai – hele infrastrukturen som var nødvendig for å produsere brentkalk. Og arbeidet i kalkverket er levende beskrevet av vår store dikter Norvald Tveit, i boka «Fra gull til grønne skoger».
Inn til nå har vi i Hyllestad brent marmor fra andre deler av åra som går gjennom bygda. Det er en flott marmor, en dolomittmarmor med fine rødlige bånd, ja en fin ornamentstein. Det er også en god kalk for restaurering på Vestlandet, fordi den er uren og dermed blir den litt «sterkere» overfor det heftige regnværet vårt, enn helt rene (industri)kalker.
Men kalken er beige/brunlig i fargen og egner seg ikke alltid for kalkhvitting, den siste «finishen» på en mur. Derfor ville vi nå teste den gamle marmoren fra kalkverket på Smilla. En spennende julekalkbrenning! Ville den brente marmoren bli hvit? For marmoren på Smilla er ikke hvit i det hele tatt, den er gråblå. Men vi vet av erfaring at slik farge skyldes grafitt, rent karbon. Det vil brennes vekk i en kalkovn.
Forberedelser til julekalkbrenning
Julebrenninga, den 15. brenninga i rekka, startet som alltid – med dugnad: Sveinung stilte med båt, Oddvin, Torbjørn og jeg stilte som mannskap og steinbrytere. Vi hadde fått lov av Jostein Kvåle og Hans Kristian Akse til å hente marmor på eiendommen i Smilla, til det gamle kalkverket er det ikke vei, derfor båt. Vi valgte oss ut noen hundre kilo av det beste vi kunne finne, blågrå marmor med minst 90% kalk. Vi hogde den opp og tøffet til havn.
Så brukte vi dagene før brenning til å reparere vesleovnen, med leiremørtel og kalk, og med vinkeljern for å holde oven «sammen». Vi fikk orden på ved – og samtidig gjorde Ole-Ivar Åm Sognnes og gjengen det fint i omgivelsene, ny gruset plass omkring ovnen og det nye vedskjulet og redskapsboden som er satt opp av Audun Oppedal og Svein Åge Eikelid.
Vi hogde opp marmoren til knyttnevestørrelse og fikk den i ovnen, etter et system med luftekanaler, slik at det skal være god trekk for å minimere vedforbruk. Oddvin og familie gjorde sine forberedelser, la til rette for dugnadsfest. Julekalkbrenning blir en tradisjon i Hyllestad – dette var andre året på rad.
Rekordbrenning på 16 timer ga hvit kalk!
Julebrenninga gikk som smurt, med stor fest for mange folk som stakk innom. Vi brukte kun 16 timer på å få et par hundre kg Smillamarmor gjennombrent, men vi juksa litt. For dagen før brenning, fredag 11. desember varmet vi opp ovnen og marmoren i tre-fire timer, slik at fukt ble drevet vekk. Å drive vekk fukt er viktig i kalkbrenning, og det må gjøres langsomt, for ellers sprekker stein og ovn altfor mye opp.
Selve brenninga startet kl. 9 på morgenen, lørdag 12. desember. Vi hadde mildt vær, men med litt vind fra sørøst. Siden ovn og marmor var tørr, tok det bare et par timer før flammene slo gjennom og temperaturen i brennkammeret la seg på over 800 grader. Vi brukte dagen til å få opp temperaturen til 7-800 grader på toppen av ovnen. Fin glød og mye flammer!
Da kvelden kom og festlighetene tok seg opp hadde vi jevn temperatur på 8-900 til 1000 grader i hele ovnen. Senere ble det samling i Storehuset i Kvernsteinsparken. Der inviterte Oddvin, Anne Berit, Marita og Zack til kalkbrennerfest! Med smalahove, pinnekjøtt og alt som hører til!
Allerede i ett-to-tida på natta kunne vi ta ut brent marmor for å leske den. Et spennende øyeblikk! For ville marmoren gi hvit lesket kalk? Den gjorde det! Til stor applaus. Nå vet vi at den tradisjonelle Smillamarmoren i Hyllestad kan måle seg med andre hvite Vestlandskalker. Kalken har en svak beige «tint», akkurat slik hvit tradisjonskalk skal være. Etter at vi tok ut kalken fra ovnen på søndagen og fikk den opp i tette tønner, et halvt døgn etter brenninga, har vi testet den på flere vis. Den virker grei!
Brenning med ved og økologi
Siden vi nå har erfaring med kalkbrenning, så brukte vi minimalt med ved under julebrenninga, en snau kubikk. Vi startet med bjørkeved med et fuktinnhold på ca. 16%, deretter gikk vi over til furuved med fukt på ca. 15%. Det er ikke mulig å videre få ned fukten i veden på høsten og vinteren når en lagrer utendørs eller under halvtak. Vi lagrer ikke innendørs, for vi vil gjenskape tradisjonell brenning på Vestlandet. På våren kan veden bli tørrere, for da regner det vanligvist minst på Vestlandet.
