Kalkplassen i Guédelon. Tønner med lesket kalk – og kalkovnen i bakgrunnen til høyre. Foto PS

Guédelon, 200 km sørøst for Paris, skulle være kjent for de fleste med interesse for middelalderens byggekunst. Siden 1997 bygger man her møysommelig på en ny middelalderborg – med metoder som i middelalderen. Trolig er det Europas største eksperimentelle arkeologiprosjekt, et unikt laboratorium for å forstå hvordan man bygget på 1200-tallet. Nesten alt er middelaldersk i sitt vesen; prosesser for materialproduksjon, tilvirkning av verktøy, transport, stillasbygging, løfting og heising – og ikke minst tegl- og kalkbrenning. Hvordan man brenner og bruker kalk ble vist oss av steinhogger og guide Lancelot Delarche under vårt nylige besøk i Guédelon. Brenningen utføres på en litt annen måte enn vi er vant til i Norge. Her er en kort rapport.

På slutten av 1990-tallet regnet man med å være ferdig med den middels store borgen «rundt 2020». Nå, etter rundt 30 års byggetid, står storparten av verket, men det er mye arbeid igjen på bl.a. tårnene. Hvert år går det med 4-6 tonn med brentkalk til byggingen. Etter litt plunder i starten, da kalken kom fra en tradisjonsbrenner ikke langt fra Guédelon, har man i mange år brent kalken selv, rett utenfor borgporten.

Borgen slik den står sommeren 2026, etter nesten 30 års byggetid. Foto PS

Borggården med den store hallbygningen. Foto PS

Kalkplassen sett fra toppen av borgmuren. Skur for blanding av mørtel og oppbevaring av lesket kalk. Kalkovnen i bakgrunnen. Foto PS

Kalkovnen er bygget av den helt lokale, jernholdige sandsteinen som også er hovedbyggesteinen for selve borgen. Utvendig har ovnen firkantform, innvending bygger man ved hver brenning opp et høyt, domformet hvelv av kalksteinen som skal brennes. Det er litt som et hvelv i en gammel, norsk potetkjeller. Hele ovnen dekkes utvendig av et lag med leiremørtel. Konstruksjonsmåten har man fra arkeologiske utgravinger av flere kalkovner ved middelalderske borger i Frankrike.

Hvelvet strekker seg ca. 1 meter over steinkonstruksjonen. Det er knapt noen fylling av kalkstein over hvelvet – det er hvelvet selv og en del fylling på sidene, mot steinkonstruksjonen, som holder all kalk til brenning. Dette er temmelig ulikt hva vi gjør ved småskala brenning i Norge for tiden – og på mange steder ellers i Europa, også i store ovner, f.eks. i Sveits og på Gotland. Her lager man et hvelv på ulikt vis, og så fyller man en stor ladning kalkstein eller marmor over dette.

Borgen er praktisk talt bygget i et steinbrudd. Her får man den viktigste byggesteinen, som også er brukt til kalkovnen. Foto PS

Lancelot Delarche forklarer kalkovnen. Her er det mye hvit «halvlesket» kalk fra brent kalkstein som ble liggende igjen etter siste brenning. Foto Franziska Rüttimann

Blikk inn i kalkovnen. Foto PS

Hvelvet og sidefyllingen utgjør i størrelsesorden 7-8 tonn ubrent kalk, og brenningen utføres i løpet av ca. 3 døgn. Ved den første brenningen benyttet man både kalkstein og marmor. Da viste det seg et interessant mønster. Den mer porøse kalksteinen var fullstendig gjennombrent og god å leske, mens marmoren knapt var leskbar. Dette er i tråd med erfaringer vi har fra Norge: Marmor er «seigbrent» – mye vanskeligere å brenne enn kalkstein.

Man brenner med tynnkløyvd langved, ofte en kombinasjon av furu og eik. Man ønsker seg lange flammer som strekker seg høyt opp i hvelvet, samt lite kull og aske. Med mer erfaring har man gjort en del forbedringer, som å bygge forkammer, slik at varmefordelingen blir bedre. Man har også laget et system med lufteluker gjennom leirelaget som omslutter domen på toppen av ovnen. Også slike tiltak er vel kjent fra småskala kalkbrenning i Norge.

