Den 25. kalkbrenningen i Hyllestad. 5 år med «hjemmebrenning» og bruk av Vestlandets tradisjonskalker

Kalkovnene i Hyllestad. Storovnen og Vesleovnen er reparert og slemmet med Mosterkalk etter siste brenning i mars.

Kalkovnene i Hyllestad. Storovnen og Vesleovnen er reparert og slemmet med Mosterkalk etter den 25. brenningen i midten av mars 2022.

I midten av mars gjennomførte vi den 25. kalkbrenningen i Hyllestad. På programmet sto nok en test av «Kongens marmor» fra Marmorøyen ved Bergen. Det ble en rask brenning, etter bare 12 timer var alt gjennombrent. Marmoren ble brent i «Vesleovnen», som i snart 4 år har fungert som en eksperimentell arbeidshest, der ulike marmortyper fra 7 forekomster på Vestlandet har blitt brent. «Storovnen» har samtidig, siden 2017, produsert 3-4 tonn brent Hyllestadkalk til ulike restaureringsoppgaver. Det har vært 5 år med «hjemmebrenning», testing og bruk av tradisjonskalk. Her er en oppsummering av arbeidet og hva vi har lært.

Rask brenning i optimalisert vesleovn

Marmorøyen er den siste i rekken av Vestlandets marmorer som har blitt testet i Vesleovnen. Tidligere har vi testet marmorer fra Møre i nord til Rogaland i sør. I helgen 11.-13. mars 2022 utførte vi brenningen slik det har blitt vanlig den siste tiden. Vesleovnen er en miniversjon av en middelaldersk, åpen vedfyrt kalkovn og brennforløpet har blitt kraftig optimalisert gjennom erfaringene vi har fått, slik at det nå kun tar 11-12 timer å brenne en ladning på 120-150 kg marmor ved 900-1000 grader.

Alle brenninger de siste 5 år, med beskrivelser av brennforløp og optimalisering, er dokumentert i mange tidligere artikler på denne nettsiden, på Kvernsteinsparkens nettside og i en oppsummerede artikkel i Fortidsvern. I artiklene er også arbeidet med Storovnen, vår 2-tonns ovn, dokumentert, fra bygging og restaurering til de to siste brenningene. Starten av alt arbeidet er dessuten publisert i Journal of the Building Limes Forum.

Under er en bildekavalkade over den siste brenningen, kulminasjonen av hva vi har lært. Selv om mye er annerledes ved brenning i Storovnen vår og i andre tradisjonelle, vedfyrte kalkovner, så er prinsippene nokså tilsvarende:

Brenntid og vedforbruk

I en så liten ovn som Vesleovnen bruker vi mer trevirke pr. produsert enhet enn i en stor ovn, men ved gode brenninger har vi klart å presse forbruket ned til bare en halv kubikkmeter 60 cm tørr furuved pr. brenning (1/5-1/4 mål). Det er kun drøyt dobbelt så mye pr. enhet marmor (eller kalkstein) som i 50-100 ganger større ovner, som har mye større kapasitet til «å holde på varmen».

Optimaliseringen, med det lave tids- og vedforbruket, gjør det mulig å raskt teste mange forskjellige typer marmor som eventuelt kan egne seg til brenning i store produksjonsovner. Det er viktig når vi nå tar opp igjen tradisjonsbrenning av kalk til restaurering av gamle steinbygninger og andre kulturminner.

