Nye kalkovner i Tvedestrand. Tradisjonell kalkbrenning for kulturminnevernet

Kalkovnene på Grenstøl brenner godt. Henrik er fornøyd! Det er også Anders i bakgrunnen. Foto: PS

I de siste årene har Oppegaard Mur og Tradisjonshåndverk sammen med undertegnede brent kalk til restaurering i en liten tradisjonsovn på Lia i Tvedestrand. For å kunne produsere mer kalk har Oppegaard nå bygd nye ovner på Grenstøl, også i Tvedestrand. Målet er dessuten å skape en arena for tradisjonsskalk ved ovnene, for kurs og opplæring. Til dette har vi hatt samarbeid med Fortidsminneforeningens lokallag i Aust-Agder og støtte fra Kirkebevaringsfondet. Ovnene ble i vår “innkjørt” og snart er det mulig å brenne drøyt 2 tonn råstoff på ca. 20 timer, noe som gir ca. 1 tonn brentkalk. Dermed blir det lagt til rette for både produksjon og opplæring!

Ovnene på Grenstøl

Den gamle kalkovnen på Lia var designet for brenning av et halvt tonn kalkråstoff på ca. 16-18 timer. Her ble det fyrt 8 ganger, det ble holdt kurs i kalkbrenning og kalken ble brukt til restaurering. På bakgrunn av arbeidet har vi også holdt flere foredrag og presentasjoner for håndverkere og andre interesserte.

Snaut 20 timer er en brenntid som passer i en hektisk hverdag. Vil en brenne mer kalk på omtrent den samme tiden, må en fyre i flere ovner samtidig.

Som tenkt så gjort. Ved Oppegaards nye lokaler på Grenstøl reiste det seg i vinter to kalkovner tett inntil hverandre, snart skal også en tredje ovn bygges. Hver ovn har en maks. kapasitet på et snaut tonn råstoff. Tar en høyde for at ovnene ikke alltid blir helt fylt og råstoffet ikke alltid 100% gjennombrent, vil dette normalt gi et utbytte på ca. 1 tonn brentkalk.

I motsetning til den enslige sylinderovnen på Lia, er de nye ovnene firkantovner satt tett inntil hverandre i en «boks» med såle og vegger av betong. Ovnene er bygd med ildfaststein innvendig og vanlig teglstein på utvendig «fasade», alt gjenbrukstein fuget med lokal leiremørtel. Imellom er det fylt sand for isolasjon og for opptak av de store kreftene som virker på ovnene ved temperaturer på 900-1100 grader.

Som støtte eller forskaling til det selvbærende hvelvet, som lages av det samme råstoffet som brennes, er det i hver ovn lagt inn tre løstsittende ribber med ildfast stein. Under er fyrkammeret, over er fyllingskammeret.

Inntrykk fra byggingen av kalkovnene. Foto: Anders Oppegaard

Ribber i ildfaststein som forskaling til brennhvelvet. Oppå legges biter av kalkråstoffet, under fyres det. Foto: PS

Henrik kommer med nok et lass med opphogde biter av råstoff. Foto: PS

Innkjøring av ovnene

Vi har kjørt 3 testbrenninger i april og mai, alle på ca. 20 timer. Den første gangen fyrte vi i én ovn, de to neste i 2 ovner. Dessverre hadde vi ikke langved av furu – vi måtte nøye oss med 30 cm relativt tørr bjørk. Det gjorde brenningene nokså slitsomme; det tar på få inn 2,5-3 kubikk småved i hver ovn under en brenning.

Den første brenningen ble utført under stormen «Dave». Den satt sitt preg på brenningen, som ble av det urolige slaget. Vi hadde ikke forkammer og som tildekking av ovnstoppen kun store skamolplater. Ellers var ovnen fylt etter de samme prinsippene som på Lia: Store stein nede i hvelvet og minkende størrelse til en halv knyttnevne på toppen. I hvert hjørne hadde vi trekkanaler. Stormen, mangel på forkammer og dårlig tildekning gjorde at utbyttet kun ble snaut 70%. Vi hadde svært høye temperaturer nede, så høye at det ble dannet litt slagg fra urenheter i steinene, men ellers var temperaturfordelingen i ovnen ikke særlig god.

