Å brenne «Kongens marmor» fra Marmorøyen i Bergen

Fra Marmorbroen i København og Marmorøyen i Bergen til julekalkbrenning i Hyllestad

«Kongens marmor» er betegnelsen på vakker vestlandsmarmor som ble brutt i Sunnhordland og på Marmorøyen i Bergen på 17- og 1800-tallet. De Lillienschioldske Marmorværker startet med kongelig privilegium for brytning og marmoren ble skipet til København for å pryde Christiansborg slott og andre staselige anlegg. Men marmoren ble også benyttet til kalkbrenning for et stort regionalt marked. Mest kjent er den gamle kalkindustrien omkring Mosterhamn på Bømlo og i Tysnes-området. Også på Marmorøyen i Bergen ble det brent kalk i gamle dager. Vi har brent og testet Mostermarmor for ny bruk i kulturminnevernet siden 2020. Før jul i 2021 ville vi prøve ut hvordan marmoren fra Marmorøyen lar seg brenne i Vesleovnen i Hyllestad. Her er historien om bruddet, marmoren og brenningen.

Marmorøyen, Paradis og en skatt fra Hopsfossen

Marmorøyen ligger i Nordåsvatnet mellom Bergen og Flesland. Bruddet er det eneste som er bevart av et større «anlegg» for både uttak og saging av stein. Den tynne marmoråren strekker seg gjennom en del av det som tidligere ble kalk Hopsholmen og kommer opp igjen ved Paradis, der det også var brudd – men som har blitt offer for utbygging. Rett i nærheten ligger Hopsfossen, nå i et virvar av motorvei og moderne infrastruktur.

Denne fossen ga en gang kraft til hva som må være et Norges første ordentlige steinsageverk. Vi vet at et tilsvarende marmorsageverk ble satt i drift på Bømlo før 1800, men ellers er det smått med historiske opplysninger om saging i større skala av naturstein, f.eks. kleberstein. En unik akvarell ble malt av anlegget i Hopsfossen – signert J.F.L. Dreier i 1827. Maleriet er en skatt, kanskje det tidligste bildet av natursteinsproduksjon i landet. Også et annet bilde ble tegnet av saga, gjengitt i tidsskriftet Naturen i 1836-37. Bare så synd at saga er ødelagt for lenge siden.

«Hope Marmor Værk». Akvarell av J.F.L. Dreier fra 1827

Geologisk kart som viser kalkåren fra Marmorøyen og Paradis. Blått punkt er bruddet på Marmorøyen. Modifisert berggrunnskart fra NGU

Bruddet på marmorøyen

Før en kan brenne «historisk» kalk for ny bruk i kulturminnevernet, også når det bare gjelder testbrenning, må en skaffe seg oversikt over forekomst/brudd, eierforhold, tilgjengelige ressurser, geologi, historikk, vernestatus, transportforhold og egenskapene til marmoren. Det har vi gjort før alle våre mer enn 20 brenninger i Hyllestad – av marmor fra Møre i nord til Stavanger i sør.

Marmorøyen er vernet som friluftsområde og vi fikk tillatelse av Byantikvaren til å samle noen hundre kilo løse marmorblokker den 21. september 2021 og frakte dem til ovnen i Hyllestad. Til dette fikk vi hjelp av en lokal dugnadsgjeng med Ole Chr. Endresen i spissen og av «Marmorguttene» som er ansvarlige for skjøtsel på øya. Den tette skogen omkring i gamle bruddet er tynnet ut og det er mulig å få oversikt over hva som gikk for seg her i kortere og lengre perioder mellom 1738 og til det var definitivt slutt i 1855.

Bruddet er ikke veldig stort. Det dekker et område på 2-3000 kvadratmeter og det er bare i den østlige delen man har gått dypere inn i berget, slik at 4-5 m høye bruddkanter i dag står igjen. Kanskje kan det har vært tatt ut noe sånt som 5000 kubikkmeter marmor her. Noen fine verktøyspor etter brytningen kan man fortsatt observere, det dreier seg bl.a. om hogde, rektangulære hull for store kiler brukt til å splitte omfangsrike blokker fra berget.

Det skal ha vært den hvite, relativt finkornede marmoren man i gamle dager først og fremst var ute etter. Den er ikke alltid like lett å finne, for marmoren er mangfoldig og vekslende i både farge og tekstur, der det ligger inneklemt i lag av andre metamorfe bergarter fra Den kaledonske fjellkjedefoldingen. I tillegg til den hvite, opptrer det båndede rosa, grålige og blålige varianter – og så finner vi spektakulære typer som har nesten alle regnbuens farger.

