Slik bygger vi småskala kalkovner – etter den vanligste formen for tradisjonelle, vedfyrte kalkovner i Europa: En steinbygd, sylindrisk ovn med buet fyråpning, delvis gravd inn i en bakke for å holde godt på varmen og for å lette tilgangen til ovnstoppen. Ovnstypen er beregnet på periodisk brenning, dvs. nedkjøling og uttak av brent kalk før ny fylling og brenning. Her fra Hinterbrühl i Østerrike. Maleri av Ferdinand Georg Waldmüller 1845. Kilde: Wikimedia Commons (public domain).

Sammen med Tore Granmo og Terje Berner har jeg en tid prøvd å sammenstille våre erfaringer med småskala kalkbrenning, nesten 50 i tallet. Nå er artikkelen publisert i Fortidsminneforeningens årbok for 2023. Vi tar for oss trekk av kalkhistorien siden middelalderen og understreker at en i dag ikke får tak i bygningskalker som en gang var vanlige i Norge. Det ble «i gamle dager» brent i hundrevis av ovner, som ga ulik kalk avhengig av råstoffene i den mangfoldige geologien. Siden de gamle kalktradisjonene er brutt, er arbeidet med småskala brenning et bidrag til gjenoppliving av håndverket. Under er utdrag og bilder fra artikkelen og link til PDF.

«Kalkrenessansen» i Norge

I Fortidsminneforeningens årbok for 1997 skrev Britt-Alise Hjelmeland artikkelen «Mur til besvær». Her viser hun vanskelighetene med å skaffe god kalk til restaurering av stein- og murbygninger. Hun rapporterer også fra de første forsøkene med småskala kalkbrenning for å lage bygningskalk «som i gamle dager».

26 år senere er vanskene der fortsatt, men forståelsen for eldre kalk og mørtler har økt betraktelig, blant annet gjennom et stort antall småskala brenninger. I tillegg til historisk bakgrunn, setter denne artikkelen søkelys på hva artikkelforfatterne og deler av fagmiljøet har lært av kalkbrenning på Vestlandet, i Mjøsområdet og på Sørlandet. Sentralt står betydningen av ulike råstoffer – det geologiske mangfoldet – for tilvirkning av kalk og mørtler på «gamlemåten». Ikke minst er det skiller mellom helt rene råstoffer og råstoffer med varierende grad av urenheter. Det vanligste i Norge var fra middelalderen av lett urene kalksteiner og marmorer som ga mørtel med meget svake, såkalte hydrauliske egenskaper.

Her er bildene fra artikkelen:

Figur 1: Den vanligste formen for tradisjonelle, vedfyrte kalkovner i Europa: En steinbygd, sylindrisk ovn med buet fyråpning, delvis gravd inn i en bakke for å holde godt på varmen og for å lette tilgangen til ovnstoppen. Ovnstypen er beregnet på periodisk brenning, dvs. nedkjøling og uttak av brent kalk før ny fylling og brenning. Her fra Hinterbrühl i Østerrike. Maleri av Ferdinand Georg Waldmüller 1845. Kilde: Wikimedia Commons (public domain).

Figur 2: Kalkressurser i Norge. Ansamlinger av ressurser definerer eldre kalkbrennerdistrikter. Langs kysten fra Agder til Trøndelag finnes det kun marmor. Kalkstein opptrer i Oslofeltet og nord for Mjøsområdet. Kart basert på NGUs geologiske kart og mineralressursdatabase.

Figur 4: Forenklet fremstilling av tilvirkning og herding av sement, hydrauliske kalker og rene kalker. Råstoffkvalitet, brenntemperatur og produksjonsprosess avgjør hva slags produkt en får, men det er flytende grenser mellom de ulike produktene. Tilpasset etter Brocklebank 2012.