Utvikling av brenntid for 19 brenninger av matrmor i Vesleovnen. Utbyttet har mesteparten av tiden lagt på ca. 70 kg brentkalk

Utvikling av brenntid for 19 brenninger av marmor i Vesleovnen. Utbyttet har mesteparten av tiden lagt på ca. 70 kg brentkalk

Vedforbruk gjenom 19 brenninger av marmor i Vesleovnen. Som en ser er vedforbruket tett knyttet til brenntiden

Vedforbruk gjennom 19 brenninger av marmor i Vesleovnen, omregnet til m3/tonn marmor. 4 m3/tonn tilsvarer ca. 0,5 m3 for en brenning. Ved sammenligning med figuren over ser en at vedforbruket er tett knyttet til brenntiden

Marmorøyen som eksempel på lettbrent kalk – og sortering

Marmor fra Marmorøyen egner seg ikke til storproduksjon, da ressursgrunnlaget er for magert og forekomsten dessuten er vernet fordi det er tatt ut stein her i gamle dager. Men det er et svært godt eksempel på en marmor som er lett å brenne og som ut fra sine mangfoldige egenskaper gir kalk med ulik styrke og farge ved bruk.

Marmoren er dessuten glimrende for å skaffe erfaring i sortering. Etter hvert har vi blitt svært nøye med å sortere kalken etter brenning; hvite sorter i en bøtte, beige i en annen, brune i en tredje. Fargenyansene er et resultat av marmorens innhold av urenheter, og de ulike typene kan ha ulike bruksegenskaper. Det spørs om man ikke var nøye med å sortere kalken slik i gamle dager også.

Brent kalk av marmor fra Marmorøyen sortert: Hvit slemme- og hvittekalk, lett beige puss- og spekkekalk, samt lysebrun spekke- og murekalk

Brent kalk av marmor fra Marmorøyen sortert: Hvit slemme- og hvittekalk, lett beige puss- og spekkekalk, samt lysebrun spekke- og murekalk

Mørtelprøver av de ulike sorteringene med kalk fra Marmorøyen. Fra venstre hvit, beige og uren (brun). Prøvene er laget 36.3.2022 som hotmix med sand fra Loneland (siktet til 0-5 mm), ferdig blandingsforhold ca. 1:1. Det var lett å leske de hvite og beige sortene, mens den urene sorten tok litt lengre tid, noe som er et kjent fenomen ved lett hydraulisk kalk. Den urene kalken var brent nederst i ovnen på ca. 1100-1200 grader.

Ferske mørtelprøver av de ulike sorteringene med kalk fra Marmorøyen. Fra venstre hvit, beige og uren (brun). Prøvene er laget 26.3.2022 som hotmix med sand fra Loneland (siktet til 0-5 mm), ferdig blandingsforhold ca. 1:1. Det var lett å leske de hvite og beige sortene, mens den urene sorten tok litt lengre tid, noe som er et kjent fenomen ved lett hydraulisk kalk. Prøven ble laget før alt var lesket, derfor ble det litt “kalksprett” og små riss og prøven måtte etterkomprimeres. Den urene kalken var brent nederst i ovnen på ca. 1100-1200 grader, de øvrige lengre oppe i ovnen på ca. 900 grader.

Erfaringene med brenning av marmor fra Vestlandet

Marmoren fra Marmorøyen er, sammen med Hyllestadmarmor, Smillamarmor og Mostermarmor, lette å brenne og fine å bruke til ulike arbeider innen restaurering (se figurer under). Marmorene er fin- til middelskornet og «holder på formen» når de blir brent, dvs. at det ikke blir bevegelser i marmorladningen som kan ødelegge for trekken i en tradisjonell ovn.

Da er det verre med Visnesmarmor, Talgjemarmor og en hvit variant av Skaftåmarmoren. Dette er grovkornede marmorer som lett pulveriserer når temperaturen blir høy. Det får betydning for trekken, da den fine grusen som dannes har en tendens til å tette ovnen.

En kan ta høyde for grusdannelsen ved å bygge inn trekkanaler, men brenningene tar likevel lengre tid. Og verst er det når en brenner skjell i en slik vedfyrt ovn, noe vi også har testet. Kamskjell er så flate at de pakker seg når temperaturen i den durende ovnen blir høy, mens skjell av invaderende stillehavsøsters i tillegg fragmenteres. Også for skjell kan en finne løsninger for brenning med ved, men alt i alt er det mye vanskeligere enn når en brenner faste og fine marmorer. Derfor har en da også gått over til å brenne stillehavsøsters lagvis med trekull i spesialovner. Se artikler i Murmesteren og på Nordisk kalkforum.

