Jakten på steinbruddene til middelalderens kirke og kloster på Hovedøya ved Oslo

Ruinene av Edmundsirken og en del av det middelalderske klosterkomplekset på Hovedøya. Foto: Per Storemyr

Ruinene av Edmundsirken og en del av det middelalderske klosterkomplekset på Hovedøya. Foto: Per Storemyr

I et aldeles praktfullt sensommervær var jeg siste uke Riksantikvarens utskremte på jakt etter de gamle steinbruddene som ble brukt til å bygge Edmundskirken og cistercienserklosteret på Hovedøya i Oslofjorden. Flere har gjort det samme før meg, men nå var det meningen å virkelig få kartfestet de gamle bruddene, og å prøve å tolke hvordan steinarbeidet kan ha vært organisert i gamle dager.

Det er ikke lett å finne middelaldersteinbrudd. Spesielt ikke når det – som på Hovedøya – har foregått steinbrytning i stor stil i tiden etter middelalderens steinbyggeboom. Så la det være sagt med en gang: Det finnes ikke sikre spor etter middelalderbrudd på øya. Men det finnes en rekke indikasjoner på hvor bruddene kan ha vært.

Geologi og historie
Å rusle rundt på Hovedøya – og å kjempe seg frem gjennom dens torner og kratt! – sender tankene til Middelhavslandenes flora. Det er ikke rart, for det milde klimaet og den spesielle geologien har gitt opphav til et uvanlig rikt planteliv. Det er en av grunnene til at Hovedøya er fredet. Geologien som ga grunnlaget for floraen gjenspeiler på eksemplarisk vis hva man ellers finner i Oslofeltet: Her er ordoviciske og siluriske kalksteiner og sandsteiner, dessuten knollekalk og skifer. Og alt gjennomskjæres av en rekke permiske ganger av vulkansk diabas og en spesiell, porfyrisk form for syenitt.

Men, akk, en lang geologisk historie har satt sine spor: Bergartene er foldet og svært oppsprukket. Det er ikke mange av dem som egner seg til god bygningstein. Og i praksis er det ingen av dem som kan brukes til fint hogget stein – til kvaderstein og skulptur.

Parti fra Edmundskirken på Hovedøya. Vi ser regelmessig sandsteinsmurverk til høyre, med et bånd av vulkanske bergarter midt i veggen. Kvadersteinene omkring portalen er hogget av ortocerkalkstein brakt til Hovedøya fra fastlandet. Foto: Per Storemyr

Parti fra Edmundskirken på Hovedøya. Vi ser regelmessig sandsteinsmurverk til høyre, med et bånd av vulkanske bergarter midt i veggen. Kvadersteinene omkring portalen er hogget av ortocerkalkstein brakt til Hovedøya fra fastlandet. Foto: Per Storemyr

Dette kan vi se på ruinene av Edmundskirken fra det tidlig 1100-tallet og på klosteret som i stor grad er fra 1200-tallet. Fint hogget stein til hjørnekvadre og omramminger er uten unntak av den såkalte ortocerkalksteinen vi finner inne i Oslo, spesielt på Gamle Aker kirke. Også en ukjent, meget fin kalkstein ble benyttet, frem for alt til skulptur, likeså mindre mengder kleberstein. Men sistnevnte kan man i dag ikke se på ruinene. De ble funnet under de mangfoldige arkeologiske utgravningene og konserveringskampanjene som har pågått siden 1800-tallet og befinner seg nå bl.a. i steinlageret inne i Store Vestre krutthus.