Den andre brenningen ble gjort litt annerledes – og i bedre vær. Nå satset vi på større stein ved fyllingen, fra «håndball» til «knyttneve», kuttet ut trekkanalene og laget heller en «slisse» langs den fremre kanten, i håp om å få trekken opp her. Det er et velkjent problem at det er vanskelig å få opp temperaturen foran i slike ovner. Heller ikke nå hadde vi forkammer. Brenningen ble dårlig, mindre enn 50% utbytte. Slissen fungerte ikke, tildekking med teglstein var bedre, men det gikk ikke å få gjennombrent mange av de store steinene. På grunn av betydelige tomrom mellom steinene hadde vi dessuten følelsen av å fyre for kråkene!

Den tredje brenningen ble en suksess i rimelig bra vær. Nå gikk vi tilbake til hva vi tidligere har lært ved kalkbrenning i «Vesleovnen» i Hyllestad (2018-2022) og praktisert ved brenning i kalkovnen på Lia. Vi fylte ovnen som ved den første brenningen på Grenstøl, bygde forkammer og dekket til ovnstoppen ikke bare meget godt med teglstein, men også med leiremørtel. Forkammeret medførte at vi fikk inn mer ved, mer energi. Kammeret bedret også temperaturfordelingen og tildekkingen gjorde at vi holdt bedre på varmen. Resultatet var nær 100% gjennombrenning i begge ovnene.

Med alle vanskeligheter ble ikke det totale utbyttet av testbrenningene imponerende. Men 1,3 tonn godt sortert brentkalk er heller ikke verst, ikke minst når vi nå ser ut til å ha funnet den beste måten å brenne på. Den mindre godt brente kalken har dessuten gått til «biprodukter» – tørr- og våtlesket kalk. Senere vil vi også få mye bedre ved – langved av furu.

Anders legger på leiremørtel for å tette mellom mursteinene i tildekkingen på toppen. Foto: PS

Dansende flammer på toppen av begge ovnene. Det er et tegn på at råstoffet begynner å bli gjennombrent. Foto: PS

Utbytte og brenntid ved de tre brenningene, de to siste i to ovner. Diagram: PS

Kalkråstoff: Brevikkalk

Alle brenningene ble utført med Brevikkalk, som har vært vår favorittkalk siden starten på Lia. Dette er en tett, relativt ren, kontaktmetamorf marmor fra Heidelbergs gruver i Brevik. Grunnen til at vi har valgt dette råstoffet, er at kalkbrenning i Grenland har tradisjoner siden middelalderen og at kalk herfra sannsynligvis har vært fraktet langs kysten for bruk også i Agder og Vestfold gjennom historien. I vårt område i Agder er det dessuten vanskelig å få tak i godt råstoff.

Brevikkalk er «seigbrent». Den er så tett at brenning tar forholdsvis lang tid sammenlignet med umetamorf, mer porøs kalkstein. Nær umetamorfe varianter var de vanligste for kalkbrenning i Grenland i gamle dager.

Selv om Brevikkalken egner seg bra til tradisjonell kalkmørtel for restaurering, ønsker vi å teste ut flere kalktyper. Vi vil gjerne øke bredden i kalkkvalitet for å kunne «matche» ulike historiske varianter. Slike kan vi få et inntrykk av ved analyse av kalkmørtler fra gamle bygninger. Vi håper bl.a. å kunne kartlegge muligheter for små uttak i ulike deler av Grenlands kalkfelter – fra Gjerpen i nord til Langesund i sør.

Anders sjekker og sorterer den brente kalken. Foto: PS

Brenningen foregår på 900-1000 grader. Men i hvelvet kan temperaturen gå over 1100 grader. Det kan gi litt slaggdannelse i urene partier av kalken. Slike biter forkastes. Foto: Anders Oppegaard

Bruk av kalken og godt håndverk

Brevikkalken er benyttet som spekkemørtel, pussmørtel, slemming og hvitting til en rekke prøvefelter etablert før restaurering av middelalderkirker. Eksempler er bl.a. Tromøy kirke i Arendal og Ulnes kirke i Valdres. Kalken har i kvalitet vist seg på linje med tilsvarende tradisjonskalker i Norge, som Mosterkalk fra Bømlo, i de senere år brukt til istandsetting av flere kirker i Rogaland. For full restaurering er Brevikkalken valgt til Hedrum og Tanum middelalderkirker i Vestfold, sistnevnte kombinert med et murerkurs for faglærte murere i regi av Larvik kirkelige fellesråd og Fabrica kulturminnetjenester, og finansiert av Kirkebevaringsfondet.