Lidarkart som viser utbredelsen til bruddet på Marmorøyen og plassering av kalkovn. Modifisert fra hoydedata.no

Det sentrale marmorbruddet på Marmorøyen

Store, hogde kilehull for uttak av marmorblokk

Marmorblokk til kalkbrenning er samlet og diskuteres, f.v. Øystein Jansen, Per Storemyr og John Erik Bugge Rasmussen. Foto: Ole Chr. Endresen

Kalkovnen på Marmorøyen

Det var kanskje de hvite variantene man også var ute etter for kalkbrenning på øya. Farget marmor kan ha en tendens til å gi svakt beige eller lett brunlig brent kalk, ofte på grunn av et visst jerninnhold. Slik kalk har på den annen side ofte såkalte hydrauliske egenskaper på grunn av innhold av silikatmineraler som kvarts, glimmer og amfibol, noe som kan være gunstig for styrke og holdbarhet ved muring og pussing.

Vi har ingen spesifikke opplysninger om kalkbrenningen, annet enn hva en kan se i bruddet. Den steinbygde kalkovnen ligger på østsiden inne i hovedbruddet, noe som må bety at den ble anlagt en stund etter at marmordriften startet opp, kanskje endog mot slutten av driften. Ovnen er rast sammen og steinen fra murverket er lempet vekk fra ovnen, slik at de danner avlang, snaut. 6 m lang «ring». I disse massene finner en mange sterkt forbrente stein. Tar en det gjenstående, buede murverket som utgangspunkt, må ovnen ha hatt en diameter på drøye 2 m, noe som normalt vil ha gitt en høyde på kanskje 2,5 m. Dette vil da ha vært en sylindrisk, vedfyrt liten «bondeovn» som vil ha kunnet brent noe sånt som 10-15 tonn marmor i slengen

Vi vet ikke hvor lenge ovnen kan ha vært i drift, men det kan trolig ikke ha vært så lenge, da det ikke er mye spillmasser av kalk omkring ovnen eller i fjæra ved Marmorsundet bare 10 m unna. Kanskje gikk kalken til ett og annet byggeprosjekt i Bergen? Kanskje kan ovnen ha hatt forløpere, kanskje helt tilbake til middelalderen, enten på Marmorøyen eller ved forekomstene på Paradis? Men det er også mulig at marmor ble fraktet inn mot eller til byen og altså brent et annet sted enn i bruddet. Her må en nemlig også ta med i beregningen hvor det var greit å skaffe store mengder brensel til brenning (kanskje 15-20 kubikk ved pr. brenning, slik vi kjenner det fra tilsvarende ovner i dag).

Rester av murverket til kalkovnen i bruddet på Marmorøyen

Den sammenraste og omrotede kalkovnen sett ovenfra. Indre diameter i ovnen vil ha vært drøye 2 m

Sterkt forbrent stein (konglomerat?) ved kalkovnen

Oselveren til Ole Chr. Endresen er lastet med marmorblokk og klar til transport!

Julekalkrenning i Hyllestad

Ole Chr. Endresen sørget for staselig transport av marmorblokkene med oselver inn til fastlandet. Så gikk ferden med bil til Hyllestad – og lørdag 11 desember var det klart for brenning. Denne var lagt opp som festlig julekalkbrenning med bl.a. dugnadsgjengen fra marmorfangsten.

Men først ble ovnen reparert/klargjort og fylt med opphogde biter av marmoren fredag 10. desember etter prosedyren vi har fulgt de 10 siste brenningene. Tørr furuved med 13-15% fukt ble tatt imot og stablet, litt småbrenning ble utført for å få bort fukt i ovn og marmor. Ole Chr. hjalp til. Vi passet ekstra godt på å sortere vekk alle marmorbiter vi ikke anså som hvite nok ved ilegget; vi ville så langt som mulig prøve å få ut hvit brent kalk denne gangen. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt å sortere vekk all uren marmor.

Med fint, stille være og temperatur omkring null, kunne brenningen ta til kl. 9 på lørdag. Fyringen gikk greit gjennom dagen, etter vanlige prosedyrer, men vi var litt for raske til å starte pålegg av små marmorplater på toppen for å holde på varmen (rett før kl. 12). Dermed kvelte vi trekken noe, måtte fjerne en del plater og kunne ikke mure det endelige topplokket på plass før i 16-17-tiden. Da var tilberedning av festmiddag ved ovnen godt i gang.

Med testlesking fra 20:30 og utover, forsto vi at brenningen ville gå raskt og kl. 22 var alt gjennombrent, dvs. etter 13 timer. Vi lot det brenne i nok en time eller to, mest for festen sin skyld.