Et steinbruddslandskap på en strategisk øy
Når vi har nevnt krutthus forstår vi at strategisk plasserte Hovedøya – rett utenfor Akershus festning – var viktig for den militære utviklingen i Oslo. På 1800-tallet ble det etablert en rekke militære anlegg; bastioner, kanonstillinger, laboratorium, lavetthus, kommandantbolig, hus for oppsynsmenn – alt sammen ble knyttet sammen med smale, men velbygde veier. I tillegg var det naturligvis anlagt en rekke brygger og havner som skulle sikre kommunikasjonen med utenverdenen. Senere hadde øya funksjoner som karantenestasjon for Oslo, politiet hadde virksomheter her, og under krigen var øya sentral i tyskernes disposisjoner. Og øya har i flere hundre år tiltrukket folk som ønsket rekreasjon og badeliv. Slik oppsto det badehus, skjenkestuer og spisesteder.

En kanonstilling fra 1800-tallet på Hovedøya. Den befinner seg på et oppbygd platå, som har en fin mur med stein som er brutt ut på 1800-tallet. Foto: Per Storemyr

En kanonstilling fra 1800-tallet på Hovedøya. Den befinner seg på et oppbygd platå, som har en fin mur med stein som er brutt ut på 1800-tallet. Foto: Per Storemyr

Selv om de fleste større hus ble oppført i teglstein, krevde byggingen av alt dette store mengder naturstein. Til platåer for hus og bastioner, til fundamenter og grunnmurer – og til konstruksjon av de flotte veiene. Vi snakker om titusenvis av tonn med stein. Ubearbeidet eller lett tuktet til murer, knust ned til pukk for veiene, samlet sammen i stor stil til alle oppbygde platåer. Naturligvis var de middelalderske etterlatenskaper i førstningen en kjærkommen steinkilde, men de fikk jo etter hvert status som kulturminner, og kunne heller ikke levere nok stein til den nye byggevirksomheten. Til dette kommer at “frisk”, ny stein fra Hovedøya skal ha blitt “eksportert” til utbygging av Akershus festning og det kongelige slott på 1800-tallet.

Hovedøya er med andre ord et veritabelt steinbruddslandskap. Vår registrering kan skilte med ca. 30 sikre og omkring 10 mulige brudd, i tillegg til all samling av rullestein og markstein som må ha funnet sted. Dessuten kommer en rekke brudd som nå er fullstendig overgrodde og som derfor ikke kan ses i terrenget.

På denne bakgrunn er det helt naturlig at middelalderske brudd er forsvunnet. Det viser seg nemlig at steinbryterne til alle tider var ute etter de beste stein øya har å oppdrive. Man har etter alt å dømme vendt tilbake til de samme stedene for å bryte stein. Dette er ikke noe nytt – de gamle egypterne gjorde akkurat det samme langs Nilens bredder: tok i bruk de gamle brudd gang etter gang.

Det er flere titalls steinbrudd på Hovedøya. Her er bare de tre største inntegnet - med det gamle geologiske kartet til Brøgger som bakgrunn.

Det er flere titalls steinbrudd på Hovedøya. Her er bare de tre største inntegnet – med det gamle geologiske kartet til Brøgger som bakgrunn.

Steinene i middelalderens ruiner.
Men hvordan kan vi vite dette? Jo, ved å studere bruken av stein i ruiner, bygninger og konstruksjoner på øya. Først og fremst har man vært ute etter den beste sandsteinen og de tykkeste skifre, de som har minst sprekker, samt de beste diabasgangene. All annen stein – og avfallet fra produksjonen av god stein – kunne brukes til fyll i murer og platåer.

Slik er det i 1800-tallets krutthus – og slik er det i middelalderens ruiner. Men det er likevel store forskjeller mellom 1100-tallets romanske edmundskirke og 1200-tallets gotiske klosterbygninger. Som mange steder ellers i Norge bygde man på 1100-tallet med småfallen, fint tilpasset, tuktet stein i vangene og fylte murkjernen med større og mindre, uregelmessige stein – alt sammen med kalkmørtel som bindemiddel. Murverket på kirken er til dels svært regelmessig, med skifteganger som varierer i høyde fra 5 til 20 cm. I Oslo har slikt murverk sine paralleller bl.a. på Mariakirken, hvis ruiner kan ses i Middelalderparken. Det regelmessige preget i murlivet skyldes at man benyttet sterkt lagdelt sandstein som naturlig spalter i tynne, mursteinslignende blokker. Noen sandsteinslag på øya er svært tynne, andre kan ha en tykkelse på 20-30 cm. Med dette kan den vekslende skiftehøyden i murverket forklares.