All prøving og bruk har vist at kalkens primære kvalitet nok er viktig, men at både tilslaget («sanden») i mørtelen og ikke minst håndverksmessig utførelse er essensielt. Tilslag med lite finstoff (silt og leire) har f.eks. en tendens til å gi nokså svake mørtler, mens mer finstoff og balanserte siktekurver, gjerne med flisige/flakige bergartskorn, kan gi en «boost» til mørtlene, som likevel beholder egenskapene vi er ute etter: Kompatibilitet med eldre kalkmørtler, åpen porestruktur, evne til å raskt avgi fukt– og bra holdbarhet.

Håndverksmessig utførelse dreier seg om alt fra forarbeid på murene som skal restaureres, via lesking og blanding av kalkmørtelen, til rett påføringsmåte og etterarbeid, særlig ettervanning for å gi god herding. Alt dette er kompliserte prosesser som også er avhengig av aktuelt værlag.

Her kommer tanken om kalkovnene på Grenstøl som en arena for tradisjonshåndverk inn i bildet. En godt brent kalk er bare starten. Det blir ikke god kalkmur uten en god håndverker!

Henrik (foran) pusser med mørtel basert på Brevikkalk. Murerkurs på Tanum middelalderkirke i juni. Foto: PS

Tilslaget (sandens) betydning for gode mørtler: Til venstre Brevikkalk med grov sand med mye finstoff, til høyre samme kalk med finere sand med lite finstoff. Grov sand med mye finstoff gir vesentlig fastere mørtel. Foto: PS

Arena for tradisjonskalk

Mer omfattende bruk av «hjemmebrent» tradisjonskalk har en moderne historie på bare 10 år i Norge. Det er en stor overgang å skulle jobbe med meget kalkrike, «feite» mørtler etter gammel oppskrift når mange håndverkere kun har erfaring med moderne industrimørtler på sekk. Det er derfor mye å lære, bl.a. av de uunngåelige feil som oppstår når en skal gjenoppta et håndverk som lenge har lagt dødt. Men det er også mye å lære av prosjekter som har gitt godt resultat rundt omkring i landet.

Det er dette vi ved etablering av en arena for tradisjonshåndverk håper å kunne bringe videre til håndverkere som ønsker å fordype seg i kalkens finurligheter. Arenaen på Grenstøl fikk en liten start i mai, da Fagskolen i Agder stilte med mange håndverkere/studenter fra linjen «Bygningsvern og tradisjonshåndverk». Her fikk de en dag med innføring i tradisjonskalk og leiremørtel.

Slike håndverksdager – og også lengre kurs, ikke minst med kalkbrenning – vil vi jobbe for videre, i samarbeid med alle gode krefter innen kulturminnevern og tradisjonshåndverk.

Anders spekker fuger med hjelp av påkast. Murerkurs på Tanum middelalderkirke i juni. Foto: PS

Samarbeid og takk

Design og bygging av ovnene, kalkbrenning, samt tilrettelegging av Grenstøl som arena for tradisjonshåndverk har vært gjort av Anders og Henrik i Oppegaard Mur og Tradisjonshåndverk i samarbeid med undertegnede. Dette er del av prosjektet «Etablering av praktisk kursarena for tradisjonell kalkbrenning i Tvedestrand. Kunnskap og formidling om kalk i Agder og tilgrensende fylker», der Fortidsminneforeningens lokallag i Aust-Agder sitter i førersetet. Prosjektet er støttet av Kirkebevaringsfondet

Ved brenningene har vi hatt stor hjelp av entusiast Morten Wågestad. Takk også til Kjersti Vrålstad i Heidelberg Materials for gratis tilgang til Brevikkalk.

Mer om kalk: https://per-storemyr.net/tag/kalk/