Vi vet av erfaring at bjørkeved gir greie temperaturer, men problemet er at det produseres en del kull og aske, selv ved temperaturer på over 900 grader. Derfor er det nødvendig å fjerne kullet, slik at ikke brennkammeret blir fylt opp. Og da tar brenningen lengre tid. Vi fjernet kull og aske en gang og gikk over til brenning med furu utpå ettermiddagen. Det gjorde susen. Furu har omtrent lik brennverdi som bjørk, men etterlater veldig lite kull og aske.
Da vesleovnen vår er optimalisert med forlenget brennkammer og blir delvis tildekket på toppen for å «holde på varmen», så er vi i stand til å brenne veldig raskt. Disse erfaringene tar vi hele tiden med oss når vi skal produsere mye kalk i storovnen vår. Men vi holder på de «middelalderske» tradisjonene, fordi vi betrakter brenningene våre som eksperimentell arkeologi: Vi brenner med ved i ovner som kun har et enkelt brennkammer og i prinsippet er åpne i toppen, men som blir tildekket etter hvert som brenningene skrider fram: Få god temp og full trekk; deretter gradvis tildekking.
Økologisk og økonomisk er det av stor viktighet å kjenne sin ovn og sin ved. Derfor var også kalkbrenner i gamle dager et eget yrke. Ingen ønsker å brenne mer ved enn nødvendig, da kan det bl.a. bli altfor høye temperaturer bak i ovnen. Det er bare gjentatt eksperimentering som kan gi svar. Og alle vet at ilegget er sentralt: fore ovnen med maksimalt rom mellom kubbene for å sikre oksygentilførselen.
Veiledende temperaturdiagram for julekalkbrenningen (målt med IR-termometer). Gode temperaturer; ikke for høyt – og ikke for lavt. Her er hele loggen (PDF). Illustrasjon og logg: Per Storemyr
Lillingstonheimen i Fjaler
Vi driver ikke kalkbrenning uten at noen vil ha kalken vår! Denne gangen brant vi for Fortidsminneforeningen, for eiendommen deres Lillingstonheimen i Fjaler. Her er Alexander Rauboti primus motor og både bor her og driver restaurering av dette fantastiske, mer enn 200 år gamle anlegget. Les om anlegget på Fortidsminneforeningens hjemmesider: https://fortidsminneforeningen.no/museum/lillingstonheimen/
Alexander var med på hele brenningen og er også ansvarlig for murerkurset vi skal ha på Lillingstonheimen til sommeren. Da skal den slitne grunnmuren til pers! Mon tro om den tidligere er restaurert med Smillakalk? De siste restaureringene har imidlertid blitt utført med sement. Så vi må gjøre det vanlige arbeidet: Hogge vekk sementen og reparere fuger med kalkmørtel, deretter kalkpussing, slemming og hvitting. Da blir det lettere, mer kostnadseffektivt – og ikke minst mer økologisk – å ta vare på muren i fremtiden.
Følg med! Det blir midtsommerkalkfest på Lillingstonheimen!
Smillakalk er blitt kunst, laget av Torbjørn Løland: En hvitkalket svane i relieff på den gråblå Smillamarmoren. Foto: Torbjørn Løland
Takk til
- Riksantikvaren ved Inger-Marie Aicher Olsrud for støtte til kalkbrennerarbeidet i Hyllestad. Denne brenningen var på dugnad, men uten Riksantikvarens tidligere støtte hadde ikke dette vært mulig. I utkantdistrikter som hos oss kan vi dugnad! Men vi må ha penger til materialer, verktøy, til ekspertise når det trengs.
- Fortidsminneforeningen ved Alexander Raubouti for utmerket samarbeid om kalkbrenning og det kommende murerkurset sommeren 2021.
- Hyllestad kommune ved ordfører Kjell Eide for avtale om drift av kalkovnene i Hyllestad.
- Grunneier Hans Kristian Akse og oppsitter Jostein Kvåle i Smilla for tillatelse til å ta ut marmor.
- Kalkdugnadsgjengen i Hyllestad. Mange hjelper med forberedelser og selve brenningene, denne gangen var det spesielt Oddvin Kverhellen, Torbjørn Løland og Sveinung Hatlem som tok et tak. Takk også til alle andre som var med på kalkbrennerfest og hjalp til med smått og stort!
Tekst og foto (der ikke andre er nevnt): Per Storemyr, arbeidende prosjektleder for bygging av kalkovner og for alle de 15 kalkbrenningene i Hyllestad siden 2016/2017.
Per Storemyr Archaeology & Conservation 
Pingback: De blå flammers natt: Brenning av Smillamarmor i Hyllestad | Per Storemyr Archaeology & Conservation