Det gotiske murverket er av en helt annen karakter. Nå skulle det bygges raskt og effektivt, og man benyttet som mange andre steder i landet relativt store, ofte uregelmessige blokker i murlivet, mens murkjernene ble konstruert omtrent som i romansk tid. De store blokkene i murlivet kunne være av hvilken som helst stein, bare de teknisk sett var gode nok. Og derfor finner vi en herlig blanding av sandsteinblokker, vulkanske steinblokker, samt rullestein fraktet med isen og store markstein som gjennom tidene hadde forvitret ut fra øyas berggrunn.

Det kan være liten tvil om at de beste sandsteinsblokkene i det gotiske murverket ble brutt ut fra fast fjell. Men når det gjelder de vulkanske steinene er det mer sannsynlig at de ble samlet sammen omkring de vulkanske gangene på øya. Disse gangene, som er steiltstående og har en bredde fra en til omkring ti meter, er nemlig svært oppsprukket og dermed ramler det naturlig ut ganske store, skarpkantede stein som resultat av frostens herjinger om vinteren.

Sandsteinsbruddene
Sandstein (og skifer som spalter i tykkere lag) finnes ikke over alt på øya, men i klart definerte soner i nordvest og sørøst. Bruddene i nordvest ligger nær fjorden, bare 200-300 meter unna klosterkomplekset. Her kan vi se en nesten 200 meter lang, skråttstilt flate ned mot vannet. Lagene over dagens nivå, de som er brutt vekk, må ha blitt nærmest skrellet av flaten. Og vi kan se mange borhull og grunne, oppsprukkede groper som tyder på sprengning med krutt. Man har boret seg skrått ned i sandsteinen, satt på en ladning og således skapt sprekker langs den sedimentære lagningen i stor omkrets omkring borhullet. Deretter kunne flakene som ble skapt renses vekk fra berget, tuktes til noenlunde rektangulære blokker og transporteres til den aktuelle byggeplassen. Om sommeren kunne transporten gå med slede på land, om vinteren kunne man bruke havisen for å få steinen frem til andre deler av øya – eller til fastlandet.

Parti av det store sandsteinsbruddet nordvest på Hovedøya. Foto: Per Storemyr

Parti av det store sandsteinsbruddet nordvest på Hovedøya. Foto: Per Storemyr

Kruttsprengning fant ikke sted i middelalderen, så her står vi overfor et steinbrudd som siste gang var i bruk på 1800-tallet. Men steinkvaliteten og plasseringen av bruddet kan tyde på at det var i bruk allerede i middelalderen. Vi må imidlertid passe litt på. I middelalderen ville mesteparten av dette store steinbruddet ha lagt helt i vannkanten: Fjorden sto da omkring fem meter høyere enn i dag. For landet har jo hevet seg etter istiden! Likevel må vi konkludere med at stein kan ha vært brutt her i middelalderen, også fordi det i den tette skogen omkring dagens klare spor etter brytningsvirksomhet finnes mindre klare spor under tykke lag av mose. Her kreves det arkeologiske utgravninger for å bekrefte at det virkelig dreier seg om gamle steinbrudd. Og er man heldig kan gravning også gi materiale til datering.