Kalkovnen i full fyr. Her ser man også hvordan ovnen er pusset med leiremørtel utvendig. Forkammeret stikker litt ut over fyråpningen og det domformede hvelvet stikker opp på toppen. Skjermdump fra «Le feux de Guédelon» (sesong 1, episode 3)

Uttak av brent kalk fra kalkovnen, etter at domen er tatt ned. Her ser man hvordan kalksteinen er lagt sirkulært inne i ovnen. Skjermdump fra «Le feux de Guédelon» (sesong 1, episode 4)

Kalksteinen man brenner i Guédelon er ellers «avfall» fra steinhogging – fra hogging av portal- og vindusomramminger, hjørnekvadre, hvelvribber og trappetrinn. Her bruker man regional, hvit kalkstein som er lettere å hogge presist enn den lokale, brune og svarte, jernholdige sandsteinen, dvs. den vanlige byggesteinen. Kalksteinen er svært ren og er å regne som luftkalk, den har knapt bestanddeler som gir hydrauliske egenskaper, noe som er et helt bevisst valg, tydeligvis ut fra kunnskap om kalk fra «ekte» middelalderborger i regionen.

Hvit kalkstein i portalomramming. Kløyvde biter fra slik stein benyttes til kalkbrenning. Foto PS

Inne i den store hallen i borgen ser vi kalkstein langs dør- og vindusåpninger og omkring ildstedet. Foto PS

Den brente kalken leskes nokså umiddelbart etter brenning i store leskekar og lagres som kalkdeig på egenproduserte tretønner. Her kan den lagres i lang tid, bare man passer på å ha et sjikt med vann over deigen. Men benytter altså ikke mørtellesking, eller hotmix, for å blande den brente kalken med sand til mørtel. Sanden er helt lokal og har den samme brunlige tonen som berggrunnen. Blanding foregår stort sett på et tregulv i skuret rett ved kalkovnen. Det brukes et hakkelignende redskap og spade – og mye tid! Blandingsforholdet er normalt ca. 1:2 (kalk:sand), noe som gir en passe stiv byggemørtel uten å tilsette ekstra vann.

Leskekar for brent kalk. Foto PS

Deigkalken oppbevares i tønner. Foto PS

Start på blanding av nok en batch med mørtel. Legg merke til den brune sanden og den hvite kalken. Mer kalk tilsettes etter hvert, til blandingsforholdet er ca. 1:2. Foto PS

I tillegg til byggemørtel, altså mørtel for kjernene i de opp til 4 m tykke murene og til fugene i murskallene, brukes kalken til innendørs puss og hvitting. Noen hvittede rom er allerede dekorert med kalkmalerier; her benytter en seg av opp til 15 pigmenter som alle er funnet lokalt eller tilvirket av lokale mineraler og planter. Fremfor alt har Guédelon en stor rikdom i ulike oker-varianter. Kalkmaleriene er laget al secco, med dyrelim og egg som bindemiddel.

Kalkmørtelen i fugene får en temmelig brun tone av den brune sanden. Fugemørtelen forvitrer en del allerede. Foto PS

Pusset og hvittet tårnrom, med kalkmalerier og malt dekor langs arkitekturelementer. Foto PS

Nesten 30 år er gått siden byggingen av borgen i Guédelon startet. Da er det naturlig at borgen begynner å vise noen alderstegn. Fremfor alt er det dannet mange kalkrender fra fuger og hvelv. Det er mye kalk i de tykke murene – innerst vil den på grunn av mangel på karbondioksid aldri herde skikkelig. Og siden tildekkingen av murene under regnvær nok er så som så, vil kalken «renne ut» og skape kalkrender, uten at det er noe vesentlig problem.

Kalkrender i murverket omkring hovedporten – og i hvelvet over porten. Foto PS

Alle borger må ha do! Klassisk privet i et hjørne på «baksiden» av borgen. Legg også merke til alle kalkrendene i murverket. Foto PS

Guédelon er et fascinerende sted og det er mange som har oppdaget dette unike prosjektet. Borgen besøkes av ikke mindre enn 300 000 hvert år. Men selv om det var mange folk også under vårt besøk, la det ingen demper på atmosfæren. Det er stille og rolig, fullstendig annerledes enn på en hvilkensomhelst moderne byggeplass, inkludert moderne restaureringsarbeider. For nå benyttes det nesten uten unntak maskinelt, bråkete verktøy. Nei, takke meg til en middelaldersk byggeplass!

Kilder

• Muntlig orientering ved Lancelot Delarche
• Serien «Les feux de Guédelon» på Youtube
• Boken «Guédelon. We’re building a castle”. Engelsk versjon 2026. Fransk versjon i nettbutikken til Guédelon
• Nettsiden til Guédelon