Sju vestlandske marmorforekomster testet i Vesleovnen. Hver forekomst har ofte et par ulike typer marmor, slik at reelt antall typer testet er ca. 12. Fra hver forekomst er det hentet flere hundre kilo stein, stort sett ved manuelt arbeid. Fra Hyllestadmarmor er det skaffet mer enn 8 tonn. Geologisk kart: NGU

Oppsummering av egenskapene til de ulike marmor- og skjellsorter brent i Vesleovnen. I tabellen er de rangert etter hvor lette de er å brenne

Oppsummering av egenskapene til de ulike marmor- og skjellsorter brent i Vesleovnen. I tabellen er de rangert etter hvor lette de er å brenne

Historisk marmor, ressursgrunnlag – og ny ovn på Bømlo

Med unntak av Hyllestadmarmor og mulig for Talgjemarmor, ble marmortypene vi har brent benyttet historisk på Vestlandet, noen helt fra middelalderen, andre i nyere tid, før kalkbrenning tok slutt utover 1900-tallet. Skjell ble bare i svært liten grad benyttet historisk, kun 1-2 eksempler fra middelalderen er vitenskapelig dokumentert.

Når en lærer dem å kjenne, er alle kalktypene gode til sine formål. Men det er spesielt Mostermarmor fra Bømlo som utmerker seg. Den er lett å brenne, noe vi har testet 8 ganger, og god å bruke til restaurering. Dessuten er ressursgrunnlaget, dvs. tilgangen til råstoff, av varianter med ulike egenskaper og fargenyanser, meget stort. Det er derfor ikke rart at Bømlo og Sunnhordland var Vestlandets viktigste kalksentrum i gamle dager, fra middelalderen og inntil 1960-tallet.

Og det er derfor vi har satset på å gjenoppta større tradisjonsbrenning i nettopp Mosterhamn. En 10-tonns ovn er bygd, første brenning gjennomføres rett etter påske. Det er Bent Morten Steinsland, Tore Granmo og undertegnede som har drevet fram utviklingen på Bømlo, gjennom Fabrica kulturminnetjenester as, i et prosjekt ledet av Moster Amfi og støttet av Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren, Bømlo kommune og flere andre. Kurs i tradisjonshåndverk hjelper på fremdrift, bl.a. ved bygging av ovn.

Den nye10-tonns kalkovnen i Mosterhamn under bygging ved murerkurs støttet av Fortidsminneforeningen i mars 2022

Den nye 10-tonns kalkovnen i Mosterhamn under bygging ved murerkurs støttet av Fortidsminneforeningen i mars 2022

Den nye kalkovnen i Mosterhamn nesten ferdig (mars 2022). Tak over selve ovnen er nå under bygging. Foto: Bent Morten Steinsland, lokalt ansvarlig for byggingen

Den nye kalkovnen i Mosterhamn nesten ferdig (mars 2022). Tak over selve ovnen er nå under bygging. Foto: Bent Morten Steinsland, lokalt ansvarlig for byggingen

Ressursgrunnlaget generelt

Ressursgrunnlaget for de andre kalkene testet ut er magert, da det delvis dreier seg om nedlagte, uttømte marmorbrudd, delvis om små forekomster, delvis om restriksjoner som f.eks. vern. Likevel er det i alle forekomstene mulig å bryte litt marmor for brenning til spesialformål. Visnes er et stort marmorbrudd for moderne industri, så her er det uutømmelige mengder, men kvaliteten er grov og marmoren vanskelig å brenne.

Det er ikke kalkstein og generelt få områder med marmor på Vestlandet. Vi har testet marmor fra de fleste områdene, men har ennå til gode å prøve oss på Sunnmørsmarmor, Risnesmarmor (fra Trengereid nord for Bergen) og flere i Sunnhordland. Sistnevnte vil det bli naturlige å teste ut i nye ovner i Mosterhamn.