Brytningsteknikken i middelalderen vil ha vært helt annerledes enn sprengningen i mer moderne tid. Siden sandsteinslagene har massevis av sprekker, er det sannsynlig at man har benyttet seg av enkel kiling, men først og fremst ulike former for brekkstenger for å lirke løs egnede blokker. Det er sannsynlig at man kun vil ha arbeidet helt i overflaten av berget, og ikke gjort noe forsøk på å utvikle dypere brudd. Vi kan ikke være sikre på dette, men undersøkelser andre steder i landet gir en viss pekepinn på at det å brekke og kile løs egnet stein i overflaten var de viktigste brytningsteknikkene i middelalderen. Men her må vi skyte inn at dette gjelder for røff bygningstein. Klebersteinsbrudd ment for finere arbeider ble helt klart drevet i dypet i middelalderen – og for den saks skyld også i vikingtiden, da til gryter og kar.

Om sandsteinsbruddet på nordvestsiden av øya ikke var i bruk i middelalderen, så finnes det mange muligheter for drift i et større belte av samme stein på de sørøstre deler av øya, høyt over vannlinjen i middelalderen. Her er det massevis av usikre spor etter brytning i tett skog og under kratt og mose. Men felles for alle disse sporene er at de befinner seg nær bygninger som ble oppført på 1800-tallet. I disse bygningene finnes det sandstein i grunnmurene og i platåene de er oppført på. Så det er sannsynlig at de svake spor etter steinbrytning først og fremst kan knyttes til 1800-tallets virksomhet.

Det største steinbruddet på Hovedøya er et sandsteinsbrudd. Det befinner seg helt øst på øya, i et naturlig skar der man har drevet med kruttsprengning på 1800-tallet. Her ble det anlagt uregelmessige benker oppetter skaret, opp til en høyde av nesten tretti meter over fjorden. Det er god sandstein her, så sprekkefri som det går an å få den på øya. Men bruddet befinner seg langt unna det middelalderske klosterkomplekset, så det er sannsynlig at vi her står overfor et rent 1800-tallsbrudd. Kanskje det først og fremst ble benyttet for “eksport” til fastlandet?

Bruddene i diabasganger
Diabas er en mørk, seig og hard, vulkansk gangbergart. Alle som har besøkt Hovedøya vil ha lagt merke til hvordan den skjærer gjennom de sedimentære bergartene (sandstein, kalkstein, knollekalk og skifer). Og tar man en tur med båt langs sørøstsiden av øya, ser man at gangene står frem som knivskarpe skar ned mot vannet. Noen av disse skarene er naturlige, dannet ved forvitring og erosjon av diabasen gjennom tusenvis av år. Men andre steder er skarene et resultat av målrettet steinbrytning.

Fra det største diabasbruddet på Hovedøya. Her ser vi store hauger med stein som har blitt sortert etter deres størrelse. Helt til venstre er en haug med pukkstein. Foto: Per Storemyr.

Fra det største diabasbruddet på Hovedøya. Her ser vi store hauger med stein som har blitt sortert etter deres størrelse. Helt til venstre er en haug med pukkstein. Foto: Per Storemyr.

Den mest intense brytningen av diabasen fant helt klart sted på 1800-tallet, siden det er spor av borhull i alle de 15-20 små bruddene. En slik hard stein egner seg nemlig utmerket til å bygge veier med. Man sprenger den løs fra fjellet, hugger større biter ned til pukkstørrelse og dermed har man et suverent materiale til veidekker. Det største diabasbruddet øst på øya er i så måte svært interessant. Her finnes mange små brudd langs hele diabasgangen som skjærer tvers over øya. Flere steder ligger det store hauger med hva som ved første øyekast ser ut som avfall etter driften. Men kikker man nærmere etter, viser det seg at hauger med finere pukk ligger side om side med grovere blokker. Dette kan vi tolke som systematisk nedhugging og sortering av steinen: det grove skulle brukes til fyllinger, det finere til veidekker. Siden vi her har å gjøre med steinbrytning utført i militær regi, må vi anta at haugene er blitt liggende ved steinbruddene fordi det plutselig kom en ny ordre til steinbryterne, eller at man ganske enkelt hadde fått seg nok materiale da bruddene ble forlatt.