Kongens marmor fra Marmorøyen til brenning: varierende kvalitet, fra helt hvit til båndet rosa, grålig og blålig

Brenningen av Kongens marmor er godt i gang. Per Storemyr ordner “topplokket” på Vesleovnen. Foto: Frøydis Arnesen

Kalkovnsområdet i Hyllestad for anledningen omgjort til gourmet-restaurant!

Uttak og sortering av brent kalk

Ved uttaket på søndag kunne vi konstatere at marmoren hadde smuldret noe, men stort sett holdt formen sin fint. Det ble imidlertid fort klart at en god del marmor vi hadde ansett som hvit likevel hadde en del forurensninger og ble ganske gråbrunfarget. Derfor sorterte vi strengt og slik fikk vi ut en snau halvpart med helt hvit kalk. Det totale utbyttet ble som vanlig 70-80 kg. Hvit kalk blir god til slemming og hvitting, farget kalk til muring, også på grunn av svake hydrauliske egenskaper som følge av omvandling av silikatmineralene i marmoren ved de høye temperaturene.

Det er en mulig viktig lærdom her: At Marmorøyen ikke ble noe senter for kalkbrenning kan gjerne skyldes at det var vanskelig å finne nok hvit marmor i bruddet. Det var slett ikke alltid man benyttet hvit kalk i gamle dager, brune og grå varianter var ikke uvanlige. Men til slemming og hvitting gjør de hvitere variantene seg best.

Vi har altså skaffet ny og verdifull kunnskap om brenning av nok en gammel vestlandsmarmor, fra før har vi fått tilsvarende kunnskap om 8 andre marmor som var i bruk langs kysten i eldre tider. Alle har de vist seg å fungere godt til sine formål ved 20-30 små og større restaureringer.

Om alt går etter planen skal “Kongens kalk” brukes til restaurering av en gammel jordkjeller opprinnelig bygget med bruk av kalk rett ved Nordåsvatnet. Det er ikke umulig at den opprinnelige kalken ble brent på Marmorøyen. Med brenningen i Hyllestad kan vi nå få testet ut hvor god kalken er å jobbe med og hvor holdbar den er.

Brunlig brent kalk med sintret silika fra kvartsinnholdet i marmoren. Dette vil nok gjøre kalken svakt hydraulisk

“Kongens kalk” er sortert i “hvitkalk” og “gråkalk”. Den hvite til hvitting og slemming, den grå til muring

Den hvite kalken fra Marmorøyen passer bra som hvitting på Vesleovnen

Takk til

Haakon Aase var med som idémaker for prosjektet, men kunne dessverre ikke delta i arbeidet. Ole Chr. Endresen stilte opp som primus motor både på marmorfangst og under julebrenningen.

Båttransport til Marmorøyen ble fikset av Kjartan Juvik. Med på turen var også Rune Løvaas, Øystein Jansen – og John Erik Bugge Rasmussen i spissen for Marmorguttene. Rune ble også med på brenning og fikk følge av en bergensk vennegjeng, Frøydis Lindén, Anne Lise Sæterdal, Hanne Thuen og Rolf Søderstrøm.

Takk også til lokale Hyllestadfolk som kom innom under brenningen.

Kilder

Wiesener, A. M. 1914: Marmorbrud i Bergens stift i gamle dage. Naturen, 38: 10, 306-316. https://marcus.uib.no/instance/issue/ubb-tskr-naturen-1914-10.html
Steinsvåg, S. 1965: Gruverdrift på Bømlo. Sunnhordland Årbok, 46, 3-35. Tilgjengelig her: https://dirmin.no/sites/default/files/bibliotek/BV3806.pdf
Robert Kloster: Marmorverket på Hop, BT, 8.2.1969
Haakon Fosen: Marmorøyen, BT 30.3.1985
Marmorbrota ved Nordåsvatnet, Fanajul, 1986
Heldal, T. og Jansen, Ø J. 2000: Steinbyen Bergen. Nord 4, Bergen. I Nasjonalbiblioteket: https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016022648037
Heldal, T. og Jansen, Ø J. 2005: Slottstappet geologi. På sporet av “De Lillienschioldske Marmorværker” i danske slott. Norsk Geologisk Forening 100 år, Røros, 9.-12. januar. Abstracts and proceedings of the Geological Society of Norway, 1, 47-48. Poster her: https://steinriketbomlo.no/wp-content/uploads/Kobenposter.pdf
Skatten på Marmorøyene, BA 18.8.2013
https://www.grind.no/midthordland/bergen/marmoroyen
https://no.wikipedia.org/wiki/Marmor%C3%B8yen
https://www.marmorguttene.no
Bilde av marmorbroen i tittelbildet: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:Marmorbroen-03-2007.jpg