Figur 3: Typiske steinbygde sjaktovner fra overgangen mellom tradisjonell brenning og industri i perioden mellom andre halvdel av 1800-tallet og til litt innpå 1900-tallet. I disse ovnene kunne en ofte brenne både kontinuerlig og periodisk – og enten med steinkull eller ved. Fra venstre: Bergevika (Helgøya i Mjøsa), Bjorvatn (Froland, Agder) og Hovden (Sunnmøre). Foto: Per Storemyr.

Figur 5: Mørtellesking, eller «hotmix» med brentkalk fra Hyllestad. Det utvikles mye varme ved lesking av kalken i sanden. Vanligvis erstatter man trillebåra og spaden med tvangsblander for å sikre god blanding. Foto: Per Storemyr

Figur 6: Det nye, tradisjonelle kalkovnsanlegget bygd i 2022 i Mosterhamn på Bømlo, som kurs støttet av Fortidsminneforeningen. Oppe fra venstre: 1) Steinbygd, ca. 8 tonns ovn i bakkant og vedhus/arbeidshus i forkant. 2) Bent Morten Steinsland bygger enkelt hvelv av marmorblokker før brenning. Hvelvet definerer fyrkammeret og er den mest sårbare delen av ovnen, da det utsettes for intens varme og kan kollapse ved feil i byggingen. 3) Fylling med marmorstykket over hvelvet. 4) Brenntiden er drøyt 3 døgn. 5) Glød i ovnen under lokk av leiremørtel for å holde på varmen. Åpning rundt periferien sikrer trekk. 6) Uttak, kvalitetssikring, sortering og pakking av den brente kalken. Foto: Per Storemyr

Figur 7: Det småskala kalkovnsanlegget i Hyllestad, med 2 tonns produksjonsovn bak og testovn i forkant, bygd 2017–2018. Her er det brent ca. 12 varianter av vestlandsmarmor gjennom 25 brenninger, hvorav egenskapene til de viktigste er listet i tabellen. Den er sortert etter hvor «lett» det er å brenne de ulike kalkene. Østersskjell og kamskjell er også brent. Sammenstilling og foto: Per Storemyr

Figur 8: Ofte er det mulig å bedømme råstoffets beskaffenhet ved å studere fuger i gamle bygninger. Her en ubrent «kjerne» av hvit marmor i Moster gamle kirke på Bømlo. Marmoren har den samme karakteren som forekomstene i umiddelbar nærhet til kirken. Foto: Per Storemyr

Figur 9: Råstoff til småskala kalkbrenning finner en ofte i nedlagte kalkbrudd. Her på leit etter kalkstein i et gammelt brudd på Toten. Kvalitetsbedømmelse av steinen er ytterst viktig og krever erfaring, ofte også geologiske undersøkelser. Foto: Per Storemyr

Figur 10: Forskjellen mellom stykkalk (brent kalk) brent fra temmelig ren marmor (over) og ganske uren kalkstein med masse fossiler (under). Her ser en brent Mostermarmor og brent kalkstein fra Grenland. Marmoren gir hvit, sub-hydraulisk mørtel, kun med en beige teint, kalksteinen en svakt til middels hydraulisk mørtel med svakt lysebrun farge. Foto: Per Storemyr

Figur 11: Kalkovnsanlegget til Tore Granmo på Helgøya, bygd i 2021. Den sylindriske ovnen har en kapasitet på ca. 10 tonn kalkstein og er bygd inn i et utsprengt søkk. Foto: Per Storemyr

Figur 12: Kursing er viktig for opplæring i bruk av tradisjonell kalk. Her fra restaurering av Sørbø kirke sommeren 2022 med Mosterkalk brent i Mosterhamn. Foto: Per Storemyr

Figur 13: Mariakirken på Gran, restaurert 2022 i hovedsak med «Totenkalk» (Mjøskalk fra Bøverbru), brent i kalkovnen på Helgøya. Foto: Morten Stige.