Både på 1800-tallet og i middelalderen ble diabas til en viss grad benyttet til muring – av grunnmurer og i veggene til cistercienserklosteret. På 1800-tallet må vi anta at de beste, større blokkene som ble sprengt ut i bruddene ville ha egnet seg til formålet. Men i middelalderen er det mer sannsynlig at man har “plukket” løse stein i og nær diabasgangene, spesielt de som ligger nær klosteret, og tuktet dem lett med hammer og meisel før de var klare til å bygge med.

Steinbruddenes betydning
Steinbruddene på Hovedøya kan virke små og uanselige. Men de er egentlig et Norge i miniatyr. De gjenspeiler på eksemplarisk vis den allmenne steinbrytningshistorien i landet: Brytning for bygningsformål startet i middelalderen, i tidlig moderne tid plyndret man de middelalderske bygningene for god stein til nye formål, før man på 1800-tallet startet ny steinbrytning for byggingen av det moderne Norge. At man på den tiden ikke plyndret videre har også å gjøre med at middelalderens etterlatenskaper så smått ble ansett som verdifulle historiske minnesmerker.

Svært viktig er også at det som ble betraktet som god stein i middelalderen hadde den samme status i nyere tid. Derfor ble de gamle bruddene gjenbrukt. Og derfor er det ofte vanskelig å finne klare spor etter middelaldersk brytning i Norge. Unntaket er kleberstein og annen helt spesiell stein. Kleber var nok viktig i tidlig-moderne tid, men ikke så viktig at sporene etter den middelalderske brytningen har gått tapt over alt i landet.

Med sine steinbrudd i sandstein og diabas er Hovedøya også et speilbilde av den europeiske steinbrytningshistorien. Spesielt sandstein var umåtelig viktig for bygging i Europa – fra romertiden, gjennom middelalderen og frem til våre dager. Derfor er det bare de seneste sporene etter aktivitet som i dag kan ses. Bruddene ble med andre ord gjenbrukt gang på gang. Det er akkurat som på Hovedøya. Øya har ikke bare en flora som sender tankene til Middelhavet; den har også steinbrudd som gjenspeiler virksomhet i sydligere strøk.

Litteratur / internett

Om steinbruddprosjektet
Det pågående steinbruddprosjektet på Hovedøya er støttet av Riksantikvaren og er del av et større prosjekt om gamle steinbrudd i Norge. Hovedmålet er å kartfeste gamle steinbrudd, bringe dem inn i den offisielle kulturminneverndatabasen (Askeladden), slik at de ikke blir ødelagt av nåtidens utbyggingsplaner. Samtidig er det et mål å finne ut av hvordan gammel steinbruddsdrift ble organisert.

Tidligere er steinbruddene omkring Selja kloster i Sogn og Fjordane, samt Reins kloster i Sør-Trøndelag undersøkt. Vitenskapelig rapportering med kart over alle gamle steinbrudd funnet under disse undersøkelsene (inklusive Hovedøya) vil foreligge innen utgangen av 2014.

Takk til
Jeg vil gjerne takke Inger-Marie Aicher Olsrud ved Riksantikvaren for utmerket samarbeid i steinbruddsprosjektet. Vi hadde sammen en fin dag på Hovedøya! Dessuten stor takk til “vaktmesteren på Hovedøya”, Anders Thevik i Oslo kommunes Miljøetat. Anders kjenner Hovedøya som sin egen bukselomme og har kunnet svare på utallige spørsmål fra en til tider forvirret steinbruddsforsker!

Kart / beliggenheten til Hovedøya

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in Archaeology, New projects, Norway, Old quarries, Ruins and tagged , , , , . Bookmark the permalink.

2 Responses to Jakten på steinbruddene til middelalderens kirke og kloster på Hovedøya ved Oslo

  1. Pingback: Geologi og kulturminner – bevaring av gamle steinbrudd | Per Storemyr Archaeology & Conservation

  2. Pingback: Around the Archaeology Blogosphere Digest #1 | Doug's Archaeology

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s