Bruken av kalkene: Fra middelalderkirker til sauefjøs

Vi bygde den første kalkovnen i Hyllestad i 2017 uten bruk av kalk, kun med lokal stein og litt leire. Senere har egenprodusert kalk, sammen med lokal leire, blitt brukt til nybygging og restaurering av kalkovnene, og ikke minst til jevnlig vedlikehold med småreparasjoner, slemming og hvitting. I dag fremstår ovnsområdet som et lite “museum” over kalkutviklingen de siste 5 år.

Men all den brente kalken har jo først og fremst gått til testing og bruk innen kulturminnevernet, til ca. 30 bygninger og anlegg, først og fremst på Vestlandet. De viktigste byggverkene er Hesby og Sørbø middelalderkirker i Rogaland, samt Bergen domkirke og Selja klosterruiner, der det er satt opp større prøvefelter med Mosterkalk og Hyllestadkalk (Selja). Snart blir det avgjort om en skal satse på Mosterkalk for fullskala arbeider.

Dernest er kalkene våre brukt innen dels omfattende kursvirksomhet, spesielt for restaurering av grunnmurer på eldre, fredede og verneverdige bygninger, f.eks. Fastings Minde i Bergen og Lillingstonheimen i Fjaler. Brannmurer, peiser og smier i ofte eldre bygg har blitt restaurert med kalkene, likeledes har de blitt brukt til hvitting av fjøs. Fjøset på historiske Havråtunet står i så måte frem som det mest kjente.

Tradisjonskalkens mangfold

Det finnes ingen dårlig kalk, bare den blir brukt med vett og forstand – og på riktig sted! Alle kalkene våre har oppført seg bra i alle tilfeller der det ikke var for fuktig under og etter håndverksarbeidet. Det er fukten som er en fersk kalks verste fiende; det må nok herdetid til før tradisjonskalk kan tåle fukt – og den kommende vinterens frost. Om kalken får herde greit, så tåler den det meste, gitt at det utføres jevnlig vedlikehold med småreparasjoner og hvitting på værutsatte steder.

Skal vi våge oss på å trekke frem enkelte kalker, så må det bli Mosterkalk som er en suveren allround-kalk, Hyllestadkalk som er fortreffelig til fuging og spekking og Skaftåkalk som gir vakre, hvite overflater med en ørliten teint av beige. Men alle kalkene utmerker seg på sine måter, f.eks. Smillakalk som har små sandkorn som urenheter, og som derfor gir vakre overflater med tekstur.

Det er dette fantastiske, naturlige mangfoldet som definerer tradisjonskalk!

Tekst og foto (der annet ikke er nevnt): Per Storemyr

Kalkbrenning i Hyllestad startet i regi av Kvernsteinsparken, støttet av Riksantikvaren, med undertegnede som prosjektleder. Produsert brentkalk ble levert gratis til ulike prosjekter for å få testet den. Brenning har siden slutten av 2020 vært utført privat, uten offentlig støtte, av Per Storemyr Archaeology & Conservation Services, etter avtale med Hyllestad kommune. Brentkalken har i denne tiden blitt solgt til markedsprisen for tradisjonskalk (ca. 60-70 kr/kg) for å dekke ved-, transport- og vedlikeholdsutgifter. De fleste restaureringsprosjekter er fulgt opp ved egen deltakelse. All brentkalk er nå solgt unna til den kommende kalksesongen. Tusen takk til alle dusinvis av fag- og dugnadsfolk som har vært med og gjort den 5-årige reisen i tradisjonskalk mulig!

About Per Storemyr

I work with the archaeology of old stone quarries, monuments and rock art. And try to figure out how they can be preserved. For us - and those after us. For the joy of old stone!
This entry was posted in lime burning, Marble, Monument conservation, Norway and tagged , , , , , , , , , , , , , , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.