Kalkbrenner- og murerhåndverket

Vi har i artikkelen vist at det er store variasjoner i kalkene som er benyttet i Norge i eldre tider – en variasjon som gjenspeiler det geologiske mangfoldet. Men vi ser også at kalk av ulik opprinnelse kan gi ganske like kalkmørtler. Fremfor alt begynner vi å forstå egenskapene til de sub-hydrauliske og svakt hydrauliske kalkene som var vanlige i eldre tider – og at man kan få god kalk av akkurat det samme råmaterialet som i dag brukes til sementproduksjon. Forskjellen mellom god kalk og, for en gammel bygning, helt ubrukelig sement ligger i brenntemperatur og produksjonsforløp, og naturligvis at man i dagens sementproduksjon bruker et vell av tilsatsstoffer.

Temperaturen er viktig for å fremstille gode kalker av råstoffer som ikke er helt rene. Går temperaturen mye over 1000 grader, så får en gjerne litt mer og sterkere hydrauliske komponenter og litt mindre reaktive kalker, dvs. kalker som ikke alltid er så lette å leske. På den annen side var det i eldre tider svært vanskelig å opprettholde jevn temperatur i de enkle ovnene eller milene, noe vi naturlig nok også har erfart. Derfor finner vi ofte gamle mørtler med ubrente korn side om side med sintrede bestanddeler, eller sågar slagg, som vitner om en temperaturvariasjon fra kanskje 700 til langt over 1100 grader – og at sorteringen etter brenning noen ganger ikke var spesielt god.

Skal en få til jevne temperaturer og god kalk, viser all erfaring med underfyrte sylinderovner at det å brenne kalk er et arbeidsintensivt, spesialisert håndverk, der mange enkeltprosesser må klaffe om resultatet skal bli bra. En god ovn skal bygges, brennhvelv settes opp før hver brenning, ovnen fylles med kvalitetssikret og sortert råstoff og selve brenningen utføres etter alle kunstens regler. Dessuten skal det skaffes mye og god ved og et team som holder ut de intensive fyringsvaktene i 3-4 døgn. Så kan man hvile mens ovnen kjøles ned, før flere tonn med brent kalk skal tas ut, knakkes opp, sorteres og pakkes forsvarlig i tette tønner for transport til restaureringsjobber. Det er mye arbeid på «middelaldervis», men i dag faktisk den enkleste måten å skaffe seg akkurat den kvalitetssikrede bygningskalken en ønsker seg til en restaurering.

Man kan ikke få alt dette ordentlig på stell uten mengdetrening, det vil si erfaring. Det er det samme med lesking/blanding for å lage gode mørtler av den brente kalken. En murer trenger trening for å kunne håndtere «gammeldagse», brente kalker av ulikt slag, finne den greieste sanden, gjerne mye grovere enn det som er vanlig i dag, få til intensiv mørtellesking, fiske ut halvbrente eller urene fragmenter – og ikke minst ha håndlaget på plass når det skal spekkes, kastes på og skures. Dette er ikke det samme som å bruke ferdigmørtler fra sekk, men når en har øvd seg, så er det heller ikke særlig mer arbeidskrevende. Om en så holder seg til å mure kun i kalksesongen (mai-august), ser til at ferske arbeider beskyttes for vind, sol og regn og ettervanner med vett og forstand, får en gjerne gode resultater.

Det blir ikke godt arbeid uten en god murer, det blir heller ikke god kalk uten en god kalkbrenner. Men er dette på plass, så er det gode muligheter for å oppnå et fint og holdbart resultat som er lett å vedlikeholde. Da kan en være glad over å ha bidratt til å forstå og videreføre noen av de eldste og viktigste gamle håndverkene vi kjenner til.

Om du ønsker å lese hele artikkelen: Kjøp årboka! (eller last ned en PDF).

Takk til Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og andre institusjoner som har støttet arbeidet vårt med småskala kalkbrenning. Særlig takk til Moster Amfi, Bent Morten Steinsland (Mosterhamn) og Anders Oppegaard (Tvedestrand). Fremfor alt takk til flere titalls kolleger og frivillige som gjennom årene har hjulpet til med ovnsbygging, brenning og muring.